Når hunden må vente…

Vi har alltid hatt hunder hjemme hos oss. Da jeg ble voksen fortsatte jeg tradisjonen med å ha hund i huset. Det er en gave som jeg sjelden har angret på, unntatt når de dør. Spesielt om vinteren. For hvem vil vel overlate sin kjære til dyrlegen når den tid kommer, eller til andre utenkelige begravelsesordninger …

Vi har alltid hatt hunder hjemme hos oss. Da jeg ble voksen fortsatte jeg tradisjonen med å ha hund i huset. Det er en gave som jeg sjelden har angret på, unntatt når de dør. Spesielt om vinteren.
For hvem vil vel overlate sin kjære til dyrlegen når den tid kommer, eller til andre utenkelige begravelsesordninger for dyr? Hos oss har det alltid føltes riktig å gravlegge dyret i hagen. Nå skal det være sagt at vi har flyttet så mye at våre dyr ligger i mange andres hager, men det er på siden av denne historien.
Vi har hatt mange hunder, men tre av dem har forlatt oss på seinhøsten når tæla er i ferd med å gå i jorda, eller på hardeste vinteren, når det er umulig å få gjennomført en ordentlig begravelse uten at det får følger for alle når vårløsninga kommer. Så hva gjør man da?
Den første hunden som måtte vente på en verdig begravelse fordi hun døde om vinteren var Tina. Hun fikk et godt liv der hun egenhendig bestemte seg for å bjeffe på alt og alle, bite postmannen i buksebeina og ellers pese ned vinduene i bilen på alle turene våre fordi hun var nervesvak. Da hun forlot oss ville vi gjerne begrave henne utenfor hytta, det stedet hun elsket mest. Men hvor skulle vi oppevare henne i påvente av våren?
Heldigvis hadde vi en bekjent som hadde gode kontakter ved et stort fryseri der matvarer, reker og fisk ble oppevart før trailerne kom og hentet det og kjørte varene ut på verdensmarkedet. Der fikk Tina være til våren, i ei eske som det stod noe sånt som «Norwegian quality fish» på, slik at ingen skulle oppdage det. Vi fant henne aldri igjen og det ble ikke avdekket hvilket land hun havnet i.
Den andre hunden som forlot oss vinterstid var Frøya noen år senere. Hun var den snilleste, fineste og klokeste hunden som tenkes kan, og sorgen var stor da hun i en alder av 13 år forlot oss en iskald januardag. Den gang hadde vi 2 frysebokser, så vi ryddet ut laks, torsk, multebær og kjøttdeig og la henne der i påvente av vår.
Men da det ble varmere i været utsatte vi begravelsen i det lengste, helt til vi en mørk høstkveld måtte ta oss sammen og få hunden i jorda. Med 3 småunger på slep fikk vi gravd et hull, løftet en steintung, stivfrossen hund i trillebåra og bakset oss ned bakken til hullet. Det var som om Frøya døde to ganger, og ungene har fremdeles grøsninger etter den nattlige oppelvelsen de mener var som en skrekkfilm. Det er vel unødvendig å si at fryseboksen ble betraktet som ei kiste og konfiskert etter hundehistorien.
Den tredje hunden som forlot oss senhøstes var Hera, ei schæfertispe som var like vakker som hun var bisk. Men vi var glade i henne likevel, slik man jo blir med alle «barna» i familien, uansett hva de gjør. Det tok litt tid før vi fikk gravd hullet i hagen, selv om det hastet med oppdraget på grunn av fare for tæle. I mellomtiden lå Hera på det kalde murgulvet i garasjen.
En dag jeg kom hjem fra jobb litt tidligere enn vanlig stod det en skokk unger på rekke og rad utenfor garasjedøren. Den ene av guttene våre stod ved døra og tok i mot penger, så gikk en unge inn, ble en liten stund, og gikk så ut igjen, før det var en ny en sin tur.
Da jeg kom masjerende ut for å ta dem fatt sprang ungene i alle retninger, men jeg fikk tak i guttene mine og spurte hva det var som foregikk. Beskjemmet stammet den ene frem forklaringen:
– Vi har sagt til ungene på skolen at de kan få komme hjem til oss å se på en død hund for 5 kroner i inngangsbillett. Vi har allerede tjent 300 kroner.
Man skal kanskje berømme kremerånd i tildig alder, men jeg måtte stramme dem opp og minne om at det ikke er riktig å tjene penger på andres død!
Jeg har selvsagt en ny hund i huset, og håper inderlig at det er mange år igjen før hun drar til de evige jaktmarker. Og jeg håper inderlig at hun ikke forlater oss vinterstid.
Og så har jeg tenkt at dette problemet med hundebegravelse og tæla i jorda neppe kan være et problem som bare jeg har. Jeg skulle likt å få gode forslag til løsninger, for mine erfaringer er som sagt ganske ymse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *