Hvordan måles likestilling?

Kommentar fra Torill Olsen Jeg har alltid støttet kampen for kvinners rettigheter og markert 8. mars på et eller annet vis. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt mine tanker til fortidens kvinner. Alle de som før meg kjempet en likestillingskamp som ga meg privilegier som min tippoldemor ikke kunne forestilte seg. …

Kommentar fra Torill Olsen

Jeg har alltid støttet kampen for kvinners rettigheter og markert 8. mars på et eller annet vis. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt mine tanker til fortidens kvinner. Alle de som før meg kjempet en likestillingskamp som ga meg privilegier som min tippoldemor ikke kunne forestilte seg.

Men livet mitt har satt meg i situasjoner der jeg verken kunne eller ville kjempe for likestillingen. Det var helt andre verdier som måtte komme foran, og det gjorde at jeg til tider falt inn i tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg hadde ikke noen valg, og ville heller ikke valgt annerledes, verken da eller nå.

For hva skulle jeg gjort da min mor ble alvorlig sjuk og mennene rundt henne hadde så «mye å gjøre»? Skulle jeg da stå på mitt og si at vi skulle dele byrdene likt, en avtale de neppe ville holdt. Det hadde jeg verken krefter eller lyst til å gjøre. For målet var ikke likestilling, målet var omsorg og menneskeverd.

Og da mine barn måtte være på sykehus i lange perioder var det jeg som tok den største byrden. Det var aldri et spørsmål om noen annet. Ikke bare fordi jeg hadde født dem og diet dem, men fordi jeg ikke syntes det var riktig å gjøre ungene til en forhandlingssak i likestillingens navn. Det ville gått ut over dem.

Men dette er ikke en personlig fortelling som skal rettferdiggjøre mine valg, den er fortalt fordi jeg mener likestillingskampen har fått ei alvorlig slagside.

Målet om likestilling knyttes ofte opp mot verdien av penger, makt, suksess i arbeidslivet og hvilken CV man kan skilte med. Her er menn nærmest enerådende, det er bare å lese statistikkene som måler faktorene som skiller eneren fra taperen, kvinnen fra mannen.

I 2017 sjekket Dagens næringsliv hvor mange av Norges best betalte ledere som var kvinner. De fant ut at blant de 100 best betalte lederne var det 4 kvinner. Det er jo trist i seg selv, men målet i livet og i et samfunn er vel ikke å få mest makt og høye lønninger?

Målet om likestilling skulle vært mer knyttet mot andre verdier, for eksempel målt opp mot antallet menn som ikke jobber som hjelpepleiere, sykepleiere, førskolelærere og andre omsorgsyrker.

Slik det ser ut nå er det som om landet vårt og verdiene våre er knyttet til det kapitalistiske system, der målet er makt, penger, ledende stillinger og privateide selskaper og profitt. Det er i dette bildet og med disse verdiene at vi måler likestilling.

Det likestillingsindeksen burde har målt og jobbet for var å få flere menn inn i omsorgsyrker og bedrifter som har et likhetsprinsipp knyttet til sosialistiske verdier. 

Med dette bakgrunnsteppet skulle oppslaget vært:

«I 2017 sjekket Dagens næringsliv hvordan kjønnsbalansen og lønnsnivået var i omsorgsyrker. De fant at det var likt fordelt.»

Det høres naivt og illusorisk ut. Men vi må ikke slutte å kjempe for like rettigheter bygd på menneskeverd og omsorg heller enn om penger og makt. Det er det som må være målet på suksess. Og det er derfor kvinnedagen langt fra har utspilt sin rolle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *