Kvinnfolkan på kysten

Skrevet av Torill Olsen, Sett Nordfra Da farmora mi var småbarnsmor og hjemmeværende tidlig på 50-tallet hentet hun og de andre kjærringene fisk på kaia når båtene kom på land. Så tok de en prat med fiskerne og de andre kjærringan og så bar de hjem fangsten og lagde middag til mann og barn. Rundt …

Skrevet av Torill Olsen, Sett Nordfra
Da farmora mi var småbarnsmor og hjemmeværende tidlig på 50-tallet hentet hun og de andre kjærringene fisk på kaia når båtene kom på land. Så tok de en prat med fiskerne og de andre kjærringan og så bar de hjem fangsten og lagde middag til mann og barn.
Rundt matbordet snakket de om hvor mye fisk dem hadde fått på de siste sjøværan, hvordan været var, når på året det var godt fiske på henholdsvis torsk, sei, hyse og kveite, om det var selkjøtt å få og hvem som var gode fiskere og hvem som var pekallfiskere. 
Mange av kjærringan egna i sesong, vaska buen og en og anna skittenklærshaug for fremmedfiskere. Og ungene var med og hjalp til som best de kunne, eller gjorde ugagn på kaiene. Sånn var hele familien involvert i fiskeriene på kysten. 
Så kom fiskeindustrien og kjerringan begynte på filéen og fortsatte sin kontakt med fiskere og fiskeriene, og med det sjargongen og kunnskapen om det havet de alle var så avhengig av. 
Denne måten å leve på langs kysten bandt kvinner og barn til fiskeriene, til kaiene, til fiskerne, til selve livsgrunnlaget og hele hensikten med å bo i værutsatte kystsamfunn. 
Men så skjedde det store forandringer i Norge. På 70-tallet gjorde velferdsstaten seg gjeldende også på kysten av Finnmark der ho farmor og vi bodde. Og med utbygging av offentlige tjenester ble det nye arbeidsplasser for kvinner. Det ble etter hvert status «å jobbe på kontor» og stadig flere kvinner tok utdanning sånn at de kunne få kontorjobb og slapp å jobbe i kalde filéthaller.
En stund holdt fiskeindustrien kvinnfolkene på filéen, men etter hvert ble også de borte eller skiftet ut med utenlandsk sesongarbeidere som stort sett så fiskevær-tilværelsen under barske forhold som en midlertidig affære.  
Det skjedde omtrent da stortrålerne meldte sin ankomst og kystflåten skrumpet tilsvarende. De samme trålerne hadde fått store kvoter fordi de pliktet å levere fisk til landanleggene. Noe færre og færre trålere gjorde. Igjen stod de kvinnearbeidsplassene som var etablert i offentlig sektor. Men det skulle ikke vare.
Det begynte allerede på 80-tallet, men skjøt fart på slutten av 90-tallet; Tanken om å sentralisere det offentlige velferdstilbudet i landet med Arbeiderpartiet i spissen og senere Høyrekreftene i fortsettelsen.
Hensikten var å få bedre kvalitet på tjenestene, sa landets politikere, og begynte i det små med å slå sammen ligningskontorene, arbeidskontorene og andre kontor der kvinnfolkan jobba. Kommunene ble fattigere, for staten strammet inn overføringer. Og det ble langt mellom kontorjobbene.
Politikerne visste kanskje ikke at det som holdt kvinnfolkene på kysten og i småsamfunnene var de offentlige arbeidsplassene? Men det tror jeg ikke på. For ut på 2000-tallet eskalerte denne sentraliseringen og kvinnearbeidsplassene skrumpet inn til nesten ingenting utenfor de store byene.
Så hva skulle holde kvinnfolkan til å ville bo på kysten? Arbeidsplassene var borte, tilknytningen til havet, fiskeriene, kaiene, været og sladderen i egnebuen var borte, alt det som var det felles limet som bandt folket til havet.
Selv kaien var blitt utilgjengelig, lukket og låst med gjerder av stål og hengelås. Og hente fisk i ei sinkbøtte når fiskerne kom på land om morren kunne fort kvalifiseres som svartsalg. 
Folket langs kysten har mistet båndet til havet, mistet ilandføring av fisken og mistet kvinnearbeidsplasser i den stadig større farten som skjer i sentralisering av offentlig virksomhet. Det er ingenting som holder kvinnene igjen på småplassene, annet enn nostalgi, kanskje, og gamle foreldre på helsesenteret. Vi andre som har flyttet er knapt nok hjemme for å se til familiegravene. Slik avfolkes distriktene med politkernes viten og vilje og under vekslende regjeringer. 
Hvis farmor hadde levd ville hun ikke ha flyttet. Man kan ikke finne seg i alt styresmaktene befaler, ville hun kanskje sagt. For hun av den generasjonen som flyttet tilbake til et nedbrent fiskevær i Finnmark etter andre verdenskrig, og trosset makta i Oslo.
Og det er den motstanden jeg, og mange med meg, står bak når vi ser hvordan makt og penger styrer folks liv med et eneste mål å avfolke distriktene for å få tilgang til rike ressurser uten den plagsomme lokalbefolkninga som går i fakkeltog på Dagsrevyen midt i valgkampen. Jeg velger å tro at farmor ville ha nikket og sagt; Stå på!
Og så hadde hun sendt meg ned på kaia for å hente kokfesk uansett om tiden hadde skåret over båndet mellom folket og havet. For som feskarkjærring på kysten kan ingenting hindre henne i å sette på middagen i god tid. Sånn er det bare.

One Reply to “Kvinnfolkan på kysten”

  1. 22.02.20
    Hei Torill, sitter med min mobil og leser din kommentar i «Sett Nordfra». Vokste selv opp i Kristiansund og din kommentar beskriver ei fortid som også er en del av mi historie.
    Tidligere i dag leste jeg en reportasje i «Dagsavisen» om Goliat og en etterfølgende artikkel om ei 22 år gammel jente som er prosessoperatør på Melkøya. Hun har en sønn på 2 år og hennes drøm er at han også skal få en fremtid i petroleumsnæringen.
    Dagens kvinne i Hammerfest. Og hennes drømmer om framtida nordpå.
    Du skal også lese Hege Ulsteins side- 4 -kommentar i samme avis. Slik er beskrivelsen om dagens kvinner i Nord Norge.
    Du husker vel hvordan du kjenner meg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *