Trenger vi journalister?

– Hva gjør det vel at det blir færre journalister, de skriver bare om negative ting og vi har jo sosiale medier, dessuten fins det nyheter over hele internet. Uttalelsen kom fra Per, en bekjent som i pausen på et møte satt småsløv foran dataskjermen og kommenterte oppslaget om at  TV 2 varsler kutt på 350 millioner kroner frem mot …

– Hva gjør det vel at det blir færre journalister, de skriver bare om negative ting og vi har jo sosiale medier, dessuten fins det nyheter over hele internet.
Uttalelsen kom fra Per, en bekjent som i pausen på et møte satt småsløv foran dataskjermen og kommenterte oppslaget om at  TV 2 varsler kutt på 350 millioner kroner frem mot 2020. Han trakk på skuldrene da jeg fortalte at i løpet av de siste årene har 1000 journalister forsvunnet fra mediehusene, i år forventes det at ytterligere 240 må gå.
Det blir stille en stund, så snur han seg mot meg og sier med utfordrende mine: Jeg fatter det ikke, hva trenger vi egentlig journalister til?
Spørsmålet er både betimelig og trist på samme tid. Trist fordi det vitner om at verdien av det journalistiske arbeidet ikke fullt ut er forstått og anerkjent. Betimelig fordi journalistikken nødvendigvis må bli dårligere når færre mennesker må gjøre mer på mindre tid mens sakstilfanget eksploderer.
Min erfaring er at mange ikke vet hva som er forskjellen mellom journalister og kommunikasjonsrådgivere eller forskjellen på journalistikk og det som hvermannsen poster av innslag og bilder på facebook. Informasjon er informasjon. Nei, sånn er det ikke.
Enkelt sagt er det journalistens oppgave å finne nyheter og saker, bearbeide det og formidle det ut til folket. Men det er samfunnsoppdraget som virkelig gjør forskjellen og som er vel formulert i Vær Varsom-plakaten.
Albuen til Per har sklidd ut der han sitter, halvt ligger, med hodet støttet i venstre hånd og sukker demonstrativ, tydelig på at han kjeder seg. Jeg skjønner at han syns jeg har blitt for belærende.
– Beklager, sier jeg, men det er viktig for deg å skjønne at journalistens rolle er å fortelle om folks rettigheter, avdekke ulovligheter, korrupsjon og stille spørsmål andre ikke tør eller vil stille, ta opp saker for de som ikke har krefter eller mot til det, eller saker samfunnet eller makta ikke vil ha frem i lyset og og…
Jeg blir så ivrig at jeg nesten snubler i ordene. For meg er denne vaktbikkje-rollen blitt stadig viktigere i et samfunn der blind lojalitet gjør at folk ikke tør si fra, i et samfunn der makt mer og mer konsentreres både økonomisk, politisk og geografisk, et samfunn der ytringsfriheten, selve grunnsteinen i et demokrati, er under press.
Med høy stemme siterer jeg det første budet i Martin Eides ti bud for en oppegående journalistikk: «Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet!»
Per avbryter mitt flammende innlegg og drar ned mine episke uttalelser ved å fortelle om en episode der han har blitt intervjuet av en journalist, og der sitatene hans ble vridd og vrengt til det ugjenkjennelige i avisa. – Det var ikke mye «varsomhet» der i gården, ikke mye kunnskap heller, sier han spydig, og understreker at han aldri skal snakke med en journalist i resten av sitt liv.
Jeg blir litt satt ut. Kan det være at det blir flere og flere som sitter med sammen erfaring som Per? Kan det være at når det skal skjæres ned i redaksjonene, så forsvinner de beste journalistene først og kvaliteten på det som formidles til publikum blir dårligere? For det kan vel ikke være sånn at når hundrevis av journalister forsvinner på få år, så får det ingen konsekvenser?
Jeg velger å la være å drøfte disse refleksjonene med den trøtte møtedeltakeren. Han ville sikkert tatt det som støtte for sitt opprinnelige spørsmål: Hva trenger vi egentlig journalister til?
Men Per ser på meg og venter likevel på en kommentar som kan støtte hans personlige erfaring med en udugelig journalist. Jeg orker ikke å trøste.
Istedenfor sier jeg at journalistikken aldri vært viktigere enn nå. Vi har en sentralisering der makt flyttes til sentrum, vi er på vei inn i en ny, kald krig, vi har terroranslag og alvorlige trusselbilder, flyktninger som banker på vår dør og en politisk ledelse som har sett seg blind på størrelse.
Det nærmer seg slutten på pausen, folk begynner å komme inn for å fortsette møtet. Per retter seg opp fra sin «laid-back-stilling», men før han tar på seg «møteansiktet» skyter jeg inn det siste nådestøtet til forsvar for journalistikken:
– Og for oss her nord er det viktig å ha journalistene tilstede med mikrofonene slått på og fotoapparatet klart. Hvem andre er kvalifisert til å rapportere om hva som egentlig skjer her? Det er bare denne yrkesgruppa som har den demokratiske offentlighet som arbeidsgiver!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *