Denne kampen skal vi vinne!

Foredrag av Arne Pedersen, Vestre Jakobselv, Finnmark, leder i Norges Kystfiskarlag. Redigert av Lotte Shepard.  Hvorfor tar laksen den lange veien inn i Finnmarkselvene for å gyte? Hit drar laksen på vårparten for å finne gyteplassen sin, og her pisker den opp en grop i elva. Hvorfor? Laksen må ha et område hvor vannet står …

Foredrag av Arne Pedersen, Vestre Jakobselv, Finnmark, leder i Norges Kystfiskarlag. Redigert av Lotte Shepard. 
Hvorfor tar laksen den lange veien inn i Finnmarkselvene for å gyte? Hit drar laksen på vårparten for å finne gyteplassen sin, og her pisker den opp en grop i elva. Hvorfor?
Laksen ha et område hvor vannet står helt stille for at melk og rogn skal smelte sammen. I gropa er det ingen strøm, og der blir smolten, ung laks som gjør seg klar for å vandre ut i saltvannet. All fisk må ha stillestående vann for en vellykket gyting.
Torsken og seien bor i Barentshavet, og en gang i året må den inn til kysten for å gyte. Den må inn i fjordsystemene, som Varanger og Tanafjorden. Ved inngangen til disse fjordene er det en terskel, og i den indre delen er fjorden dypere, og der er havet helt stille.  
Lodde er en nøkkelart, den gyter bare i Finnmark og så vidt i Troms fylke. En nøkkelart har stor påvirkning på andre arter i et økosystem, og er avgjørende for et stabilt økosystem. Blir den utrydda, kan det føre til store endringer.
Skreien går ned til Lofoten. Den russiske kysten rett ved siden av oss har ikke fjordsystem, som betyr at fisken kan ikke gyte der. Det er fjordene vi kan takke for fisken. Den dit, ellers blir det ingen fisk.

Forurensing

Nesten all forurensning fra dette landet går inn i fjordene; Fra husholdning, industrielt landbruk, bergverk og ikke minst oppdrett. På innsiden av terskelen i fjordene, der vannet står stille, begynner det å bli rene gjørmehav. Det er ingen fisk som slipper rogn og melk i forurenset vann. Dette har skjedd over langt tid. I Norge har vi ingen politikk for å hindre dette.
Torsken i fjordsystemet er på et kritisk lavt nivå. Forurensningen har bidratt til at nøkkelarten lodda gyter mindre og mindre. Nå er den fredet for tredje året på rad, fordi man ikke finner lodde i Barentshavet lenger. Innvendingene er at det kan ikke skyldes oppdrettsanleggene, de ligger for spredt. Men det er 600 oppdrettsanlegg hvor det er laks hele tiden. Litt og litt avfall slippes ut i fjordene, og i løpet av mange år vil det dekke fjordene. Og det har vært mange år med forurensning.
Norsk forvaltning har ikke tatt innover seg at vi er i ferd med å forpeste gyteområdene. Forskere sier at kysttorsken er borte på grunn av forurensing og har bedt om en plan for dette, men den finnes ikke.
Når vi forurenser i torskens fødestue fra Lofoten og nordover, ødelegger vi økosystemer og grunnlaget vårt for å høste bærekraftig av disse.

Uforsvarlig uttak av rødåte

Krepsedyret rødåte lever i ett år, og lever mesteparten av livet i dypet. Rødåta må også opp i strømstille områder, de samme områdene som skreien. Og skreien, i likhet med annen fisk og sjøfugl, fôres på rødåta. Når rødåta gyter fortettes bestanden, og den er lett og fange.
Nå har regjeringen åpnet for kommersiell fangst av rødåta, en kvote på 254 000 tonn, til kosttilskudd og som erstatter av fiskemel i fôret til oppdrettslaksen. Det er uforsvarlig når rødåta er så viktig for dette økosystemet!
Politikere og næring snakker om havet som den «blå økonomien», men har denne økonomien rot i virkeligheten? Bildet som er tegnet av tilstanden til dette økosystemet er en virkelighet.
Dette økosystemet er det materielle fundamentet for folket som har bodd i nord i tusenvis av år, og dette økosystemet har formet dette mennesket. Det har gitt oss maten, bestemt hva vi eter og gitt oss forståelse for samspillet mellom mennesket og natur, og skapt vår identitet.

Hvem blir vi hvis vi ikke har adgang til fiskeressursene?

Det er sterke krefter i landet som prøver å tegne et annet bilde av dette mennesket og gi dem en annen identitet. Etter at vi har fått gruvedrift og oppdrettsnæring så har denne forståelsen av det materielle fundamentet og økosystemet blitt forringet.
Hvem blir vi hvis vi ikke har adgang til disse ressursene? Det som har skjedd med kystbefolkningen etter at vi mistet adgangen til å høste, og det materielle fundamentet er i ferd med å ødelegges, er at vi mister selvtillit og undres over hvem er vi egentlig. Det er en trist følelse.
Vår historie, krigshistorie, måten vi lever på, det vi synger og lager dikt om. Det betyr ikke så mye for det urbaniserte og sentraliserte samfunnet – det kjenner vi det på kroppen. Den kampen som Eva Lisa Robertsen fra Kystopprøret beskriver, den er til å gråte av.

Den blå økonomien

Den blå økonomien er ikke min økonomi. Ikke de store merdene og de store båtene heller. Det er et bilde av et annet Nord-Norge,  det er et bilde av den Nordnorske identiteten som tegnes av urbane. Den sjøsamiske identiteten er heller ikke med i bildet.
Kampen vi driver i Norsk Kystfiskarlag er for at fisket først og fremst skal komme kystbefolkningen til gode, i arbeid og inntekt. Den kampen bygger på sammenhengen mellom mennesket og natur og det materielle fundamentet. For å kunne være på sjøen, oppleve vær og vind, se på fugler, se ned i dypet av havet.

Denne kampen skal vi vinne

Jeg vil avslutte med å fortelle om da 78 000 tvangsevakuert i Finnmark og Nord-Troms under krigen da tyskerne brente ned alt, og det var ingen ting igjen. Myndighetene ville at folket skulle bli der de var evakuert, det var ingen automatikk i at de skulle flytte tilbake. Det ville koste for mye å bygge alt opp igjen.
Men finnmarkingene trosset dette, for den kompetansen fra å bruke havet kunne de ikke bruke noe annet sted. I måten å forstå naturen og havet, og hvordan å høste. Det drev dem tilbake og til å trosse myndighetene. Vi kommer ikke til å tape denne kampen.

Krigen, tausheten og kampen

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen Den 25. oktober 1944 kom sovjetiske soldater til Kirkenes og frigjorde Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon. I dag er det nøyaktig 75 år siden og vi markerer den voldsomme historien i frihetens tegn. Men for folk flest og nye generasjoner er denne skjebnetiden i ferd med å forsvinne …

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen
Den 25. oktober 1944 kom sovjetiske soldater til Kirkenes og frigjorde Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon. I dag er det nøyaktig 75 år siden og vi markerer den voldsomme historien i frihetens tegn. Men for folk flest og nye generasjoner er denne skjebnetiden i ferd med å forsvinne inn i en tåke av glemsel.
18 år etter frigjøringa ble jeg født og vokste opp i Mehamn, et fiskevær på Finnmarkskysten som ble fullstendig jevnet med jorden etter tvangsevakuering og nedbrenning.
Jeg visste lite om krigen, og den var knapt nevnt i skolebøkene. Der hadde vi riktignok sett bilder av Kong Haakon som gikk i land i hovedstaden og ble møtt av glade folk som viftet med det norske flagget fordi krigen var over. Såpass fikk vi med oss, men vi brydde oss ikke så mye. Lenge trodde jeg faktisk at krigen hadde vært i Oslo.
I voksen alder har jeg tenkt mer og mer på hvorfor det ble lagt et lokk av taushet over krigshandlingene i Finnmark. Her hvor folket måtte lide mest, her hvor krigen faktisk utspant seg i sin verste grusomhet. Her hvor traumene stod i kø snakket de om alt annet enn krigen.
Da jeg ble eldre ville jeg vite. Men hvis jeg spurte mine besteforeldre fikk jeg «halvkveda viser» og setninger som døde ut av seg selv. Eller historier som var ment å dekke over alt det vonde.
På skolen var det heller ikke mye å lære om krigen. I skolebøkene var det noen få sider om krigen, jeg husker svakt at vi fikk høre om gutta på skauen og hvorfor vi feiret 8. mai, men hovedinntrykket var at krigshandlingene foregikk et annet sted enn hos oss. Lærerne var stort sett søringer som ikke hadde krigshistorien under huden, og ikke hentet inn et eneste tidsvitne til klasserommene for å fortelle, selv om det vrimlet av dem i Mehamn.
Det er lett å forstå at folket mitt valgte fortrenging for å overleve etterdønningene av krigens grusomheter. Men det er ikke lett å verken forstå eller tilgi at også nasjonen Norge ikke engang klarte å legge inn et kapittel eller to i skolebøkene om den virkelige krigen som pågikk i nord. Det er fremdeles en bitterhet i oss for denne neglisjeringen.
Men så begynte historiene å komme. Folk begynte å fortelle. I små porsjoner, slik traumer gjerne avdekkes. Litt etter litt tegnet det seg et bilde som nesten ikke er til å fatte. At mine besteforeldre klarte å reise seg fra asken og bygge opp husene sine og seg selv etter krigens herjinger er utrolig.
Jeg fikk vite om fem år med tyske soldater i gatene, om hvordan folk måtte leve med bombetrusler, tilfluktsrom, matmangel og vissheten om at krigen kunne eskalere når som helst. Jeg fikk vite om evakueringa hvor folk ble stuet i båter og måtte reise som dyr plassert i lasterommene mens husene deres stod i brann. Og jeg fikk vite om de som rømte til fjells og bodde i gammer og huler.
Men jeg skulle bli voksen før jeg fikk vite hva som også skjedde. Om partisanene som jobbet sammen med russerne for å frigjøre Norge fra okkupasjonsmakten, og som senere ble behandler som landssvikere og satt i fengsel i årevis på 50-tallet. Om barna som ble skadet og døde av gjenglemt krigsmateriell, og om noen av de norske soldatene som voldtok og fordømte krigsslitne kvinner på det verste. Og om Finnmarkinger som helt opp til vår tid ble overvåket av norske myndigheter med mistanke om at vi var for russevennlig og en fare for nasjonen. Fremdeles er PST til stede på norsk-russiske konferanser og folkemøter i Øst-Finnmark.
Og fremdeles mangler skolebøkene den store fortellingen om andre verdenskrig i nord. Heldigvis har vi forfattere, skribenter og lokalhistorikere som fortsetter å dokumentere hvordan krigen, etterkrigstiden og gjenreisninga i Finnmark egentlig foregikk.
75 år etter krigen er alt forandret. Eller er det det? Kongen og statsministeren står i disse dager skulder ved skulder med russiske toppfolk og feirer jubiléet.
Men jeg tror ikke våre toppledere forstår Finnmark. Jeg tror ikke de anerkjenner at den kollektiv krigstraumaet fremdeles ligger i folkesjela. Jeg tror ikke de vet eller fatter omfanget av det som skjedde i krigsårene og som har gått i arv til oss som befolker Finnmark i dag. Og jeg tror ikke de forstår hvordan Finnmarkingenes kamp for å overleve er en del av vår identitet.
Det er vår voldsomme historie gjennom århundrer i grenseland, den manglende anerkjennelsen, informasjonen og forståelsen av hva som egentlig skjedde her under og etter andre verdenskrig, som ligger og ulmer i vår kamp for å være et selvstendig Finnmark.
Jeg tror at dette er en del av kjernen for vår feiring av 75 årsdagen for russernes hjelp til å frigjøre Øst-Finnmark. Jeg tror russerne forstår det, men jeg er ikke så sikker på at makta i vår egen nasjon forstår det!
___________________________________
Billedtekst: En dag i begynnelsen av november 1944 marsjerte norske tropper for første gang siden kampen på norsk jord i 1940 gjennom en norsk by. Det var Kirkenes som fikk æren av å se denne marsjen, og bildet er tatt på den historiske dag. (Original bildetekst, datert 02.01.1945.) I forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark, publiserer Arkivverket 1300 bilder.
FOTO: OLE FRIELE BACKER / NTBS KRIGSARKIV

Er Russland farlig, og er finnmarkinger dumme?

Skrevet av Ketil Steigen Denne uken er jeg på jobbreise i Kirkenes. Anledningen er 75 års markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Både statsminister, Kongen, og utenriksministeren i Russland kommer. Og altså da undertegnede. Jeg våger påstanden at det er få steder i Norge der krigen er så til stede i sinnet til folk, 75 år …

Skrevet av Ketil Steigen
Denne uken er jeg på jobbreise i Kirkenes. Anledningen er 75 års markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Både statsminister, Kongen, og utenriksministeren i Russland kommer. Og altså da undertegnede.
Jeg våger påstanden at det er få steder i Norge der krigen er så til stede i sinnet til folk, 75 år etter, enn akkurat her. I grenseområdene til Russland.
Når man hører historiene om kampene her oppe, nedbrenningen, motstanden og evakueringen så blir man stolt av å tilhøre samme land som finnmarkingene. Samtidig blir man forbannet over det som skjedde etterpå. Etter at russerne hadde trukket seg ut og Finnmark igjen ble helt og holdent lagt i norske hender.
På fredag kommer Kongen til Kirkenes. Han var her også i 1992. I Kiberg, som ligger noen mil unna her. Da bad han døde og gjenlevende partisaner om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter krigen. Altfor sent, men det ble likevel tatt vel imot av finnmarkingen og Kongens unnskyldning snakkes enda om.
Kampene her oppe var voldsomme, nedbrenningen nådeløs og viljen til motstand imponerende. Til tross for dette var stort sett det eneste jeg lærte om Finnmark på skolen at det ble brent. Lite mer.
Det sies at en av våre mest omtalte, mest avholdte og mest dekorerte krigshelter i etterkrigsårene skal ha blitt spurt om hva han syntes om behandlingen av partisanene i Finnmark fikk etter krigen. Han skal ha svart:
– Hva med dem? De var jo kommunister!
Det sier litt. Heldigvis var kongen smartere.
Teksten nedenfor skrev jeg i 2017, men jeg har ikke skiftet syn. Jeg skrev den for avisen iTromsø. Den handler om krigen i nord og forholdet mellom russere og finnmarkinger.
Er Russland farlig, og er finnmarkinger dumme?
Finnmark, høsten 1944. Tyskerne jages ut, men det koster. På veien ødelegger de så mye de klarer av infrastruktur. Finnmark brenner. Befolkningen tvangsevakueres, men mange motsetter seg den tyske ordren og finner skjul i primitive gammer og gruveganger. I hælene på tyskerne kommer befrierne. Det er ikke US. Army, Royal Air Force eller Fremmedlegionen.
Det er heller ikke den norske hær. De er alle opptatt andre steder. Det vil si, den norske hær, det lille som finnes av den, ligger i trening langt utenfor krigssonen.
Befrierne heter ikke Sam og Jack. De heter Vladimir og Piotr. Det er den sovjetiske røde armé som med frigjørernes rettferdighet ruller over den norske grensen.
I årevis har de sloss mot tyskerne bare noen solide steinkast fra Kirkenes. Litza-fronten var lenge det verste frontavsnittet å være på. Her kjempet de. Nazister mot kommunister. Frem til russerne omsider kom på offensiven var frontavsnittet ved Litzsaelven, det med høyest antall falne.
Fremdeles finner man falne soldater i dette området. Litza-monumentet ligger her. Ved veien mellom Storskog og Murmansk. Sjelden kommer man hit uten at det er friske blomster ved det mektige monumentet. Dette betyr noe. Mye for russere, og for finnmarkinger.
Hvor ofte har man hørt om dette sørpå? Jeg tror ikke Litza-fronten ble nevnt med ett ord gjennom hele skolegangen min. Dette vet finnmarkingene. De har følt ignoreringen på kroppen.
Da jeg for noen år siden var på jobbtur i Murmansk, så jeg en konsert med Ola Bremnes i byen. Konserten ble gjennomført med tolk. Dette ble gjort slik at tolken før hver låt fortalte om hva sangen handlet om. Ola Bremnes fremførte så låtene på norsk. Interessen var tydeligvis stor, for konsertsalen var stappfull.
Det var russere der i alle aldre, fra ungdommer til folk som antagelig hadde opplevd krigen. Da Bremnes skulle spille sangen «Blå fuggel» forstod jeg hvor levende krigen er i det russiske folk den dag i dag. Tolken fortalte at denne sangen handler om en russisk krigsfange i Nord-Norge.
Noen barn smugler mat til ham, utsultet som han er i fangeleiren. Som takk får de en liten blå fugl i tre han har smidd i fangenskapet. Historien får en tragisk slutt da han etter et rømningsforsøk nådeløst henrettes med nakkeskudd. «Bare fuggelen din skal møte våren», synger Bremnes.
På slutten av sangen spilles et ørlite utdrag av den russiske klassikeren «Kalinka». Sangen (som altså ble sunget på nordnorsk i Murmansk) fremkalte voldsomme reaksjoner. Folk gråt, og da mener jeg ikke en to-tre stykker, men anselige deler av salen. Og applausen etter denne låten var ikke bare øredøvende. Folk reiste seg, tørket tårer og nikket megetsigende til hverandre.
Selv skal jeg innrømme at jeg måtte tenke på fårepølse og kneippbrød for å holde følelsene i sjakk.
Ja, nevnte opplevelse i Murmansk er selvsagt bare en digresjon. En anekdote. Ikke kvalifiserte ytringer fra skrivebordene på utenrikspolitisk institutt eller utenrikspolitiske analyser fra mer eller mindre kvalifiserte journalister, men dette sier noe om virkeligheten på bakken. Kjærligheten er dyp. Russerne har, i motsetning til våre andre allierte, levert.
Riktignok var Marshall-hjelpen etter krigen viktig, men den kom med forpliktelser og den kostet ikke blod. Tusenvis av russiske soldater ble drept i Finnmark i 1944. Tusenvis. De ble drept i kampen for å befri Finnmark fra nazistene. Murmansk var for mange partisaner i Finnmark det samme som London var for motstandsfolk sørpå. Det var utstrakt samarbeid. Skytteltrafikk over grensen med bokstavelig talt livet som innsats.
Partisaner fra Finnmark fikk sine instruksjoner fra Moskva. Sovjetunionen var en alliert. Hitlers hær forblødde i stor grad foran Stalingrad. Etter krigen endret forholdet mellom Sovjet og oss seg brått, og de som hadde slåss for å befri fedrelandet sitt ble mistenkeliggjort og uglesett. Max Manus, Kjakan og Oslo-gjengen ble heltene.
Rettmessig, selvsagt. Men hva med motstandsfolkene i Finnmark? De ble gjenstand for mistenkeliggjøring og hets fra sør. Så ille var det at kongen bad om unnskyldning for behandlingen de fikk. Men ikke før i 1992. Før den tid ble manges liv ødelagt.
Når regjeringen har bestemt at Finnmark skal slås sammen med Troms, er det viktig å ha historien klart for seg. Jeg er selv fra Bergen og folk spør meg ofte: Hvorfor er finnmarkingene så russervennlige? Journalisten Kjetil Stormark «avslørte» for en tid tilbake at PST angivelig var bekymret for finnmarkingenes lojalitet.
Jeg er mer bekymret over den mangelen på innsikt en slik oppfatning viser. Finnmarkingene er ikke dumme. De vet at Russland er mye mer enn Murmansk. Finnmarkingene vet også at bare noen kilometer fra grensen har Russland en ganske formidabel militær styrke.
Nylig har de utvidet og modernisert den tidligere humpete veien til Norskegrensen. Det er ikke slik at de tror at russerne ikke kan bli en trussel. Men finnmarkingene har hukommelsen i orden. De vet hvem som rykket inn, befridde dem og trakk seg ut. De vet også hvem som mistenkeliggjorde dem etterpå.
Og de ser at regjeringen legger ned forsvaret i nord. Kapasiteter flyttes sørover. Heimevernet reduseres kraftig og deler av det legges ned. Er det rart man lurer på hvordan Finnmark skal forsvares i en krigssituasjon? Er det Finnmarks 300 elgjaktlag som skal ta støyten i tilfelle invasjon?
Uansett hvor avgjørelsene tas: Finnmark har noe unikt. De har et vennskapelig forhold til naboen, basert på gjensidig respekt. Det snakkes og samarbeides på tvers av grensen. Det jobbes for å holde på det gode forholdet. Barentssekretariatet i Kirkenes gjør en fremragende innsats.
Mens Russlands forhold til vesten for øvrig forverres, tviholder man her oppe, på begge sider av grensen, på vennskapet. Tiden som allierte under krigen holdes i live, ikke minst i skåltalene i Murmansk. Jeg har selv holdt en. Dette har en verdi.
Denne verdien kan gå tapt dersom fylkessentrum, statlige arbeidsplasser og annet av nasjonal karakter flyttes til Tromsø, slik mange nå ivrer for. Man kan ikke annet enn å oppfordre til å løfte blikket. Se hva som er bygget her. Forstå historien og forstå hva et avfolket Øst-Finnmark, uten offentlig nærhet med Russland, vil bety for naboskapet.
Det er fremdeles slik at Russland og Norge aldri har vært i krig med hverandre, men det vil være naivt å tro at en nedbygging av Øst-Finnmark, der makten flyttes til Tromsø, ikke kan få svært negativ innvirkning på den nærheten som finnes her borte.

En åndelig reinflokk raser gjennom Tromsø

PRESSEMELDING Det er 100 år siden samiske reineiere ble tvangsforflyttet fra tromskysten på bakgrunn av trusler om økonomisk forfølgelse og tvangsslakt. Det er året da den unge reindriftssamen Jovsset Ante Sara så seg tvunget til å gi bort reinen sin og sende flokken i asyl, etter 7 år i kamp mot statlig tvangsslakting. Det er …

PRESSEMELDING
Det er 100 år siden samiske reineiere ble tvangsforflyttet fra tromskysten på bakgrunn av trusler om økonomisk forfølgelse og tvangsslakt. Det er året da den unge reindriftssamen Jovsset Ante Sara så seg tvunget til å gi bort reinen sin og sende flokken i asyl, etter 7 år i kamp mot statlig tvangsslakting. Det er ikke uten grunn at en åndelig reinflokk raser gjennom storgata i Nordlysbyen under Insomnia 2019.  
Husker du kunstprosjketet Pile O´Sápmi som inntok Tromsø i januar 2017?
De panneskutte reinhodene som senere kom til å kreve verdens oppmerksomhet på Documenta, verdens største kunstutstilling?
Som sto opphengt utenfor stortinget og deretter innkjøpt av Nasjonalmuseet?

Kunstneren Maret Anne Sara kommer tilbake i Tromsø, denne gangen med en åndelig reinflokk, en sprituell gjennopplivelse av Tromsøkystens samiske historie og de 400 reinhodene som kunstneren har levd med de siste 7 årene mens broren har stått i rettighetskamp mot staten for å beskytte sine reinsdyr og sin families rettigheter. 

(de)Kolonisering og makt

Kunstneren Maret Anne Sara fletter kunsten sin med livets realiteter. Hennes arbeider undersøker kolonisering og makt.
I det mye omtalte “Pile O´Sápmi” -prosjektet drar hun paralleller mellom kolonisering i et globalt og et lokalt perspektiv. Det gjør hun både i en blodig historisk forstand til dagens nykolonisering, like brutalt som nærmest usynlig. Selv om kunstnerens verker tar opp tråder fra rettighetskamp og urfolkshistorie i et verdensperspektiv, snakker Sara også spesifikt om Sápmi der kolonisering av landområder går hånd i hånd med lillebrorens kamp mot statens tvangsslakting.
– Kampen står mot et upersonlig system der politikk, forvaltning og lov danner et ugjennomtrengelig apparat som systematisk tvinger bror og familie til å tvangsslakte reinflokken. Dermed mister vi også vårt kulturelle levesettet i våre tradisjonelle områder.

Foto: Torgrim Halvari

Det er vanskelig å få øye på nykoloniseringen, men du kjenner det både i hjerte og kropp.
Jeg tenker på den usynlig stoltheten, smerten og tilstedeværelsen både historisk og i samtid. Det er både trist og godt å være her i Tromsø med dette verket. Lydverket Ealáskan som jeg har skapt i samarbeid med Elin Már Øyen Vister,vokser utfra en personlig og smertefull sak, sier Sara.
Samtidig utfordrer verket historien og identetet i området hvor vi her befinner oss. Vi marker at det er 100 år siden det reindriftssamiske livet her ble jaget ut av området med samme metoder som staten fortsatt bruker aktivt i dag: et statsdefinert lovverk og maktapparat som tillater seg grove trusler om økonomisk forfølgelse og tvangsslakt.
Vi snakker om en historie og samtid i dette landet, hvor folk og dyr drives på flukt mens deres tradisjonelle landområder appropieres for kortvarig økonomisk profitt og evig ødeleggelse, sier Sara og Øyen Vister som med verket også vil vise sin støtte til Kurdiske statsløse Rojava.

Utfordrer Nordens Paris

Verket “Ealáskan” som nå befinner seg i Tromsø, hadde premierpå Barents Spektakel i Kirkenes tidligere i år, men kunstnerverker er skapt for å leve nomadisk. Med Tromsø som nytt hjem for verket, peker Sara til den samiske historien i Troms. En hard fornorskningdpolitikk som la lokk på sjøsamisk kulturliv og reinbeitekonvensjonen av 1919 der reindriftssamer med svensk statsborgerskap mistet store beiteområder i Troms.
– Hvordan har dette traumatiske maktovergrepet på en liten gruppe mennesker endret sted, forståelse, opplevelse og bruk av området?
Tromsø defineres i dag som den artktiske Nordlysbyen mens det samiske kjemper for aksept og tilstedeværelse.
For få uker siden opplevde byen at en samisk ungdom ble slått ned på gata pga av sin etnisitet.Verket er her for å utforske, utfordre og dekonstruere områdets historie og dermed identitet, sier Sara med multikunstneren Elin Mar Øyen Vister på laget. Sammen har de skapt et lydlandsskap i 12 kanaler, som bringer en reinflokk fossende gjennom Storgata i Tromsø. Vi vet ikke om vi koloniserer byen spirituelt eller om vi snakker om en spirituell dekolonisering. Du vil kunne kjenne på det og lytte med både kropp og sjel, sier kunstnerne.
Verket befinner seg på Storgata i Tromsø fra 21-25 oktober mellom kl 12-20. 

Det handler om identet…

Det fins et lite vann vi pleide å bade i da vi var små, for snart 45 år siden, den gang somrene varte evig og sola skinte hele tiden. Lille Lomvannet heter det, og dit gikk jeg en av de iskalde julidagene vi hadde sist sommer. Vannet lå der speilblankt, omkranset av mektige fjell og …

Det fins et lite vann vi pleide å bade i da vi var små, for snart 45 år siden, den gang somrene varte evig og sola skinte hele tiden. Lille Lomvannet heter det, og dit gikk jeg en av de iskalde julidagene vi hadde sist sommer.
Vannet lå der speilblankt, omkranset av mektige fjell og karrige bergknauser der selv lavet sleit med å holde seg fast på uværsdager. Litt mindre enn det jeg husket, men likevel som en del av evigheten som ville være der også etter at jeg var borte.
Tenkte jeg, da jeg satte meg ned på en liten stein ved vannkanten, den samme steinen som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndduk på før jeg hoppet i vannet. Den gang for lenge siden.
Jeg kjente Finnmarkspatriotismen risle langs ryggraden. Helt uventet følte jeg meg nesten på gråten ved å tenke på hvordan min generasjon forvalter vår natur og våre forfedres levemåte.
De som ga oss historiene sine, om laksefiske, reinkjøtt, sauesanking, krigen, joiken, selinvasjonen, fornorskninga og EF-kampen som ble forklart som Dyret i Åpenbaringen. De ga oss stolthet og ryggrad, og en indirekte avtale om å ta vare på vår natur og historie. En ordløs bør å bære.
Det plagde meg. Jeg grøsser litt av kulde og av forpliktelsen som ligger i det mitt folk stod for og som de der oppe ved Lille Lomvannet minte meg på.
Vi står som kjent ikke alene i verden, vi står på våre forfedres skuldre. De puster oss i nakken og minner oss om at vi bærer en arv. Det er den som er vår identitet.   
Så hva gjør du med den, da? Spurte jeg meg selv der jeg satt og angret litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ullvottene. Det må være kulden som også gjorde at jeg måtte blunke bort en tåre eller to.
Men plutselig stod det for meg at det er gavene fra min slekt som gjør at jeg ikke kan sitte stille å se på at kapitalkrefter voldtar vår natur. Som gjør at jeg ikke kan overlate styringa av mitt Finnmark til de som ikke forstår hvilke verdier det handler om. Og som gjør at det er verd å gå i motvind.
Med denne avklaringen trygt i kroppen reiste jeg meg opp fra den lille steinen jeg satt på, den som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndduk på da jeg som 9-åring skulle bade i Lille Lomvannet.
På veien ned fra fjellet hørte jeg meg selv synge: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så kjært, døden ikke heller.»

Søker etter internatbarn til ny bok

Historien om Finnmarks skoleinternat er igjen aktuell gjennom opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen, og forfatter Ingjerd Tjelle (56) vil igjen skrive bok etter at hennes siste bok «Sterke krefter» kom ut for fire år siden. Nå er hun på jakt etter tidligere internatbarn. – Jeg håper folk tar kontakt med meg og ønsker å fortelle sin historie. …

Historien om Finnmarks skoleinternat er igjen aktuell gjennom opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen, og forfatter Ingjerd Tjelle (56) vil igjen skrive bok etter at hennes siste bok «Sterke krefter» kom ut for fire år siden. Nå er hun på jakt etter tidligere internatbarn.
– Jeg håper folk tar kontakt med meg og ønsker å fortelle sin historie. Kommisjonen vil jo ha frem personlige historier om hva internatlivet gjorde med de finnmarks-barna som ble en del av denne politikken. Det er viktig, mener Tjelle, som har arbeidstittel «Barndom hjemmefra» på sitt nyeste prosjekt. 
Du skrev jo en bok om internatlivet («Bortsendt og internert – møter med internatbarn») for 20 år siden – trenger vi en bok til? 
– Jeg ønsker å lage en enda mer grundig bok enn sist – og med et klarere fokus på fornorsknings-elementet. Dessuten kom boka den gang i et altfor lite opplag i forhold til etterspørselen, og ble raskt utsolgt.
– Jeg har fått svært mange henvendelser fra folk som ønsker å kjøpe boka, men den har ikke vært i salg siden 2000. Det er mange familier i Finnmark som fortsatt er sterkt preget av at de har denne internaterfaringen. Derfor er også behovet for å lese om andre som har lignende opplevelser sterk.
Vil det kun bli negative historier i boka, tror du?
– Boka vil handle om skolebarn som ikke fikk snakke sitt eget språk, som ble adskilt fra hjem og foreldre – og ikke minst om tap og skam knytta til familie, språk og kultur.
– Men disse historiene handler også om at svært mange fikk forbedret skoletilbud og økt velstand. Med skoleinternatene kom nytt innhold i barnas hverdag; faste måltider, nok mat, kamp mot lusa, varme senger og en regelstyrt hverdag.
Unik historie
Tjelle forteller at ingen andre steder i Europa ble det over en så kort periode – i et så grisgrendt område – gjort en så omfattende bygging av skoleinternater som i Finnmark.
Hun ønsker også i boka å sette fokus på hva som fikk norske myndigheter til å gjøre denne storstilte, kostbare og helt unike skolesatsinga.  Hva ønsket de å oppnå med å bygge en helt annen skolemodell i nord sammenlignet med resten av landet, og gikk det slik de håpet? 
– I 1940 bodde 35 % av de registrerte skolebarna i Finnmark på internat. Også i USA og Storbritannia har internatene vært viktig, men det som er spesielt for Finnmark er den voldsomme satsinga over såpass kort tid. Hele 49 internat ble bygget i en 35 års periode (1905-40) for svært få mennesker. Dette er unikt, og utgjør en del av Norges historie som er svært lite kjent.
Tjelle har fått bidrag fra Norsk faglitterær forfatterforening, Fritt Ord og Finnmark fylkeskommune for å skrive boka.
Bilde:
Forfatter og tidligere journalist Ingjerd Tjelle skal skrive bok igjen om internatlivet i Finnmark – nå søker hun etter tidligere internatbarn. Her står hun foran et av de største internatene i Finnmark; Karlebotn internat i Nesseby kommune.   (Foto: privat)
Har du en historie, kontakt Ingjerd Tjelle:
tlf: 908 91558
post@horisontvaranger.no
 

Et rosehav vender tilbake

Artikkelen er skrevet av frilansjournalist Tove Andersson Lyden av hammerslag – metall mot metall, rytmen, gnistene –  og de vakre rosene til 22. juli-minnesmerket –  én smidd av Åsta Sofies tante. Åsta Sofie Helland Dahl (16) fra Vadsø ble drept på Kjærlighetssstien på Utøya. I september vil 22.juli-minnesmerket avdukes utenfor Oslo Domkirke og den 968. …

Artikkelen er skrevet av frilansjournalist Tove Andersson
Lyden av hammerslag – metall mot metall, rytmen, gnistene –  og de vakre rosene til 22. juli-minnesmerket –  én smidd av Åsta Sofies tante.
Åsta Sofie Helland Dahl (16) fra Vadsø ble drept på Kjærlighetssstien på Utøya. I september vil 22.juli-minnesmerket avdukes utenfor Oslo Domkirke og den 968. rosen, smidd av Lisa Foslund Dahl, vil være en del av rosehavet på i alt 1 000 roser i jern.

Foto: jernrosene.no

27 ungdommer fra Finnmark var på Utøya og fire kom aldri tilbake. Hos smeden på Bærums Verk utenfor Oslo har slekt, venner og besøkende smidd roser til minnesmerket i åtte år.
– Det er tanten til Åsta Sofie som smidde en rose på vegne av oss andre, sier moren til Åsta Sofie, Grete Foslund Dahl, som har vært på Utøya flere ganger som en del av sorgprosessen etter at datteren ble drept på Kjærlighetsstien.

Rosehavet

Foto: Jernrosene.no

Rosen Lisa Foslund Dahl smidde har blitt en av de siste rosene som fullførte prosjektet.
– Jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på dette, sier Lisa, som ble kjent med prosjektet via sosiale medier.
Hun synes det blir fint å ha et sted å gå til, og mener plassen utenfor Domkirken, der rosehavet vokste i timene og dagene etter tragedien, passer svært godt.
– Jeg legger ofte turen dit, der det røde hjertet sto, forteller hun.

Hos smeden

Jernrosene, som er festet på et galvanisert underlag, står utenfor smia; unike og symbolske utstråler de jernvilje, håp, åpenhet og solidaritet. Først etter åtte år, skal de nå utgjøre et minnesmerke over de 77 drepte etter terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet.
Tross lyden av hammerslag, samtaler, tårer og latter, er det først og fremst en stillhet som slår en hos smeden Tobbe. Dette merket Lisa også.

Lisa Foslund Dahl, tanten til Åsta Sofie (16) som ble drept den 22. juli. Foto: Tove Andersson

– De første som smidde roser hamra løs, men jeg syntes det var fryktelig vanskelig å slå hardt. Jeg hadde nok med å holde tårene tilbake, forteller Lisa.
Tobbe Malm forteller at de pårørende lot ham ta bilder og være tilstede, ikke bare som smed og kunstner, men som medmenneske.
– Jeg er beæret over den tillit de etterlatte viste meg, sier Tobbe. Smeden kommer opprinnelig fra et gruveområde, Norberg, et område med malmgruver og fremstilling av jern så langt tilbake som 500-tallet.
Du arbeider med et hardt materiale som oppleves mykt?
– Det er vanskelig å forstå når man holder en jernbit i hånden, men når man varmer opp jernet og slår med en hammer, former jernet, er det som om man overfører det myke i mennesket til jernet – og det fremtrer som noe organisk, sier Tobbe.

Betydning for de etterlatte

– Vi er veldig glade for at han har gjort dette, og det er spesielt fint at det er et privat initiativ, synes Grete Foslund Dahl.
Også Lisa Foslund Dahl er imponert over engasjementet til smeden.

Foto: Tove Andersson

– Han var en god veileder. Jeg trodde ikke jeg skulle greie å gjøre alt selv, men etter hvert sto jeg der med rosen i en skruestikke, varmet metallet og smidde. Det er ni blader som skal bankes inn og det er hardt arbeid, forteller Lisa.
Malm, som også har utdanning som terapeut innen sosialt arbeid, forteller at han kjente noe skje nedi magen den julidagen han fikk høre om grusomhetene på Utøya, noe han følte han måtte gjøre noe med.
Han forteller at en av de første som kom til smia var Lisbeth KristineRøyneland, leder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Hun mistet sin kjære datteren Synne, en ung gledesspreder som hadde ordet «Kjærlighet» tatovert på underarmen. Lisbeth Røyneland sitter også i prosjektgruppen for «Jernrosen».
Tobbe håper det blir en møteplass for de gode samtalene.

Jernvilje

Smeden og hans kollega Tone Mørk Karlsrud jobbet lenge for å få et svar fra Oslo kommune om hvor minnesmerket kunne plasseres. Det følelsesmessige var bare én side av saken. Det andre var arbeidet for å få politikere og andre til å enes.
Malm møtte nåværende og tidligere statsminister, politikere har ringt ham og engasjementet har vært stort.
Så kom gjennombruddet.
– Domprosten i Oslo, Anne May Grasaas, foreslo at minnesmerket kunne plasseres utenfor Domkirken, forteller Tobbe.
Grasaas mener at Domkirken er spesielt egnet fordi det var nettopp i Domkirkeparken rosehavet vokste og vokste.
Stadig observerte hun mennesker i taushet ved det røde hjertet som spontant ble plassert ved Domkirken etter 22.juli. Og stadig legges det blomster der.
Det ble klart at rosene har funnet sitt hjem.
– Der alle slags mennesker ferdes, sier Tobbe. – Det føles som det var meningen, for det finnes ikke en finere og vakrere plassering enn ved Domkirken. Han kaller det «hjerteplassen».
Tobbe forteller at han opplever at det for mange er viktig å være en del av noe som er positivt, det å skape et minnesmerke med positiv energi og budskap om håp, som holder minnene i live på en god måte.
Minnesmerket er sirkulært, blir plassert som i et blomsterbed og omsluttet av lys betong, som fungerer som en benk med varmeelementer som smelter snø og gjør det behagelig å sitte ute på kalde dager.

Foto: Tove Andersson

Jernrosene har fått puls

De fire som minnes fra Finnmark er:
Henrik André Pedersen som mistet livet i tragedien på Utøya. Han kom fra Bodø, men var bosatt i Porsanger kommune, der han var verve- og lokallagsansvarlig i Finnmark AUF. 27-åringen skulle høsten 2011 gått til valg som ungdomsrepresentant for Porsanger Arbeiderparti. Han sto på 6. plass på valglista.
Steinar Jessen fra Alta var 16 år da han mistet livet i tragedien. Han beskrives av kjente som en sosial gutt, og i Alta AUF var han en kjerne. Steinar var også en ivrig svømmer.
Tina Sukuvara var 18 år og leder for Vadsø AUF da hun mistet livet. Hun satt også i fylkesstyret. Hun beskrives som svært dyktig og engasjert, og hun deltok aktivt i politiske debatter.
Åsta Sofie Helland Dahl fra Vadsø/Sortland beskrives som ei åpen og blid jente med et stort hjerte. Hun hadde gått på skole i Vadsø og Trondarnes Folkehøgskole i Harstad på linja for design og mote.
Bildene av Åsta som deler ut roser i Storgata i Tromsø tidligere i juli 2011 hadde en sterk effekt på de tilstedeværende i tingretten (iFinnmark 9.mai 2012).
Her er en totaloversikt over alle som mistet livet den 22.7: Dødsofre i oversikt fra NRK.
————————–
Fakta:
Kunstkomiteen som har jobbet frem prosjektet i sin nåværende form har bestått av kunstner Tobbe Malm, prosjektleder Inger Gogstad og skulpturkonservator Ingrid Skard Skomedal fra Kulturetaten i Oslo, leder for den den nasjonale støttegruppen etter 22.juli Lisbeth Røyneland, ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen og Helge Lunder, som har fungert som kunstkonsulent og arkitekt.
Andre lenker til saken:
https://battrekonst.se/sponsrad/fran-tanke-till-handling-den-efterfragade-smideskonstnaren-tobbe-malm-lyfter-fram-kanslornas-betydelse/
https://www.ifinnmark.no/finnmark/nyheter/tilbake-pa-utoya/s/5-81-101720
https://www.ba.no/terror-saken/drapene-pa-kjarlighetsstien/s/1-41-6048200
https://www.ifinnmark.no/nyheter/tok-ikke-vare-pa-ungene-vare/s/1-30002-6187991

Hjemvendt – et fullendt liv utenfor allfarvei

Bente Johanne Aust (55) tok jobben med seg og flyttet hjem til Langfjordnes etter 35 år borte og angrer ikke en dag. Tilbake i Alta bor voksne sønner, barnebarn og en kjæreste. I dette portrettintervjuet får du møte en ildsjel som våger å følge drømmer og velger lyset hvis det mørkner.  Hvordan vil du beskrive …

Bente Johanne Aust (55) tok jobben med seg og flyttet hjem til Langfjordnes etter 35 år borte og angrer ikke en dag. Tilbake i Alta bor voksne sønner, barnebarn og en kjæreste. I dette portrettintervjuet får du møte en ildsjel som våger å følge drømmer og velger lyset hvis det mørkner. 

Hvordan vil du beskrive deg selv?

Jeg er et ja-menneske og ser på meg selv som en positiv person. Jeg har høy arbeidsmoral og det gir meg mye å hjelpe folk. Når jeg ser at det gleder dem blir også jeg glad. Og så liker jeg å jobbe, trene og være i aktivitet. Helst ute i naturen i all slags vær. Dessuten er jeg ikke redd for å være alene. Det kan man ikke være på en plass som dette.

Hvordan vil du beskrive hjemplassen din?

Her er masse uberørt natur; fjell og hav, fisk i sjøen og i vannene, rein, ryper, vilt, bær og planter – og få hus. Her er ingen biler, men en bygdevei som ikke brøytes om vinteren. Da er det best å gå fjæraveien når man skal gå tur eller besøke folk. Her er ikke butikk, så alt av varer, medisiner og annet utstyr kommer med hurtigbåten som har anløp 3 ganger i uka. I 1980 bodde det 67 personer på Langfjordnes. I dag er det 7 igjen. Bente er den yngste. 
Men på somrene er det masse folk her: Turfolk, fiskere, turister, utflytta Langfjordnesværinger, festivaldeltakere på Langfjordnesdagan og andre besøkende.   

Du flyttet fra Lanfjordnes i 1980 og hjem igjen i 2016. Hva gjorde du i mellomtiden?

Etter internatskole på Skjånes i 9 år ble jeg igjen ett ekstra år på Langfjordnes for å hjelpe mamma med butikken. Hun var mye syk på den tiden. I tillegg ble jeg hjemmehjelp og landmann for en fiskebåt. Deretter flyttet jeg hjemmefra og gikk på folkehøgskole, videregående skole, utdanning innen hotellfag, arbeid på hotell og vinmonopol. Jeg stortrivdes med masse folk rundt meg hele tiden. Etter hvert tok jeg også administrasjon, ledelse og pedagogikk på Høgskolen og jobbet som hjelpelærer på videregående og trente ungdom i karate på ettermiddagen. Det gikk i ett, masse å gjøre.
Da jeg traff kjæresten min, Tore Wæraas begynte jeg å jobbe på kontor. Da skjønte jeg at man fikk en frihet til å jobbe fra overalt bare man hadde en pc og nettilgang. Den friheten gjorde at jeg tok pc´en under armen og flyttet hjem til Langfjordnes.

Kaianlegget som Bente og Tore har pusset opp. Foto: Johan Isak Niska

Hvorfor flyttet du hjem igjen?

Jeg tok på meg for mye jobb, det var grunnen til at jeg flyttet hit. Det var jobb på dagen, trening på kveldene, hele uka – det holdt på spise meg opp.
Men egentlig har jeg hele tiden tenkt at skulle jeg bo på Langfjordnes når jeg ble pensjonist. Den drømmen lå alltid der. Så da friheten til å jobbe fra hvor-som-helst plutselig oppstod ble hjemkomsten skjøvet frem i tid. Nå har jeg bodd her i 4 år.

Ble det mindre jobb og mer fritid? 

Da jeg først kom hjem så jeg for meg at jeg skulle holde på med kontorjobben min på dagen og gå masse på fjellet og i naturen på fritiden.
Det gikk ikke helt etter planen. Det ble både totalrenovering av bygninger og kaier. Og så har jeg tatt oppgaver som hjemmehjelp, tar vannprøver for AkvaPlan Nivai Tanafjorden, er beredskapshjem for 3 barn og timelærer på Skjånes skole, har laksefiske-turister på sommeren i Laggo og gjestehus på Langfjordnes. Jeg har faktisk vært full booket på Langfjordnes Gjestegård hver sommer nå (10 senger). I tillegg har jeg også litt vinterturisme med snøscooter bl.a fra Nordic Safari.
Det høres kanskje ut som mye jobb, men det er likevel mindre stress enn da jeg levde mitt gamle liv i Alta.

Ble dine forventninger om tilbakekomsten oppfylt?

Jeg har jo alltid vært glad i Langfjordnes, og vært mye hjemme på ferie her opp gjennom årene, så jeg vet jo hvordan det er her.
Det beste er roen her; naturens egne lyder, fuglene, havet og vinden. Ofte våkner jeg til lyden av fuglene og havet, noen ganger er det så stille at jeg lytter til stillheten, noen ganger våkner jeg til vind og uvær.
Jeg liker at naturen her er autentisk, her er det ikke noen som har laget en park eller gjort den annerledes enn slik naturen har vært her i hundrevis av år.
Men du må tåle stillhet og så må du like fysisk arbeid. Og så tror jeg at oppveksten min her på Langfjordnes har gjort at jeg håndterer stillheten bedre.

Hvilke utfordringer er det å bo her?

Jeg visste hvordan det er her, men hadde kanskje glemt litt også. Etter den første vinteren tenkte jeg at jeg kanskje skulle flytte tilbake. Januar og februar er for stille, det er kaldt, dårlig vær, veiene er stengt og folk kommer ikke på besøk for de kan risikere å bli værfast i flere dager. 
Og så var det problem med internet som gjorde jobbsituasjonen vanskelig. Den første tiden måtte jeg gå ut på fjorden med båten for å kople meg til internet.
Men nå fungerer vintrene bedre; Jeg har stabilt internet, jeg liker å  jobbe mye og som lærer på Skjånes får jeg kommet ut blant folk. Dessuten er det viktig å komme seg ut på tur uansett vær.  

Du er en ildsjel og et arbeidsjern, hvorfor står du sånn på?

Jeg syns det er så artig å se resultater av den jobben man gjør. All oppussinga her er jo så artig, for det blir så synlig alt som skjer. Jeg hadde begynt oppussing før jeg ble kjent med Tore, men da han kom inn i bildet ble det fart i sakene. Det ble bedre økonomi og alt gikk fortere. 
Jeg liker jo å være fysisk aktiv, og det får man være her. Dessuten går kontorjobben fortere fordi jeg ikke blir avbrutt hele tiden. Her får jeg så mye konsentrasjon at jeg gjør samme jobben på 6 timer som før ble gjort på 8.
Men bevares, jeg er utrolig flink til å være lat også. 

Så har du satt i gang en ny festival som i år ble gjennomført for 13. gang: Langfjordnesdagan. Fortell.

Ja, den første i rekken var allerede i 2007. Vi så at det var mange små grender og ikke så ofte man kom seg på besøk til hverandre, så vi ville lage et samlingspunkt basert på dugnad. Vi kjøpe telt og testet ut om dette var noe folk sluttet opp om.
Så nå inneholder Langfjordnesdagan Barnas dag, dansefest, revy og historiske turstier der vi har laget ruter basert på fortellinger fra krigen, evakueringa og hendelser som har skjedd her i området. Vi prøver å fornye oss for hvert år og håper alltid at været skal stå oss bi. Festivalbesøket er veldig væravhengig, også fordi folk bare kan komme i hit i båt. I år var det kuling, regn og kulde, så det påvirket selvsagt publikumsoppslutningen. Men været kan vi ikke gjøre så mye med og neste år blir det bedre!
Jeg syns Barnas dag er den artigste; Da kjører vi Farmen-leker med vannski, båtturer, gå i havet i våtdrakt og andre spennende aktiviteter i naturen. Jeg er opptatt av at vi ikke må lage ungene våre så redde for alt mulig. Alt er liksom så farlig, spesielt er jenter for forsiktige. Vi utfordrer barne til å våge, og det viser seg i ettertid at det liker ungene.

Bente foran barndomshjemmet hun har pusset opp. Foto: Johan Isak Niska

Kjenner du på ensomheten?

Nei, jeg kjenner meg ikke ensom i det hele tatt. I den første tiden her var jeg husredd, men det gikk ei uke og så var det tullet over. Jeg går gjerne tur alene og er aldri redd mer.
Det som er viktig er å ha mye å gjøre: Du må aldri legge deg uten å vite hva du skal gjøre dagen etterpå. Dagene må være så innholdsrike at man er sliten om kvelden. 
Og så må man gå ut hver dag uansett vær: I uvær tar jeg på meg «fokk-briller» (skuterbriller) og skinnlue og går ut når det er lyst. I mørketiden er det knapt en times lys til turgåing og det skjer mellom kl. 12.-13. Da skriver jeg på mail til kundene mine der det står «ute til lunsj». 
Jeg er opptatt av at det fysiske påvirker det psykiske, og at å leve og spise sunt er viktig. Vi bor jo midt i et gourmetmatfat her: Fisk, krabbe, bær, tang, planter…

Hvilke råd vil du gi til andre som har en drøm om å flytte utenfor allfarvei?

Det er absolutt å anbefale. Men du må ha noe med deg; En jobb, en syssel, noe å fylle hverdagen med som du syns er artig. Og så må du være fysisk aktiv, for å bare sitte inne uten å bruke kroppen er ikke bra verken for psyken eller kroppen. 
Jeg liker f eks å måke snø, det gjelder å ta litt i. Man må bli svett på ryggen minst 2-3 ganger i uka. 
For det hjelper mot det man før i tiden kalte for «tulltanka», grublerier som kan føre til depresjoner.
Det er så mye blogger og saker på nettet som har fokus på posttraumatisk stressyndrom, angst og andre psykiske sykdommer. Det påvirker folk og det kan alle få en smak av, men man må lære å stå i det og gå ut. Når jeg kjenner at alt blir et ork, tvinger jeg meg til å gjøre det likevel.

Hva med fremtiden, hvordan ser den ut?

Jeg blir her så lenge jeg syns det er artig og har fysikk til det. Men det kan være at jeg med tiden bor i Alta de verste månedene. Jeg har jo hus i Alta, så det er bare å tar pc´en under armen og dra.
Men så må jeg komme tilbake til våren. Det er den beste tiden her på Langfjordnes, min hjemplass.

– Virkning av fornorskninga er fremdeles der…

– Fornorskninga er ikke over, men de politiske vedtakene er avviklet. Likevel er virkningen av fornorskninga fremdeles tilstede, og kunnskapsløsheten om dette er stor i den norske almuen. Det sier Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme (2002-2014) og nå medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen. – Det er et krevende arbeid, forteller han i …

– Fornorskninga er ikke over, men de politiske vedtakene er avviklet. Likevel er virkningen av fornorskninga fremdeles tilstede, og kunnskapsløsheten om dette er stor i den norske almuen.
Det sier Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme (2002-2014) og nå medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen. – Det er et krevende arbeid, forteller han i dette intervjuet.

Distrikt Norge; en fare for det urbane lykkeland!

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias Þekkja   “Ikke putt erter i nesen mens jeg er borte» sa mor vår og gikk. Det hadde vi aldri tenkt på før – så det gjorde vi.    Urbaniser og sentraliser distriktene, effektiviser uttakene og fyll hodene med bilder av robuste og bærekraftige storbybilder gitt etter FNs bærekraftsmål. Lange avstander, …

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias Þekkja
 
“Ikke putt erter i nesen mens jeg er borte» sa mor vår og gikk. Det hadde vi aldri tenkt på før – så det gjorde vi. 
 
Urbaniser og sentraliser distriktene, effektiviser uttakene og fyll hodene med bilder av robuste og bærekraftige storbybilder gitt etter FNs bærekraftsmål. Lange avstander, spredt bebyggelse, kostnadskrevende infrastruktur, mørketid og lavt indikatornivå på utdanningsforløpene kan brukes som insitamenter til annektering av økonomisk motiverte tenketanker.
 
Lyver jeg nå eller er jeg i samtid med førende politiske handlinger?
 
Samfunnskapitalen er evnen til produksjon multiplisert med behov – delt på antall. Ved endring forskyves verdiene og det oppstår holdningsskifter. Modellen med effektivisert uttak vinner og verdisamfunnet taper.
 
Mulig en kinkig påstand, men sannsynligvis dekkende. Konsulenter, lobbyister, tenketanker, tradere, byråkrati, meglere og forståsegpåere både her og der skal lønnes. Eiendomsmarkedet i sentrale strøk skal opp og frem og pengene som skapes skal bidra til fortsatt vekst og konsumfest.
 
Et høyrevridd mediebilde klarer til og med å utvikle sannheter om verdiskapningsvinnere i fullstendige kontorlandskap. Magiske trylleformler lar ressursuttakene fra distrikts Norge bli verdipapirer, andrehånds salg og utbyttefest uten nærkontakt med råstoffet. Jeg kunne finne på å slenge ut en påstand om at urbaniteten egentlig kunne avskaffes.
 
For, hva skjer om vi snur regnestykket på hodet? Hva om jeg antar en holdning der en geografisk nærhetsmodell og råstoffleverandørene selv ivaretok salgs og verdiforløpet? Hva om robusthet, effektivisering og bærekraft ble definert som bortfall av råstoffets økonomiske ettermarked? Hvor ulønnsom ville egentlig distriktene bli ved en bærekraftsmodell som avskaffet unødvendige tredje og fjerdehåndsledd? 
 
En fryktelig tenkning kanskje, men jeg er ikke helt ferdig.
 
Re-kapitalisme finnes ikke i ordboken og er dermed ikke definert. Men, skal man inn i kampen om rett til eget samfunn må man tørre å se utover boken. Min påstand er at samfunnsøkonomien er i ferd med å tape basert på feil fremstillinger om verdiskapning og samfunnsrett. Kunnskapsproduksjonen tar det forgitt at distrikts Norge vil gi etter om bare rapportene blir mange nok.
 
Sannheten er speilvendt og forlystelig enkel. Effektiviser bort ikke-lovpålagt byråkrati, tredje og fjerdehånds ledd og tøvete konsulent- og tenketanker.
 
Er distrikts Norge da en fare for den norske samfunnsmodellen eller er urbaniteten en fare for distriktene. Tja, si det du. Finner du frem kalkulatoren og snur KoStRa på hodet, legger til unødvendig utgiftskapital – kan det hende at regnestykkene bli riktig så interessante.