Omsorg for demente

Takk for at det fins små helsesenter rundt i landet som kan ta vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt. I en tid hvor sentralisering, størrelse og effektivitet synes å være synonymt med kvalitet og trygghet hvis man blir alvorlig syk, vil jeg gå motsatt vei og hylle de små helsesentrenes fantastiske innsats. Jeg …

Takk for at det fins små helsesenter rundt i landet som kan ta vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt. I en tid hvor sentralisering, størrelse og effektivitet synes å være synonymt med kvalitet og trygghet hvis man blir alvorlig syk, vil jeg gå motsatt vei og hylle de små helsesentrenes fantastiske innsats.

Jeg vet hva jeg snakker om. Min mamma fikk Alzheimers-diagnosen i 50-årsgave. En sykdom som stjal hennes personlighet og sjel og lot henne bruke 15 år på å forsvinne inn i glemsel og angst før døden endelig ga henne fred.

Jeg stod på sidelinjen og så en stadig dårligere kopi av det fineste menneskene jeg har kjent. Det er mange som mamma og meg.
I Norge anno 2015 er det rundt 70 000 mennesker som er dement. Hvis vi regner med at hver av dem i snitt har 6 nære pårørende er det 420 000 mennesker som er «rammet» av denne sykdommen.
Heldigvis mener forskerne at de er på sporet av hva som er årsaken til demens og Alzheimers og hvordan de skal behandle den. Men det kommer til å ta mange år før Alzheimer-gåten er løst, i mellomtiden blir det stadig flere demente som fyller sykehus og helsesenter.
Som pårørende vil man det beste for sine. Når dagen for å flytte hjemmefra og inn på institusjon kommer, tenker vi på medisinsk kompetanse, muligheter for trening og andre helsemessige tilbud. Det må vi gjøre fordi den demente ikke kan ta disse valgene for seg selv. Men hva vet vi egentlig om hva som er det beste for den demente hvis hun eller han kunne velge selv?
Jeg lærte mye av å følge med hvordan mamma hadde det da hun kom på helsesenteret i Mehamn, stedet hun hadde bodd mesteparten av livet. De som jobbet der kjente henne da hun var frisk, de visste at hun hadde vært flink til å danse, at hun likte å gå på ski og at hun var glad i å pynte seg. De visste hvor hun hadde jobbet, navnet på hennes nærmeste og at hun likte katter bedre enn hunder.

Denne kunnskapen gjorde at mamma ikke bare ble behandlet som en pasient i hjelpepleiernes travle hverdag, men som en person de kjente og brydde seg om.

De som stelte henne kunne kommunisere med henne selv om hun hadde mistet språket for lenge siden. De kunne få henne til å le ved å si «- husker du da dere bodde i huset ved kirka og ungene gikk på søndagsskole». Eller gi henne ny gnist i øynene ved å si at «- du har bestandig vært så fin på håret». Små ting som syntes å gi henne trygghet og nærhet. Vi som kjente henne kunne så tydelig se at hun hadde det så godt hun kunne i sin sykdom og til tross for at hun vandret hvileløst rundt på skjerma avdeling.
Men vi som pårørende fikk stadig høre fra selvoppnevnte spesialister og andre som hadde lest om demente at mamma burde vært på en større og bedre institusjon. – Der kan hun få fysioterapi, ha tilgang til fotterapeuter, ergoterapeuter, bedre medisinsk oppfølging, bedre tannhygiene osv.
Vi ble kanskje litt usikker innimellom, for vi ville jo det beste for mamma. Men når vi satte omsorgen på helsesenteret fra folk som kjente henne opp mot det hun kunne oppleve på en moderne institusjon langt hjemmefra, da visste vi at vi valgte rett ved å la henne får være nærmest hjemme. Det handlet vel så mye om verdighet og respekt, noe som også blir mer og mer vektlagt i nasjonale planer for å bedre dementes hverdag.
Men det nytter ikke bare med fine ord og fine planer. Helsesentrene rundt i landet må få ressurser og muligheter til å fortsette å gi våre demente et omsorgsfullt og nært tilbud.

Det gjør man ikke ved å lage overføringsordninger slik at kommunene våre blir stadig fattigere. Det gjør man heller ikke ved å styre helsepengene til de de store sykehusene i sentrale strøk, eller la spørsmål om penger gå foran verdighet.

Alle dere som jobber på små helsesentre og som tar vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt: Tusen, tusen takk.

2 Replies to “Omsorg for demente”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *