Den dagen Finnmarkingene igjen får råde over seg selv…

Skrevet av Leo Leonhardsen I 1738 ble Kjøllefjord kirke innviet. Det bodde ikke så mange sjeler der, men de hadde bruk for et hus til å dele tro, gleder og sorg i. Det var en dramatisk tilfeldighet som førte til at det ble reist en kirke der. Soknets kirke kunne like gjerne vært i Lebesby, …

Skrevet av Leo Leonhardsen
I 1738 ble Kjøllefjord kirke innviet. Det bodde ikke så mange sjeler der, men de hadde bruk for et hus til å dele tro, gleder og sorg i. Det var en dramatisk tilfeldighet som førte til at det ble reist en kirke der. Soknets kirke kunne like gjerne vært i Lebesby, mer enn ni mil borte, innerst i den lange og fiskerike Laksefjorden. Eller i Skjøtningberg, ei mils gangvei borte, hvor det kanskje bodde flere sjeler. Eller i Vika.
Noen år tidligere forliste et dansk handelsfartøy utenfor Kjøllefjord. Mannskapet ba til Gud om at hvis de ble reddet, så skulle de reise en kirke i Kjøllefjord. Den skulle stå som et seilingsmerke for sjøfolk. Sådan gikk det. Det ble samlet inn midler i Danmark til å reise kirken.
Den sto som et seilingsmerke, godt synlig for sjøfolk, i mange år. I 206 år. Da kom nazistene og brente kirken. Som en del av den krigsforbrytelsen som terroriserte Finnmarks befolkning og ødela en region som hadde gode forutsetninger for å vokse seg sterk og rik.
I 1738, da kirken ble innviet, var forvaltningsnavnet «Vardøhus amt». Der bodde amtsmannen. I 1787 ble navnet endret til «Finnmarkens amt». Samtidig ble forvaltningen av Senja og Tromsø overført til det nye Finnmarkens amt. Allerede i 1866 ble forvaltningen av Tromsø og Senja skilt ut fra Finnmark i det nyetablerte Tromsø amt, det ble for stort å administrere. I 1919 ble navnet «Finnmarkens amt» endret til «Finnmark fylke».

Finnmarkingene fortsatte med sitt. De fisket, dyrket jorda, lagde etterkommere, holdt husdyr, drev med reindrift, drev med sitt, handlet med halve verden, lagde elverk og hadde lys i hus og på gater, sloss mot vinterstormer, forliste på havet, startet gruvedrift, var nødt til å omstille økonomien etter at handelen med Russland tok slutt, men klarte seg.
Staten forbød kvener og samer å bruke eget språk. Norsk riksmål ble tvangsinnført. Jeg vet ikke hvordan det var på tolvhundretallet, men folkene fra de ulike språkgruppene har nok funnet et slags gjensidig beskyttende fellesskap på den tiden, i motsetning til da de ble segregert i gode og dårlige folkeslag. En skamplett på Norges historie.
Etter at terroristene fra Nazityskland hadde ødelagt infrastrukturen og alle husene i Finnmark, samt deportert befolkningen, reiste man hjem igjen og bygde opp fylket, både administrasjon og forvaltning. Men det ble vanskelig å bygge opp et Finnmarksbasert næringsliv på grunn av forordninger fra staten.
Fra å være en region med økonomisk potensiale, før andre verdenskrig, ble fylket igjen tilrettelagt for økonomisk vinst for andre enn de som i århundrer har klart seg på egen innsats, der hjemme.
I løpet av få årtier blir regionen omvandlet til en slags koloni der forretningsmessig vinst skal tilfalle andre enn regionens befolkning. Under den kalde krigen som en buffer for USA og NATO. Nå som en buffer for USA i den nye maktkampen mellom USA og Russland.
Internasjonale selskap skal ha enerett på ressursene i Finnmark, mens befolkningen settes under administrasjon fra et slags statlig styrt nordområdekonsortium, der befolkningen gis en slags medvirkningsfølelse gjennom å delta i demokratiske valg der de til enhver tid vil være i mindretall.
Kirka i Kjøllefjord ble brent ned i 1944. Etter krigen ble det kjent i Danmark at Kjøllefjord hadde mistet sin kirke. Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner i danske menigheter for å få reist en ny kirke i Kjøllefjord. Den sto ferdig i 1951. Der deler vi sorger og gleder, og som i alle år tidligere er dette det viktigste høytidelige samlingspunktet.
Jeg har fortalt om kirka på mine konserter i Danmark. Det har kommet eldre mennesker til meg og fortalt at de husker innsamlingen, og at de selv har vært med og organisert innsamling. Det forteller meg hvilket sterkt engasjement «folk til folk»-aksjoner skaper. Og det forteller meg også at Finnmark har en plass i hjertet hos mange.
Jeg tror at fellesforvaltningen av Finnmark og Troms kan bli en parentes i historien. Ikke fordi jeg tror at folket i Troms vil Finnmarkingene uvel, det vil de ikke. Og fellesforvaltningen vil kunne fungere veldig fint. Men den dagen Finnmarkingene igjen får råde over seg selv, så tror jeg at folk i Troms vil unne dem det.
Og den dagen at folk i Finnmark har fått oppleve respekt for egen integritet, så tror jeg at man vil velge å løse oppgaver i samarbeid med både de som styrer i vest og i øst.
Men først må Finnmarkingene, blant annet på bakgrunn av egen innsats for å dempe intern polarisering, til fordel for samarbeid, få nasjonens aksept for at man er en ressursskapende befolkning som nasjonen burde se opp til, og igjen la Finnmarkingen få lov til å høste av de ressursene som har fått folk til å bosette seg i dette værharde landet, samt at turistfiske ikke bare omfatter tyskere og svensker (unnskyld, Nesvik, det var ikke meningen med dette å fornærme Dem, det var bare min måte å gi uttrykk for at De og Deres medsammensvorne i Regjeringen, etter min mening, er det vi i Finnmark kaller for hestkuker).

—————
Leo Leonhardsen fra Kjøllefjord er en norsk visesanger, komponist, tekstforfatter, gitarist og pedagog. I 1978 reiste han på sin første turne som visesanger for Rikskonsertene i Nord-Norge. Han ble en kjent profil i Nord-Norge ved hjelp av Festspillene i Harstad, Troilltampen og andre festivaler. Etter opptreden på Skagenfestivalen og Frederikssundfestivalen i Danmark ble han invitert til Waxholms Visfestival og Mosebacke i Stockholm, og dette medførte et langvarig samarbeid med den svenske viseutøveren og arrangøren Git Magnusson. Han ble en mye brukt akkompagnatør i det nordiske visemiljøet, hvor han blant annet medvirket i mange av Kalle Zwilgmeyer viseprogram og kom til å bli en gjenganger i det nordiske visetreffet i Skagen.
I to perioder har han vært leder i Norsk viseforum, og i mange år har han deltatt i styret for den nordiske viseorganisasjonen Nordvisa.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *