Máret Ànne Sara møter FN om statens behandling av broren

Kunstner og støresøster Màret Ànne Sara møter FN´s spesialrapportør for Menneskerettigheter for å snakke om statens behandling av broren, Jovsset Ante Sara. – Vi må legge vår lit til at det internasjonale rettighetssamfunnet kan hjelpe oss! Storesøster og kunstner Maret Anne Sara har kunstnerisk fulgt rettssprosessen til lillebror Jovsset Ante Sara siden februar 2016. Hun …

Kunstner og støresøster Màret Ànne Sara møter FN´s spesialrapportør for Menneskerettigheter for å snakke om statens behandling av broren, Jovsset Ante Sara. – Vi må legge vår lit til at det internasjonale rettighetssamfunnet kan hjelpe oss!

Foto: Marie Louise Somby

Storesøster og kunstner Maret Anne Sara har kunstnerisk fulgt rettssprosessen til lillebror Jovsset Ante Sara siden februar 2016. Hun har installert panneskutte reinhoder ved rettslokaler i Tana, Tromsø og utenfor stortinget når rettssaken til Jovsset ante Sara gikk ved høyesterett.
Hun har reist det samiske flagget laget av 400 reinhoder ved verdens største kunstutstilling Documenta, reist europa rundt med kunstnerskapet for å fremme synlighet og debatt rundt brorens sak og undertrykkelsen av samiske rettigheter. Og hun har demonstrert både utenfor og innenfor stortinget og møtt Dronning Sonja for å snakke om den alvorlige saken og rettsløse situasjonen for den unge reindriftssamen Jovsset Ante Sara. 
 
Nå skal altså Sara møte FN´s Spesial Rapportør for menneskerettigheter, M David R. Boyd.  
 
– Jeg er takknemlig for at Spesialrapportøren vil møte meg, og for at vi får anledning til å personlig fortelle om de rettsløse omstendighetene vi lever under og om statens behandling av oss som mennesker og kultur- og rettighetsbærere, sier Sara som nå forbereder seg til møtet som finner sted I Kautokeino kl 18 i dag 19 september. 

Press og trusler

– Staten har avvist Menneskerettighetskommisjonens anmodning om å avvente med tvangstiltak mot min bror inntil FN har kommet til en konklusjon i anken som er sendt menneskerettighetskommisjonen.
 
– Min bror har under særdeles grove  trusler om økonomisk ruin og noe så drastisk og irreversibelt som tvangsslakt av hans rein, måtte inngå en privatrettslig avtale om å gi bort reinflokken sin og sende den i asyl.
 
– Våre rein, rettigheter og kulturarv er nå berget så lenge reindriftssamen som har mottatt reinen i asyl, kan beholde de. Det vil si til våren 2020. Hva som skjer etter det, vet vi ikke. Vi må legge vår lit på at det internasjonale rettighetssamfunnet kan hjelpe oss, sier Sara i forkant av møtet.  

Unngikk ruin og avvikling ved å gi bort reinen 

Tvangsslakting var varslet til september, noe som er den mest omstendige arbeidsmåneden i reinbeitedistrikt Fála. Gjerdearbeidet i september tar omkring 3-4 uker når en felles distriktsflokk skal samles i etapper for å svømme over til fastlandet. Der skal hele reinflokken vaksineres og merkes samtidig med slakt for både private husholdninger og salg.
 
Staten har ikke under noen omstendigheter gått med på å avvente tvangsslakting til et senere tidpsunkt, der kostnader for arbeidet ville blitt mindre for Jovsset Ante som pålegges alle kostnader ved tvangsslaktingen. Jovsset Ante Sara unngikk dermed en regning som på 4-6 millioner kroner dersom staten hadde rykket inn med tvangsslakting under kalvemerkingen nå i  september. 

Filmskaper i mot- og medvind

Skrevet av Tove Andersson, frilanser Hvert år ruller den røde løperen ut for filminteresserte i nord. Da går landets nordligste filmfestival av stabelen i Honningsvåg, datoen i år er den 12.-15. september. Noen kommer med Hurtigruten, andre med Widerøe eller gjennom den 6875 meter lange tunellen. Om bord på mitt fly sitter Nordkapp Filmfestivals gudmor, …

Skrevet av Tove Andersson, frilanser
Hvert år ruller den røde løperen ut for filminteresserte i nord. Da går landets nordligste filmfestival av stabelen i Honningsvåg, datoen i år er den 12.-15. september. Noen kommer med Hurtigruten, andre med Widerøe eller gjennom den 6875 meter lange tunellen.
Om bord på mitt fly sitter Nordkapp Filmfestivals gudmor, Gørild Mauseth, kjent fra flere av Knut Erik Jensens filmer. I fjor åpnet nettopp han, filmfestivalens store beskytter, Nordkapp Filmfestival med filmen «Morgen», første del av en trilogi. Det var da 10 år siden Knut Erik Jensen åpnet festival, med «Iskyss».
I år vises også «Minnesmerket» og «Skredskogen» (2019). I tillegg blir Knut Erik Jensens kunstnerporttrett «Jeg er uten forbilder» om fotografen Kåre Kivijärvi vist under festivalen, i kirken i Gjesvær. «En dag i Gjesvær», med en skatt av fotografier som vises for aller første gang der de ble fotografert.  

Trilogi

«Minnesmerket» og «Skredskogen» inngår i krigstrilogien som begynte med «Morgen» (2018). Jensens sterke tilknytning til Finnmark gjenspeiles i alle hans kunstneriske uttrykk, også i denne novellefilmen.
Dette er regissør Knut Erik Jensens filmatiske visjon om gjenoppbyggingen av Finnmark etter krigen.

Lengsel

Regissøren som fyller 80 år til neste år, har ikke ligget på latsiden. Spillefilmprosjektet «Lengsel etter nåtid» har vært utviklet over flere år – og tross motgang – er ingen mer optimistisk enn regissøren, som hele tiden har hatt tro på prosjektet. 
Kjent for flere spillefilmer, «Heftig og begeistret», dokumentaren om mannskoret i Berlevåg, «Brent av Frost» – med norsk filmhistories mest kjente scene – blant annet, vil Knut Erik Jensen gjøre dramaet som utspilte seg i nord under krigen kjent for den yngre generasjonen.  
«En helt særegen musikalitet løper gjennom Knut Erik Jensens filmer. Kameraet er ofte som en fiolinbue som varsomt stryker over mennesker og landskap …» skildrer Gunnar Iversen i Årbok for Nordkapp 2017.
Vrir man hodet vekk fra de høstfargede viddene og primærfargede husene i regissørens hjemplass, Honningsvåg, er det 75 år siden byen lå svartbrent tilbake etter tyskernes brutale fremferd. 
Det var krig, 60 000 mennesker i Finnmark og Nord-Troms ble evakuert og fordrevet.
Ett av barna het Knut Erik. Turen gikk til Stonglandseidet og Gryllefjord på Senja, deretter til Harstad, og senere til en leir utenfor selve byen. 
Finnmarks store filmskaper har lenge ønsket å presentere opplevelsene i en spillefilm om nedbrenningen av Finnmark, om nordmenn som ble flyktninger i eget land. I Honningsvåg sto bare kirken igjen.
Jensen er rett og slett i fyr og flamme. Filmprosjektet berører i høyeste grad dagsaktuelle etiske problemstillinger.  
– Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nå er det eneste levende tidsvitne i Norge som har opplevd den totale krig i Finnmark og som samtidig «tilfeldigvis» er filmskaper, sa han under forvisningen.  
Han mener at vi, med kjennskap til egen historie, kunnskap og innsikt i det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms i 1944, hadde hatt større forståelse hva det egentlig vil si å være flyktning i dag.
 

Filmskaper Knut Erik Jensen. Foto: Tove Andersson

En filmsymfoni fra nord

I flere år har Finnmarks store filmskaper forsøkt å få støtte til prosjektet, og støttespillere har meldt seg.
– Jeg håper at folk i landsdelen skjønner at dette er en film som må lages og at filminstituttet bestemmer seg for å gå for prosjektet. Det er en av de viktigste fortellingene i Norge, som trenger å bli fortalt, sa Jensen som har fått flere avslag på filmstøtte. 

Trailer

Hovedrolleinnehaverne fra 1997, Stig Henrik Hoff og Gørild Mauseth fra «Brent av Frost» var tilstede da Knut Erik Jensen hadde traileren til filmplanene klar. Året var 2015. Knut Faldbakken i salen på Perleporten kulturhus. Jan Vardøen, som hadde urpremiere på sin egen film Høst tenner opp en sigar. Lerretet brenner. Det er krig. Byen står i brann.
Gørild Mauseth utbryter:
– Jeg spiller den rollen du vil jeg skal spille, uansett hva det er, helt gratis.
Jeg vil snakke med regissøren.
Filmregissøren holder hånden min i sin mens han forteller om å være flyktning i eget land. Vi er langt fra Storskog, men likevel midt i begivenhetene som fletter fortid og nåtid sammen.
– Til sammen har jeg tilbrakt nesten 12 år av min barndom og ungdom i tyskerbrakker med tyske rekvisitter rundt meg før vi kunne flytte inn i et Permanent hus, som det het den gang, forteller han.
I Finnmark var det kun 3000 norske soldater da de tyske okkupantene kapitulerte i mai 1945. Folk hadde gjemt seg i gruveganger, huler og gammer. Frigjøringen startet i Øst-Finnmark og den 25. oktober 1944, befridde russerne Kirkenes. Over 4 000 innbyggere hadde gjemt seg i gruvegangene der.
Sporene ligger der den dag i dag, både i form av hus som alle er bygget etter krigen og som en kollektiv bevissthet hos innbyggerne.

Nåtid

Mellom husene beveger pipene på cruiseskipene seg langsomt. Det blåser friskt. Himmellerretet utenfor har generøst bydd på grønne og lilla bilder i bevegelse. Morgenen er i gang. 
Novellefilmen «Morgen», støttet av Nordnorsk Filmsenter, er delprosjektet til «Lengsel etter nåtid» og ble åpningsfilm på verdens nordligste filmfestival i fjor. Den kvinnelige hovedrollen spilles av den norsk-russiske operasangeren Lilly Jørstad, som etter elleve års kamp fikk norsk statsborgerskap. Forfedrene hennes er kola-nordmenn og i filmen synger hun på russisk for en skoleklasse på Magerøya.
Hva i menneskets natur utløser krigerske og voldelige handlinger, tusener av mil ute i ødemarken? Kan det skje igjen? Dette er spørsmål som reises.

Det glemte ords taktikk

Honningsvåg byr på Aurora borealis, Nordkapp-platået og midnattssolen, men også på historie: Langkirken – og likhuset – var det eneste som ble spart under krigen. 
Kortfilmen «Kirken den er et gammelt hus», basert på Honningsvåg kirke, har mottatt juryens spesialpris under filmfestivalen Polar Lights i Murmansk. Jensen vant der hovedprisen for dokumentaren «Det akutte menneske om Mads Gilbert». Man undres hvorfor det skal ta så lang tid å finansiere en spillefilm.
«Blir man for gammel til å lage film?» spurte Sverre Pedersen, leder i Norsk filmforbund i en kronikk. «Eldre får ikke lage film», skrev Klassekampen. Nordlys skrev på sin side at evakueringen og gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms er så underkommunisert i Norge at den fortjener betegnelsen «Det glemte ords taktikk». 
Utenfor vugger de fargerike fiskebåtene, havflaten glinser som fiskehud.
– Jeg har skapt mitt eget uttrykk og de som kjenner det vet at jeg ikke er så opptatt av dialog, men av litt mer svevende ting, sier Knut Erik Jensen, med et skøyeraktig smil.
Med humoristiske innslag via filmselskapets nettside, har han skapt blest om prosjektet. Men først skal vi møte Jensens krigstrilogi. 

Åpning

Åpningsfilmen «Fisherman´s Friends» på Nordkapp Filmfestival i år er en film som gir assosiasjoner til Jensens kor fra Berlevåg. Historien er basert på faktiske hendelser om shanty-koret som gikk fra å opptre på brygga i idylliske Port Isaac i Cornwall til utsolgte konsertlokaler og en gullkantet platekontrakt.
Fisherman’s Friends, synger tradisjonelle sjømannsviser når de ikke fisker eller redder skipbrudne og åpningsfesten i Honningsvåg vil stå i stil med filmen: framføring av shanties med The Black Velvet Band fra Lakselv.
Når Widerøe flyr inn fra Kjøllefjord, har Gørild Mauseth og hennes italienske ektemann Tomasso Mottola med seg kortfilmen “Kjærlighet er …». Sammen har de regien på filmen der unge menn besvarer store spørsmål.

———————–

Fakta:
Knut Erik Jensen, født 8.oktober 1940 debuterte med dokumentarfilmen Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974), dokumentarserien Finnmark mellom øst og vest (1986) for NRK, Stella Polaris (1993), Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000) og Iskyss fra 2008. Knut Erik annet Amandaprisens ærespris, og i 2008 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St Olavs Orden for sin innsats for norsk film sehttp://www.lengseletternatid.no
Kåre Kivijärvi var den første fotografen som ble antatt på høstutstillingen. Dette skjedde i 1971 og Kivijärvi bidro dermed til å åpne opp for at fotografiet fikk status som kunst og han fikk garanti inntekter for kunstnere fra Staten, men produserte aldri flere bilder. Hans oppfatning av tittelen «kunstner» kommer godt frem i Knut-Erik Jensens kortfilm.
I tillegg til portrettet av Kivijärvi, vil også et selvportrett av Knut Erik Jensen bli vist under festivaldagene, kortfilmen “Du må våkne”.

 

Folks egne fortellinger om fornorskningens pris

– Det ligger viktig informasjon om fornorskningen blant folk. Noe er lagt lokk på og noe er preget av skam og fortielse. Vi vil at folk åpner opp og deler sine historier med oss, fyller ut bildet av hvilke konsekvenser fornorskningen har hatt og fremdeles har. For enkeltmennesker har en historie og fortelle som er …

– Det ligger viktig informasjon om fornorskningen blant folk. Noe er lagt lokk på og noe er preget av skam og fortielse. Vi vil at folk åpner opp og deler sine historier med oss, fyller ut bildet av hvilke konsekvenser fornorskningen har hatt og fremdeles har. For enkeltmennesker har en historie og fortelle som er viktig for kommisjonens arbeid. 
Slik åpnet Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, folkemøtet i Vadsø der over 70 mennesker var møtt opp. Her fikk både kvener, samer og norsk-finner komme med sine innspill til kommisjonen. 
– Folk skal kunne dele sin historie i sin form og på sitt eget språk, understrekte Høybråten. 
Liv Inger Somby er en av 12 medlemmer i kommisjonen og er opptatt av hva folk vil fortelle i nåtid til  Sannhetskommisjonen. – Det er viktig at vi tar det her oppdraget på en verdig måte, slik at når folk forteller sin historie også føler at vi hører på dem, at vi responderer på dem.
I dette intervjuet forteller Liv Inger Somby mer om hvor viktig folks historier er for det arbeidet kommisjonen skal gjøre.

Del din historie

Dersom du ønsker å melde om urett og personlig erfaring med norske myndigheters fornorskingspolitikk kan du bruke dette kontaktskjemaet.
Kommisjonen skal sørge for å bringe personlige erfaringer og historier frem i lyset ved å legge til rette for at enkeltpersoner som selv har erfaringer å dele, får mulighet til å fortelle sin historie, herunder om urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående, og om hvordan virkningene av uretten har påvirket eller påvirker deres livssituasjon.
Du kan også kontakte sekretariatet direkte på epost eller telefon for veiledning og assistanse.
Informasjonen som oppgis i skjemaet vil være en del av Sannhets- og forsoningskommisjonens grunnlagsmateriale, og kan bli brukt i rapporter og forskning. Innsender bes derfor om å samtykke til dette. Vi gjør oppmerksom på at innsender kan bli kontaktet for intervju.

Granske fornorskningspolitikken

Stortinget oppnevnte i 2018 en uavhengig kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen er godt i gang med arbeidet som skal vare frem til 2022.
Sannhets- og forsoningskommisjonen ble etablert etter påtrykk fra samisk og kvensk hold og med en omfattende debatt og en grundig prosess i forkant. Dette gjenspeiles i dag i kommisjonens mandat og sammensetning vedtatt av Stortinget 12. juni 2018. Kommisjonen består av fagpersoner innen fagfelt som er relevante for arbeidet. Kommisjonen gransker fornorskningspolitikken og hvordan den har artet seg lokalt, regionalt og nasjonalt.
Mandatet er tredelt. Den første delen er en historisk kartlegging som beskriver myndigheters fornorskningspolitikk. Samtidig skal vi få frem enkeltpersoners og gruppers erfaringer med urett.
Kommisjonen skal undersøke ettervirkningene helt frem til i dag og foreslå tiltak for videre forsoning. En del av dette innebærer å undersøke fornorskingspolitikkens konsekvenser i majoritetsbefolkningen i form av diskriminering og utbredelse av fordommer rettet mot samer, kvener og norskfinner.

Fornorskning og ny samepolitikk

Når startet fornorskningen, hvorfor oppstod den og hvordan formet den en ny samepolitikk?  Bakgrunnen for fornorskningen starter med nasjonsbyggingen av Norge på 1800-tallet. I denne artikkelen hentet fra Sametingets nettside gjengir vi en oppsummering av fornorskningen historie frem mot vår tid.   Ett folk i fire stater På Nordkalotten har samene eksistert som et folk …

Når startet fornorskningen, hvorfor oppstod den og hvordan formet den en ny samepolitikk? 
Bakgrunnen for fornorskningen starter med nasjonsbyggingen av Norge på 1800-tallet. I denne artikkelen hentet fra Sametingets nettside gjengir vi en oppsummering av fornorskningen historie frem mot vår tid.  

Ett folk i fire stater

På Nordkalotten har samene eksistert som et folk med eget språk, egne tradisjoner og næringstilpassninger lenge før etableringen av nasjonalstatene. Etter grensetrekkingen i 1751 ble samene ett folk med bosettingsområder i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.
Samenes tradisjonelle område strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge og Idre i Sør-Sverige. Dette området kalles på samisk Sápmi.

Nasjonsbygging

På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon. Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet og med det fulgte den norske nasjonsbyggingen.
I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av «omstreifende lapper» hvilket skulle referere til nomadiske samer, og den nomadiske bruk kvalifiserte ikke til erverv av eiendomsrett.

Forsterket fornorskning

Tilgangen til å eie jord ble også strengt regulert av de norske myndigheter. Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket det norske språket.
I 1902 vedtok Stortingets ny jordsalgslov for Finnmark. I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på at den som fikk erverve jord gjorde nytte for seg som jordbrukere og at vedkommende ”… kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug”.
Loven gjaldt til 1965.
Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig. I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”.
Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten. Den holder likevel stand overraskende lenge.

Endret syn på etniske minoriteter

Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig. Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN.
Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene.
Fra norsk offentlig hold kom dette til uttrykk i 1948, da Samordningsnemna for skoleverket la fram en rekke forslag med sikte på å tilpasse skoletilbudet for samiske barn. Dette utvalget gikk inn for at samisk språk skulle få en bred plass i undervisningen, sammen med samisk kulturhistorie og samisk heimeyrke.
Blant tiltakene som ble iverksatt eller påbegynt på grunnlag av Samordningsnemdas anbefaling, var dobbelttekstede kristendomsbøker og samiskundervisning ved Tromsø Lærerskole fra 1953.

Minoritetspolitisk vendepunkt

I 1956 ble Samekomiteen (komiteen til å utrede samespørsmål) oppnevnt. Komiteens innstilling som ble lagt fram i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt.
I innledningen pekes det på at minoritetsspørsmål hadde fått økende aktualitet:
«Minoritetsspørsmålene var over hele verden blitt langt mer brennende enn før, og selv om det i vårt land ikke kunne tales om en undertrykkelse av den samiske minoriteten av samme art som mange andre steder i verden, var det innlysende at også hos oss var det begått feil. Det gjelder således skolepolitikken i vårt århundre like fram til annen verdenskrig» (Samekomiteens innstilling, s. 6).
Komiteen så som sin oppgave «å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt» (s. 19). I innstillingen ble det skissert et grunnsyn som brøt med fornorskningspolitikken.
Komiteen mente at norsk samepolitikk burde ta sikte på å styrke samene som gruppe, dyrke fram respekt mellom folkegruppene og iverksette økonomiske og sosiale tiltak med sikte på modernisering av samisk levesett og ytterligere integrering i det norske samfunnet.
Positive særfordeler ble ansett som nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.

«Samisktalende nordmenn»

Et sentralt forslag i innstillingen var å konsolidere et eget samisk område, der det blant annet skulle gjelde spesielle regler med hensyn til det samiske språkets status, så vel i skolen som i offentlig administrasjon. Komiteen argumenterte for at et slikt kjerneområde allerede fantes.
Målsettingen for myndighetenes samepolitikk måtte være å styrke samene som gruppe. Komiteen mente positive særfordeler var nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. Regjeringa fulgte ikke opp forslagene fra Samekomiteen i sin melding til Stortinget i 1963.
Regjeringa unnlot å ta stilling til samene som en etnisk minoritet, samene ble i stedet omtalt som ”samisktalende nordmenn”. Regjeringen presiserte videre at målet med å bevare samisk kultur i Norge skulle bero på individuelle valg.
Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge. Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok. I 1973 ble kultursenteret Sámi Instutuhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino. Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.

En ny samepolitikk

På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samesaken blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975.
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten.
En konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon. Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold.
Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser, som blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979 og 1981 og okkupasjon av kontoret til statsminister i 1981. Kampen kulminerte med at 600 politifolks ryddet sameleiren og fjernet lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981.
For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.

Et tidsskille for samepolitikken

Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble anerkjent ikke bare som en minoritet, men også som et urfolk i Norge.
Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.
Regjeringen nedsatte 10. oktober 1980 Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte.
Samerettsutvalget presenterte i 1984 med sin første delinnstilling, «Om samenes rettstilling». Den la grunnlaget for Stortingets vedtak i 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold). Sameloven dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget.
Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989 og det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V.
Kilde: Sametinget.no

Myter og fakta om Finnmark i krig

Da Finnmark fylkesbibliotek i Vadsø inviterte til arrangementet «Myter og fakta om Finnmark i krig» med forfatter Asbjørn Jaklin kom det så mange at de måtte hente ekstra stoler for å få plass til alle.  Den kjente forfatteren og journalisten i Nordlys holdt publikums interesse i halvannen time. Tema var hentet fra «Brent jord 1944-1945» om …

Da Finnmark fylkesbibliotek i Vadsø inviterte til arrangementet «Myter og fakta om Finnmark i krig» med forfatter Asbjørn Jaklin kom det så mange at de måtte hente ekstra stoler for å få plass til alle. 
Den kjente forfatteren og journalisten i Nordlys holdt publikums interesse i halvannen time. Tema var hentet fra «Brent jord 1944-1945» om tvangsevakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark og «Kampen om Narvik. 62 desperate dager» (Gyldendal forlag).
Arrangementet med Asbjørn Jaklin på Vadsø bibliotek var som del i flere turnéer på folkebibliotek i Finnmark i forbindelse med @bokåret2019.
Vi fikk et intervju med Jaklin etter foredraget der han forteller hvorfor han er så interessert i 2. verdenskrig og hvordan det er å jobbe med et materiale som er så dramatisk, men likevel lite omtalt.

Fotograf: Johan Isak Niska.

Sannhets- og forsoningskommisjonen – fornorskningshistorie, tidsvitner og forsoning

Skrevet av Dagfinn Høybråten, leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen Stortinget oppnevnte i 2018 en uavhengig kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen er godt i gang med arbeidet som skal vare fram til 2022. Dette er en gransking som angår alle i hele Norge. I disse dager …

Skrevet av Dagfinn Høybråten, leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen
Stortinget oppnevnte i 2018 en uavhengig kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen er godt i gang med arbeidet som skal vare fram til 2022. Dette er en gransking som angår alle i hele Norge.
I disse dager går kommisjonen inn i en ny fase i arbeidet. I slutten av august lanserte kommisjonen egne Facebook-sider. Sosiale medier har blitt en viktig kommunikasjonsform for å nå mennesker og da gjerne yngre mennesker.
Fornorskning er ikke noe som kun berører de eldre. De unges erfaringer er viktige bidrag inn i vårt arbeid, ikke minst når vi skal sette søkelys på konsekvensene av fornorskningen.
Et personlig møte er likevel i mange tilfeller viktig i kontakt med mennesker, organisasjoner, institusjoner, offentlige myndigheter og tidsvitner der de står med sin historie i dag. Fornorskningspolitikken har satt sine spor, og for mange utarter det seg som vonde sår eller som arr etter en tid de helst vil glemme.
Derfor har kommisjonen lagt opp til åpne møter. 4. september arrangeres det første møtet i kommisjonens egen regi. Dette skjer i den lille bygda Bugøynes, som også har blitt kalt Lille-Finland på grunn av den omfattende finske innvandringen.
Også i Vadsø, Varangerbotn, Neiden og Kirkenes vil det arrangeres møter i de etterfølgende dagene. Dette er steder der norskfinner, samer, kvener og nordmenn bor side om side og kommisjonen ønsker også å samle alle under samme tak. Kan vi få frem vår felles historie?
Sannhets- og forsoningskommisjonen ble etablert etter påtrykk fra nettopp samisk og kvensk hold og på bakgrunn av en omfattende debatt og en grundig prosess i forkant. Stortinget valgte å sette sammen en ekspertkommisjon utstyrt med et bredt mandat. Det ble oppnevnt 11 fagpersoner innen fagfelt som er relevante for arbeidet, i tillegg til undertegnede. Vi har arbeidet i ett år nå.
Mandatet vårt er tredelt. Vi skal gjennomføre en historisk kartlegging av fornorskningspolitikken. Samtidig skal vi få frem enkeltpersoners og gruppers erfaringer med fornorskning og urett. Kommisjonen skal undersøke ettervirkningene og foreslå tiltak for videre forsoning. En del av dette innebærer å undersøke fornorskingspolitikkens konsekvenser i form av diskriminering og utbredelse av fordommer rettet mot samer, kvener og norskfinner.
For å få et bedre bilde av hvilke konsekvenser fornorskingspolitikken har hatt behøves tidsvitner. Mennesker som har personlige historier, enten selvopplevde eller historier som de kjenner til, om urett og fornorskning og hvordan det har hatt konsekvenser for bruk og praktisering av eget språk, kultur eller for tradisjonelle næringsveier.
Vi har allerede møtt noen tidsvitner og begynt å få inn personlige historier. Det er sterkt og lærerikt å få disse beskrevet. Mange av historiene er fortrengt og skambelagt. Vi ønsker at flere deler sine historier med oss, enten det er skriftlig eller muntlig gjennom lyd og bilde.
Hvis vi etter dette arbeidet kan se positivt på fremtiden, og se mulighetene som ligger i kommisjonens arbeid, vil vi kunne få et bredere kunnskapsgrunnlag som vi kan formidle til neste generasjon. Vi lykkes bare hvis alle gode krefter hjelper til.
Mitt ønske er at rapporten vi leverer høsten 2022 skal heve kunnskapen om fornorskningshistorien og bidra til forsoning og likeverd.
Men først skal vi tilbake i tid, både gjennom foreliggende forskning, historiske kilder og personlige historier.
Frem til vi har konkludert, er alle velkomne til å bidra til kommisjonens arbeid og følge med på våre hjemmesider: www.uit.no/kommisjonen.

Tro på fremtiden eller krise i morra?

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias Þekkja Statens misforståtte handlinger med hjelp fra godt betalte tenketanker flytter menneskene fra de som tror på fremtiden og ser muligheter av alle slag til fare bak hver en stein og full krise i morra. Hvis man skal følge Karen Schousboe, dansk etnolog og forfatter, sin teori kan man dele mennesket …

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias Þekkja
Statens misforståtte handlinger med hjelp fra godt betalte tenketanker flytter menneskene fra de som tror på fremtiden og ser muligheter av alle slag til fare bak hver en stein og full krise i morra.
Hvis man skal følge Karen Schousboe, dansk etnolog og forfatter, sin teori kan man dele mennesket inn i fire kategorier.
1. Hverdagsmennesket som satser på at morgendagen skal bli som gårsdagen.
2. De engstelige som heller ikke ønsker særlig endring, men allikevel frykter hverdagen litt.
3. De redde som ser farer lurer bak omtrent hver en eneste stein og antar at hvis dagen i dag går bra blir det i hvert fall krise i morra.
4. De driftige som tror på fremtiden og ser muligheter av alle slag.
Legger man til grunn at Schousboe teori er riktig og utleder adferd blir det straks litt mer interessant. Man kan altså finne adferdsmønster som: De som får ting til å skje, de som ser på at det skjer og de som lurer på hva som skjedde.
Oppriktig sagt finnes det nok litt av kategoriene i alle, og samfunnsendringene blir dermed en følge av vektskålens tyngde av kategori og adferd.
Tilførsel av kompetanse, mestringsnivåer og samfunnsmiljø flytter dermed tyngdepunktet mellom de fire typene og fremtidens adferd.
De om følger min facebookside har nok for lengst forstått at motivasjonen til Þekkja er toleranse, fremtidstro og likeverd innenfor ulikhet. Det betyr at morgendagens samfunn må akseptere forskjeller, ideen om at ulikheter er det viktigste bidraget for innovasjon og at like verdier kan være menneskets egen følelse av tilfredshet innenfor rammen av samfunnsmestring.
Med andre ord. Strever man med å utvikle likheter i totalt forskjellige samfunn kveler man mulighetsbilde og utvikler fare.
Samfunnsreformene er dermed blitt vår tids aller største trussel fordi de misforstår begrepene robust og bærekraftig.
Politireformen, regionreformen og til skolereformene lyssetter statens manglende kompetanser og hvordan forvaltningen gjennom uforstand overstyrer lokalkunnskap og erstatter denne med likhetsteori.
Glem det – hele tenkningen er full av mangler og direkte farlig.
Full skjæring og flytting av vektskålens stabilitet. 
Statens misforståtte handlinger med hjelp fra godt betalte tenketanker flytter altså menneskene fra de som tror på fremtiden og ser muligheter av alle slag til fare bak hver en stein og full krise i morra.
Det tar svært kort tid å ødelegge et samfunn, men det tar lang tid å bygge det opp igjen. Min ærlige mening er at folket må stagge en statlig tvungen psykologisk krigføring der folket blir avstands bedømt og udugeliggjort etter mal fra en engere krets.
Det er ikke et fnugg av antatte læringsmodeller eller historiske verdier som underbygger likevektstenkning i utvikling av bærekraft eller robusthet.
Metodene som lykkes er stein på stein tankegangen som utvikler samfunnet gjennom å bygge videre på eksiterende kapasitet og ivareta den kapitalen som allerede eksisterer.
Hvis man tror på metoden samsvarer den til punkt 4 i teorien til Karen Schousboe: De driftige som tror på fremtiden og ser muligheter av alle slag.

Framme på Nordkapp med null gnagsår

Skrevet av  Tove Andersson, frilanser Fredag ettermiddag spratt champagnekorken for Stig-Rune Samuelsen (46) og Gina Johansen (28), som begynte å gå fra Lindesnes 6.mai for å nå Nordkapp-platået på 100 dager.  I 12 grader, et slør av tåke og lett bris på bare 4 m./sek. Fra sørøst ankom de to som tilbrakte den siste natta …

Skrevet av  Tove Andersson, frilanser
Fredag ettermiddag spratt champagnekorken for Stig-Rune Samuelsen (46) og Gina Johansen (28), som begynte å gå fra Lindesnes 6.mai for å nå Nordkapp-platået på 100 dager. 
I 12 grader, et slør av tåke og lett bris på bare 4 m./sek. Fra sørøst ankom de to som tilbrakte den siste natta på Gjesværfjellet. Pointeren Storm har også vært med.

Foto: Tove Andersson.

Holdt målet på 100 dager?
–  Ja, men det ble 102, svarer Stig-Rune, som syntes det var godt å komme hjem.  
De har gått i variert og ulendt terreng, fisket i elver, plukket multer og opplevd soloppganger, alt godt dokumentert av Gina.
Dere har reist til Norges sydligste punkt for å gå 3000 kilometer hjem?
– Det ble 2 640 kilometer, svarer Stig-Rune, mens Gina forteller at hun føler det naturlig å gå hjem. Det er samboeren helt enig i. – Den siste biten er på langt nær den mest utfordrende, for de siste milene er så å si flatmark, med asfalt den siste biten.  
Den siste etappen, fra Skarsvåg-krysset og opp, blir nesten som en sjarmøretappe før de blir tatt imot av familie, og en kollega som hadde med roser og champagne. Men dette handlet ikke bare om å gå, det dreier seg om drømmer.
– Jeg har drømt om å gå denne turen i mange år, sier Stig-Rune som ellers er glad i jakt. Det var han som utfordret samboeren til å ta turen, noe Gina svarte ja til umiddelbart. Hun er ikke ukjent med utfordringer, for hun har tidligere gått Nordkapp-Sverige på ski.

Få utfordringer?

Det har vært høye temperaturer i sør og lite sommer i nord og paret forteller at de har gått på ettermiddag, kveld og til og med på natta for å unngå den verste heten. 

Foto: Gina Johansen.

Hva var mest utfordrende?
– Det har vært lettere enn jeg trodde, svarer Stig-Rune. – Alt har gått på skinner.
Det er ikke helt sant, for de har gått med svært gode støvler, men det kommer vi tilbake til. De trekker begge frem de gode opplevelsene; møtet med dyr – og ikke minst med mennesker. Som dem de møtte da de banket på for å be om litt vann.
– Når vi gikk utenfor stiene kunne vi treffe noen som bor langt fra folk og som bød oss inn. De fortalte oss om turer de selv hadde tatt, for omtrent 70 år siden. En turist kommer bort til dem. Han er en av dem de traff under turen, en med samme mål, men som måtte bryte ved Skaidi.
Det siste tiåret har antallet turgåere som går Norge på langs blitt femdoblet og over 50 mennesker tar nå turen hvert år. De fleste starter ved fyret på Lindesnes og går til Nordkapp eller til det nordligste punktet, Knivskjelodden. 

Fra Sydney til Magerøya

Gina har drevet profesjonelt med hester i Australia, men bosatte seg på Magerøya for 1,5 år siden, etter å ha møtt Stig-Rune i et kryss. Gjesvær-krysset. Han skulle kjøre den svenske eventyreren gjennom Nordkapptunellen. Så var det gjort.

Foto: Gina Johansen.

Denne turen varte i drøyt 100 dager, med 17 hviledager, men de fleste tar seg god tid og nyter turen i flere måneder. Med tunge ryggsekker har det vært godt å ha venner underveis som kan gjemme unna litt cola og proviant.
– Vi begynte med 27-30 kg og det var godt å bli kvitt litt etter hvert, forteller Gina som ble 3 kg lettere etter samboerens fødselsdag da hun disket opp med mat og drikke.
Den femte siste dagen var det meldt regn og de var et solid stykke inn i Finnmark da de spurte en venn om å gjemme unna litt proviant på avtalt sted. Gleden var stor da de ikke bare fant proviant, men en hel campingvogn med mat, sjokolade, cola og øl. 
Har dere noen tanker fra turen, noe dere kan tipse andre om?  
– Ting man tar for gitt blir luksus, sier Gina. Og det er ikke så farlig om man går et par dager i skitne klær. Da setter man veldig pris på den neste dusjen.- Og det å bli bedt på fisk og øl av mennesker du treffer underveis, – ja, det føles som å vinne i lotto, legger Stig-Rune til.

De beste opplevelsene

Alt er egentlig gode opplevelser. Naturen. Å gå i naturen er balsam for sjela, svarer de – og det er ikke farlig å kjenne seg sliten. De som har fulgt parets blogg så at det var vanskelige forhold over Hardangervidda. Gina fortalte at våren kom tidligere enn vanlig, noe som gjorde det til en våt fornøyelse.

Foto: Gina Johansen.

Men dere har ikke et eneste gnagsår? – Tro det eller ei! Vi har ikke hatt ett eneste gnagsår og ingen plaster har gått med under turen. Vi startet i helt nye vandrerstøvler i lær, men etter 2 000 km var de ganske godt slitte så vi byttet dem ut med samme modell. 
Støvlene hun snakker om er et par Crispi titan GTX som former seg etter foten og koster flere tusen kroner, men altså noe man bør – eller må – unne seg om man skal holde blemmene unna. I tillegg har hun et triks; grønnsåpe og vann som fotbad, fil og en god krem.

Feirer reisens slutt

Gina er som nevnt ikke fersk når det gjelder å utfordre seg selv. Hun var den første kvinnen som krysser Bajkalsjøen i Sibir helt alene. Sjøen er verdens dypeste innsjø og står på UNESCOs verdensarvliste. Bloggen hennes heter Escape The Ordinary, og det kan man trygt si at hun og samboeren har gjort.
Dere har nye mål, å løpe samme distanse på 40 dager? Er dette like aktuelt nå?
– Ja, absolutt, sier Gina, som er et konkurransemenneske og gjerne vil slå rekorden som innehas av en mann. Men samboeren setter strek der, idet korken sprettes og en bedre middag venter. 
For et par dager siden gikk de gjennom den samme tunellen de kjørte gjennom da de ble kjent, den lange Nordkapptunellen på 6 875 meter, 212 meter under havet. Nå befinner de seg 307 meter over havet og feirer at de er framme på Nordkapp med null gnagsår!

Foto: Tove Andersson.

——————
Fakta: Nordkapp-platået får besøk av 300 000 turister årlig og er åpent hele året. Vil man gå en kortere distanse er fotturistene spesielt velkomne i juni hvert år, for da arrangeres Nordkappmarsjen. Nordkappmarsjen går 3,5 mil fra Honningsvåg sentrum. I 2020 arrangeres den for 45. gang. Mer om å gå Norge på langs http://norgepaalangs.info

– Årets fylkestingsvalg er et demokrati-eksperiment

Saken er skrevet av Sofie Dege Dimmen, NTB. Publisert i forskning.no Tvangssammenslåing drar opp spenningen i forkant av årets valg, mener valgforskere. De er spente på om svaret blir flere stemmer eller flere sofavelgere. Spenningen og uvissheten rundt årets kommune- og fylkestingsvalg er større enn noen gang. At 19 fylker har krympet til 11 og …

Saken er skrevet av Sofie Dege Dimmen, NTB. Publisert i forskning.no
Tvangssammenslåing drar opp spenningen i forkant av årets valg, mener valgforskere. De er spente på om svaret blir flere stemmer eller flere sofavelgere.
Spenningen og uvissheten rundt årets kommune- og fylkestingsvalg er større enn noen gang. At 19 fylker har krympet til 11 og at kommuneantallet er kuttet til 365, gir valget en ekstra nerve, mener ekspertene.
– Det blir spennende å se om sammenslåingene i seg selv vil aktivisere demokratiet, eller om avmaktsfølelsen blant folk øker fordi man ikke kjenner personene på listen, sier Yngve Flo ved forskningsinstituttet Norce og Universitetet i Bergen til NTB.
Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning deler Flos «enten-eller» spådom.
– Fylkestingsvalg reflekterer ofte den nasjonale politikken slik at stemmene kan være et uttrykk for velgernes vurdering av regjeringen, sier Bergh.

– Skap en felles identitet

De nye fylkene og kommunene slås ikke sammen før 1. januar neste år, men allerede nå må velgerne forholde seg til sju nye fylkeskommuner og 47 nye kommuner. Det kan ha konsekvenser for valgdeltakelsen som tradisjonelt sett har vært lav.
Det gjelder spesielt deltakelsen ved fylkestingsvalget, som alltid har ligget i skyggen av kommunevalget. I 2015 stemte kun 55,9 prosent i fylkestingsvalget, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Tallene hadde nok vært dystrere dersom fylkestingsvalget ikke falt på samme dag som kommunevalget, mener de to valgforskerne.
– Folk flest har et nært forhold til kommunen sin, men mange vet ikke hva fylkeskommunen jobber med, påpeker Yngve Flo ved Norce og UiB.
– De må bli bedre på å synliggjøring slik at folk ser at det betyr noe hvem som har hånden på rattet, sier Flo som mener fylkeskommunene har mye god politikk å vise fram.

Digitale kampanjer

Ansvaret for å nå ut med informasjon til flest mulig velgere, ligger hos Valgdirektoratet. Kommunikasjonssjef Kristina Brekke Jørgensen sier til NTB at de etter hvert valg vurderer om velgerne har fått informasjonen de har behov for.
I år satser Valgdirektoratet på ulike kampanjer i sosiale medier, nasjonale aviser og egen hjemmeside. De sender også ut valgkort med informasjon og SMS i forkant av valget, noen vil også delta i et elektronisk prøveprosjekt.
– Det skal også sendes ut et brev med oppfordring om å bruke stemmeretten til velgere med innvandrerbakgrunn, sier Jørgensen.

– Alternative lokomotiv

Valgforskerne er særlig spente på stemmeutfallet i Troms og Finnmark.
– Sammenslåingsprosessen har vært svært kontroversiell, og ønsket om at fylket skal oppløses igjen, er høyst levende, særlig i Finnmark, sier valgforsker Yngve Flo.
Også nye Viken, som vil bestå av Buskerud, Akershus og Østfold, er blitt en het potet.
– Østfold og Akershus er mest ulik hverandre, mens det er større grad av samsvar i partipreferansene til velgerne i Akershus og Buskerud og i Buskerud og Østfold, kommenterer Flo.
Han gjør et poeng ut av at fylkeskommunene har ulik legitimitet over hele landet. Den har vært viktigst i fylker uten større byer, slik at de har spilt rollen som «lokomotiv» for lokalt utviklingsarbeid.
– Det er ikke lett å vite hva vi kan forvente, men det er grunn til å tro at både valgkampen og valgutfallet vil bli farget av dette. Overgangen fra gammelt til nytt vil nok oppleves som mest skjellsettende i Finnmark, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane, avslutter han.

Statssekretær benekter realiteter i Tanaavtalen

Skrevet av Steinar Pedersen, medlem av Tanavassdragets Fiskeforvaltning I NRK Sápmis nyhetssending om morgenen 2. august d.å. avviste statssekretær Atle Hamar i Klima- og miljødepartementet at den norsk-finske avtalen om laksefisket i Tana gjør inngrep i laksefiskerettighetene på norsk side, eller slik han uttrykte det – tanaavtalen innebærer ingen overføring av fiskerett fra norske fiskerettshavere …

Skrevet av Steinar Pedersen, medlem av Tanavassdragets Fiskeforvaltning
I NRK Sápmis nyhetssending om morgenen 2. august d.å. avviste statssekretær Atle Hamar i Klima- og miljødepartementet at den norsk-finske avtalen om laksefisket i Tana gjør inngrep i laksefiskerettighetene på norsk side, eller slik han uttrykte det – tanaavtalen innebærer ingen overføring av fiskerett fra norske fiskerettshavere til finske hytteeiere. 
Enten har statssekretæren ikke satt seg godt nok inn i saka, eller så taler han mot bedre vitende. Hva som er det verste eller beste av disse to alternativene skal jeg ikke dømme om.
Statssekretærens skråsikkerhet er uansett helt utenfor realitetene i saka.
I medhold av den nye Tanaavtalen som trådte i kraft i 2017, ble det nemlig innført en ny rettighetskategori på finsk side, nemlig fiskerettshavere etter finsk fiskerilovgivning som ikke er fast bosatt i Tanavassdragets elvedaler.
Dette er i det vesentlige sørfinske hytteeiere med tomt ved Tanavassdraget. Disse har tidligere ikke hatt noen spesielle rettigheter i noen av de avtalene om fisket i Tanaelva som har vært inngått mellom Norge og Finland siden 1873.
De har hele tida vært behandla som vanlige turister i fiskekortsammenheng. I den nye avtalen skjedde det imidlertid en grunnleggende endring. Inntil 1/3 av døgnfiskekortene som selges i Finland skulle reserveres for denne gruppa.
De finske hytteeierne har gjennom dette fått tildelt mellom 1500 og 2000 døgnkort for fiske fra båt pr. sesong. 
Så kommer vi til sakens kjerne, og statssekretærens benektelse av at det har skjedd en overføring av fiskerett fra norsk til finsk side.
Realitetene er nemlig ganske annerledes. 

– Hytteeierne kan registrere egne båter, og leie disse ut – noe en turist ikke kan.
– De kan ro og fiske hele døgnet – mens en ordinær turist må ha lokal roer en stor del av sitt fiskedøgn.
– De kan starte sitt fiske 1. juni, i likhet med lokalbefolkninga, men har en litt kortere fiskeperiode mot slutten av sesongen.

Allerede dette forteller at man nå har fått en ny gruppe finske fiskere med betydelige privilegier. Det stopper imidlertid ikke der. 

– Denne nye kategorien av rettighetshavere betaler kun en registreringsavgift på 10 Euro på finsk side for sitt fiske fra båt.
– De kan fiske på begge sider av grenselinja, og på norsk side betaler de ikke noe som helst.
– Etter normale begreper i norsk språkbruk betyr det at de fisker gratis her.

Det som i tillegg har skjedd i år, er at myndighetene på finsk side, i henhold til finsk fiskerilovgivning har utvida hytteeiernes rettigheter ytterligere.
– De kan nå leie ut gratiskortene sine til andre, og ta den prisen de selv måtte fastsette.
– Denne ordninga er også utvida til å gjelde lokale jordeiere på finsk side.
Dette gjelder altså mellom 1500 og 2000 båtfiskekort for heldøgns fiske med tre stenger. Det vil si at sørfinske hytteeiere i kraft av Tanaavtalen, nå kan drive spekulasjon i utleie/salg av fiskekort som også omfatter norsk side av Tanaelva. 
Gjennom å bidra til dette har norske myndigheter i realiteten konfiskert en del av fiskeretten på norsk side og overført den til et annet lands borgere, men fortsatt forteller altså statssekretær Hamar til allmennheten at det ikke har skjedd noen overføring av rettigheter fra norsk til finsk side.
Det hører med til historia at både Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) og Sametinget ble satt utenfor forhandlingene våren 2016, da norske myndigheter gikk med på å gi de finske hytteeierne gratis fiskerett på norsk side. 
Daværende statsråd Vidar Helgesen i Klima- og miljødepartementet opplyste i sin tid at også statsminister Erna Solberg var med i avsluttende samtaler om Tanaavtalen på politisk nivå (Dagens Næringsliv, 8.11.16).
Det interessante spørsmålet er om statsministeren ble orientert om alle realitetene – blant annet at de finske hytteeierne skulle gis en del av fiskeretten på norsk side – gratis?