– Dagens miljøbevegelse kan lære mye av Alta-kampen

Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet mener historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram. «Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» er tittelen på en bok som nylig ble publisert. Boka er skrevet av Alfred Nilsen som var leder for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet var, …

Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet mener historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram.

«Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» er tittelen på en bok som nylig ble publisert. Boka er skrevet av Alfred Nilsen som var leder for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. 
Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet var, som ung student, en av de 800 demonstrantene som for 50 år siden samlet seg i Stilla med en lenkegjeng i front for å stoppe anleggsmaskinene som var på vei. 

I sin omtale av boka «Altakampen» gir Saxi klart uttrykk for at historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram.

– Bakteppet var at sentralmakta overkjørte det lokale sjølstyret. Ved avstemminger i kommunestyrene i Kautokeino og Alta var det to-tredeler som stemte imot neddemming og regulering av Alta-Kautokeinovassdraget i 1976, sier Saxi.  

– Men selv om Folkeaksjonen tapte saken, vant de likevel opinionen og den langsiktige kampen for vern mot kraftsosialismen gjennom sivil ulydighet. Stikkordene er langsiktig legitimitet, sier Saxi som altså selv fulgte miljøkampen på nært hold. 

Båret ut av politifolk og bøtelagt

Deltok i demonstrasjonene mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget: Professor Hans Petter Saxi. Foto: Svein-Arnt Eriksen. Toppbildet: Foto Riksarkivet/Wikimedia Commons.

– Rundt 600 politifolk kom opp til leiren med beltebiler. De hadde med seg vinkelslipere, som gjorde kort prosess med lenkegjengen som satt fremst av demonstrantene. Så ble vi båret ut en etter en av to til tre politifolk. 
– En ung altamann satte seg imidlertid til fysisk motverge, og det oppsto tilløp til slagsmål. Filosofiprofessor Arne Næss gikk imidlertid imellom, og forklarte den unge mannen at aksjonen var ikke-voldelig, og det hele roet seg, forteller Saxi.

Demonstrantene ble så kjørt ned til Alta, der de ble avhørt og siktet. 
– Siden fikk jeg en bot på tre tusen kroner som venner av meg spleiset på. Dette var mye penger for en student i 1981, sier Saxi. 

Saxi skriver i sin omtale av boka til Nilsen at det var bemerkelsesverdig at ingen kom fysisk til skade under denne dramatiske hendelsen, noe han gir Folkeaksjonen hovedæren for. 

I boka karakteriserer Nilsen samenes sultestreik foran Stortinget i 1979 som en genistrek. 

– Dette ble et gjennombrudd for samenes interesser, sier Saxi. 

Folkeaksjonen ble ledet av sindige folk med lokal oppslutning  

Saxi er opptatt av hva dagens miljøbevegelse kan lære av Altakampen. Han mener at boka til Nilsen bør bli obligatorisk lesning for dagens miljøbevegelser. 

– Folkeaksjonen bidro nemlig til at vannkraftepoken i dag er historie, og til at samenes rettigheter ble formalisert i lovverket og Sametinget.

– Selv om det var aksjonene i Stilla som fanget medias oppmerksomhet, så var det opplysningsarbeidet over mange år som kanskje var deres viktigste bidrag. I tillegg var Folkeaksjonen ledet av sindige folk med stor tillit lokalt, sier Saxi.  

– De hadde alle erfaring fra lokalpolitikk og var respekterte borgere i nærmiljøet.  Folkeaksjonen hadde 20 000 medlemmer og 100 lokallag. Den drev et omfattende opplysningsarbeid sammen med Norges Naturvernforbund i Detsika-leiren. 

Sommeren 1979 var det 6 500 deltakere som fikk skolering i miljøvernarbeid. Sommeren etter ble Stilla-marsjen arrangert med 700 deltakere, opplyser Saxi. 

Tapte slaget, men vant krigen

– I Alta tapte motstanderne slaget, men de vant krigen. På kort sikt tvang regjeringen igjennom at Alta-Kautokeinovassdraget skulle bygges ut, men på lengre sikt måtte selv daværende statsminister Gro Harlem Brundtland innrømme at dette var en tabbe.
– Etter dette snudde tyngdepunktet i politikken seg i retning av vern, sier Saxi.  
Oppsummert trekker han fram denne lærdommen:

  • At aksjonene var ikke-voldelige. 
  • At lederne hadde stor tillit.
  • At opplysningsarbeidet var grundig og langsiktig.
  • At aksjonen fikk stor legitimitet gjennom samenes engasjement, blant annet da samiske mødre nektet å forlate statsminister Brundtlands kontor, samt sultestreiken foran Stortinget.  

– Samene var frustrerte over å ikke bli hørt, men likevel satte utbyggingen i gang prosesser i befolkningen, og etter hvert i Stortinget og regjeringen, der de samiske rettighetene ble utredet og senere institusjonalisert i lovverket, konkluderer Saxi.
Han mener det skjedde et verdimessig paradigmeskifte på 1970-tallet, der opinionen svingte fra vekst til vern, og fra assimilering til aktiv vitalisering i samepolitikken. 
– En ny generasjon av politiske aktører begynte å gjøre seg gjeldende i politikken. Dette var mennesker som hadde vokst opp etter krigen med fred og vekst i levestandard. De prioriterte naturvern foran vekst, avslutter Saxi. 

Publisert med tillatelse fra professor Hans Petter Saxi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *