Hvorfor skal vi stå han av?

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen 13.1.2020 Jeg tenker ofte på mine bestemødre. Vi står han av, sa de. De kjempet seg gjennom to verdenskriger, armod og slit, uvær og barnedødelighet, men som likevel hadde humor og håp som de øste utover 42 barnebarn på sine eldre dager. Det er heltene mine. …

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen 13.1.2020
Jeg tenker ofte på mine bestemødre. Vi står han av, sa de.
De kjempet seg gjennom to verdenskriger, armod og slit, uvær og barnedødelighet, men som likevel hadde humor og håp som de øste utover 42 barnebarn på sine eldre dager. Det er heltene mine. De som bygde landet lengst nord der motvinden var sterkere enn noen andre steder.
– Vi står han av, sa de når jeg snakket om urettferdighet og politisk beslutninger som rammet de som hadde minst, de som var lengst unna makta i sør. Når de rike ble rikere og når maktarrogansen var et våpen som fikk folk til å tie av ren og skjær utmattelse.

Jeg freste av irritasjon til ryggen hennes og ropte at hun tenkte feil.
– Du gir opp, sa jeg, du kunne kjempet og sagt ifra. Hvis vi er tause og ikke bruker vår demokratiske rett til ytringsfrihet går vi mot diktatur, ropte jeg med ungdommens mot og en god porsjon radikale tanker fra det røde universitet.
Hun sukket og ble taus. Lenge nok til at forbannelsen rant ut av meg og jeg måtte be om unnskyldning. For det var jo ikke henne jeg skulle rase mot.
Hva er dette ordtaket «Vi står han av»? Jeg forstår det hvis det er et uttrykk for at vi er sterke og overlever vinterstormer og Guds vrede når fisket eller avlingene slår feil. Det er forståelig når det er krefter et lite menneske ikke rår over og ikke kan kjempe mot.
Men å bruke det på politikere og kapitalister og de som med viten og vilje raner våre ressurser og etterpå kaller oss for «sytpeisa», det blir så jævlig feil.
Når ambulanseflyet ikke kommer når ungen din er storsjuk, eller når retten til fisken tilfaller de som har stor nok kvote fra før, da er det ikke guder som man må bøye nakken for. Da er det ran satt i system, og da skal vi ikke stå der med hua i handa og komme rækanes med «Vi står han av».
Det er nesten sånn at jeg mistenker at ordtaket brukes som en unnskyldning for ikke å si fra. For å sitte stille i båten og håpe at det går over, eller sitte i godstolen nær godteskåla og tenke at «det ordner seg nok.» Men dette maktovergrepet er satt i stand av mennesker som med viten og vilje karrer til seg penger for sin egen skyld. De er ikke guder.
Hvis min lutrede farmor hadde levd i dag tror jeg at også hun ville reagert som mormor med lapskausen og snu hodet bort. Ikke fordi hun ikke var enig med meg, men for at hun hadde prøvd å si fra med styrke og mot, og ikke nådd frem. Det tar på å rope i motvind.
Men vi skal ikke stå han av og vente til maktens uvær går over. For det går ikke over av seg selv uten at folket sier ifra og korrigerer de som styrer landet nå. De som sitter der og lar velferdsstaten råtne på rot og møter folkets rettferdighetssans med taushet, arroganse og retorikk.
Og så må vi begynne å lese oss opp på hva som kjennetegner et demokrati og verne om dens prinsipper om frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet og hegne om at individenes grunnleggende rettigheter må ivaretas. Kanskje burde også den fjerde statsmakt – media – også våkne opp og stille kritiske spørsmål.
Men det viktigste er at vi pusser feigheten av våre skuldre og blir modige. Sier fra uten å tenke på at det kan hindre forfremmelser på jobben eller gjøre at venner ikke inviterer deg på hyttetur for de syns du har blitt en radikal kverulant. Som om det ikke var en hedersbenevnelse.
Problemet er at det er altfor mange som står han av, som håper at alle typer uvær går over av seg selv så vi enda en gang kan puste lettet ut.
Mine bestemødre er borte for lenge siden. Nå er det jeg som har overtatt deres rolle i møte med egne barnebarn som nettopp er født men allerede har vettløse argumenter de med skråsikker stemme forsvarer.
Men jeg skal ikke stå over middagsgrytene og si med sliten stemme at det ikke nytter å si fra, at vi bare må bøye nakken mot overmakta.
For nå er det slutt med å stå han av!

Den dagen Finnmarkingene igjen får råde over seg selv…

Skrevet av Leo Leonhardsen I 1738 ble Kjøllefjord kirke innviet. Det bodde ikke så mange sjeler der, men de hadde bruk for et hus til å dele tro, gleder og sorg i. Det var en dramatisk tilfeldighet som førte til at det ble reist en kirke der. Soknets kirke kunne like gjerne vært i Lebesby, …

Skrevet av Leo Leonhardsen
I 1738 ble Kjøllefjord kirke innviet. Det bodde ikke så mange sjeler der, men de hadde bruk for et hus til å dele tro, gleder og sorg i. Det var en dramatisk tilfeldighet som førte til at det ble reist en kirke der. Soknets kirke kunne like gjerne vært i Lebesby, mer enn ni mil borte, innerst i den lange og fiskerike Laksefjorden. Eller i Skjøtningberg, ei mils gangvei borte, hvor det kanskje bodde flere sjeler. Eller i Vika.
Noen år tidligere forliste et dansk handelsfartøy utenfor Kjøllefjord. Mannskapet ba til Gud om at hvis de ble reddet, så skulle de reise en kirke i Kjøllefjord. Den skulle stå som et seilingsmerke for sjøfolk. Sådan gikk det. Det ble samlet inn midler i Danmark til å reise kirken.
Den sto som et seilingsmerke, godt synlig for sjøfolk, i mange år. I 206 år. Da kom nazistene og brente kirken. Som en del av den krigsforbrytelsen som terroriserte Finnmarks befolkning og ødela en region som hadde gode forutsetninger for å vokse seg sterk og rik.
I 1738, da kirken ble innviet, var forvaltningsnavnet «Vardøhus amt». Der bodde amtsmannen. I 1787 ble navnet endret til «Finnmarkens amt». Samtidig ble forvaltningen av Senja og Tromsø overført til det nye Finnmarkens amt. Allerede i 1866 ble forvaltningen av Tromsø og Senja skilt ut fra Finnmark i det nyetablerte Tromsø amt, det ble for stort å administrere. I 1919 ble navnet «Finnmarkens amt» endret til «Finnmark fylke».

Finnmarkingene fortsatte med sitt. De fisket, dyrket jorda, lagde etterkommere, holdt husdyr, drev med reindrift, drev med sitt, handlet med halve verden, lagde elverk og hadde lys i hus og på gater, sloss mot vinterstormer, forliste på havet, startet gruvedrift, var nødt til å omstille økonomien etter at handelen med Russland tok slutt, men klarte seg.
Staten forbød kvener og samer å bruke eget språk. Norsk riksmål ble tvangsinnført. Jeg vet ikke hvordan det var på tolvhundretallet, men folkene fra de ulike språkgruppene har nok funnet et slags gjensidig beskyttende fellesskap på den tiden, i motsetning til da de ble segregert i gode og dårlige folkeslag. En skamplett på Norges historie.
Etter at terroristene fra Nazityskland hadde ødelagt infrastrukturen og alle husene i Finnmark, samt deportert befolkningen, reiste man hjem igjen og bygde opp fylket, både administrasjon og forvaltning. Men det ble vanskelig å bygge opp et Finnmarksbasert næringsliv på grunn av forordninger fra staten.
Fra å være en region med økonomisk potensiale, før andre verdenskrig, ble fylket igjen tilrettelagt for økonomisk vinst for andre enn de som i århundrer har klart seg på egen innsats, der hjemme.
I løpet av få årtier blir regionen omvandlet til en slags koloni der forretningsmessig vinst skal tilfalle andre enn regionens befolkning. Under den kalde krigen som en buffer for USA og NATO. Nå som en buffer for USA i den nye maktkampen mellom USA og Russland.
Internasjonale selskap skal ha enerett på ressursene i Finnmark, mens befolkningen settes under administrasjon fra et slags statlig styrt nordområdekonsortium, der befolkningen gis en slags medvirkningsfølelse gjennom å delta i demokratiske valg der de til enhver tid vil være i mindretall.
Kirka i Kjøllefjord ble brent ned i 1944. Etter krigen ble det kjent i Danmark at Kjøllefjord hadde mistet sin kirke. Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner i danske menigheter for å få reist en ny kirke i Kjøllefjord. Den sto ferdig i 1951. Der deler vi sorger og gleder, og som i alle år tidligere er dette det viktigste høytidelige samlingspunktet.
Jeg har fortalt om kirka på mine konserter i Danmark. Det har kommet eldre mennesker til meg og fortalt at de husker innsamlingen, og at de selv har vært med og organisert innsamling. Det forteller meg hvilket sterkt engasjement «folk til folk»-aksjoner skaper. Og det forteller meg også at Finnmark har en plass i hjertet hos mange.
Jeg tror at fellesforvaltningen av Finnmark og Troms kan bli en parentes i historien. Ikke fordi jeg tror at folket i Troms vil Finnmarkingene uvel, det vil de ikke. Og fellesforvaltningen vil kunne fungere veldig fint. Men den dagen Finnmarkingene igjen får råde over seg selv, så tror jeg at folk i Troms vil unne dem det.
Og den dagen at folk i Finnmark har fått oppleve respekt for egen integritet, så tror jeg at man vil velge å løse oppgaver i samarbeid med både de som styrer i vest og i øst.
Men først må Finnmarkingene, blant annet på bakgrunn av egen innsats for å dempe intern polarisering, til fordel for samarbeid, få nasjonens aksept for at man er en ressursskapende befolkning som nasjonen burde se opp til, og igjen la Finnmarkingen få lov til å høste av de ressursene som har fått folk til å bosette seg i dette værharde landet, samt at turistfiske ikke bare omfatter tyskere og svensker (unnskyld, Nesvik, det var ikke meningen med dette å fornærme Dem, det var bare min måte å gi uttrykk for at De og Deres medsammensvorne i Regjeringen, etter min mening, er det vi i Finnmark kaller for hestkuker).

—————
Leo Leonhardsen fra Kjøllefjord er en norsk visesanger, komponist, tekstforfatter, gitarist og pedagog. I 1978 reiste han på sin første turne som visesanger for Rikskonsertene i Nord-Norge. Han ble en kjent profil i Nord-Norge ved hjelp av Festspillene i Harstad, Troilltampen og andre festivaler. Etter opptreden på Skagenfestivalen og Frederikssundfestivalen i Danmark ble han invitert til Waxholms Visfestival og Mosebacke i Stockholm, og dette medførte et langvarig samarbeid med den svenske viseutøveren og arrangøren Git Magnusson. Han ble en mye brukt akkompagnatør i det nordiske visemiljøet, hvor han blant annet medvirket i mange av Kalle Zwilgmeyer viseprogram og kom til å bli en gjenganger i det nordiske visetreffet i Skagen.
I to perioder har han vært leder i Norsk viseforum, og i mange år har han deltatt i styret for den nordiske viseorganisasjonen Nordvisa.

Barndommens jul

Når vi blir voksne lengter vi alltid tilbake til barndommens jul Ikke til de mørke kroker av ikke-jul Men til de tidlige julaften-morgener Med lukt av grønnsåpe og nykokt lammerull Og furunål   Når vi i nattkjole og ullsokker kom ned trappa og fikk se juletreet som ho mamma hadde pyntet på natta Med alle …

Når vi blir voksne lengter vi alltid tilbake til barndommens jul
Ikke til de mørke kroker av ikke-jul
Men til de tidlige julaften-morgener
Med lukt av grønnsåpe og nykokt lammerull
Og furunål
 
Når vi i nattkjole og ullsokker kom ned trappa
og fikk se juletreet som ho mamma hadde pyntet på natta
Med alle julegavene som lå under treet 
som lengtet etter å bli pakket opp av ivrige barnehender
 
Plastøredobber der pynten falt av ved første forsøk
Ullsokker med en 50-lapp inni
Bråkete bilbane til lillebror
– som manglet batteri
 
Og så var det over
Den beste dagen i året
I den mørke vinternatten
lå jeg og dukka fra ho bestemor
på samme pute
 
Barndommens jul kom aldri tilbake
Magien og forventingene var borte for alltid
Men jeg bruker hele desember på å prøve å
gjenskape magien for mine barn
som jeg hadde følt i min barndom
 
Og jeg så på øynene deres
at selvom mine juleminner
hadde bleknet
så klarte jeg på mammavis å skape juleminner for dem
 
For slekt skal følge slekters gang…

Filmkommisjonen skal utvikle filmbransjen i nord

Fra 2020 får Nord-Norge endelig sin egen filmkommisjon. Kommisjonens mål er å markedsføre landsdelen og utvikle filmbransjen i nord, skriver Finnmark fylkeskommune. Det er de tre nordnorske fylkene, Nordland, Troms og Finnmark som har gått sammen for å opprette Nordnorsk filmkommisjon AS, for å støtte og utvikle filmbransje, reiseliv og næringsliv i regionen.Styret til Nordnorsk …

Fra 2020 får Nord-Norge endelig sin egen filmkommisjon. Kommisjonens mål er å markedsføre landsdelen og utvikle filmbransjen i nord, skriver Finnmark fylkeskommune.
Det er de tre nordnorske fylkene, Nordland, Troms og Finnmark som har gått sammen for å opprette Nordnorsk filmkommisjon AS, for å støtte og utvikle filmbransje, reiseliv og næringsliv i regionen.Styret til Nordnorsk filmkommisjon er allerede på plass og etter nyttår starter prosessen med ansettelse av filmkommisjonæren, som vil ha ansvar for filmkommisjonens daglige drift.- Stiftelsen av Nordnorsk filmkommisjon er et løft for filmbransjen og reiselivet i nord og vi har store forventninger til kommisjonens langsiktige effekter, sier Geir Ove Bakken, avtroppende leder av Landsdelsrådet for kultur i Nord-Norge.Det er gjennom samarbeidet i Landsdelsrådet for kultur at Nordland, Troms og Finnmark fylker har realisert filmkommisjonens tilblivelse. På vegne av sine kolleger i rådet, Sigrid Ina Simonsen fra Troms og Kirsti Saxi fra Nordland, uttaler Bakken følgende om samarbeidet:- Veien fram til opprettelsen av Nordnorsk filmkommisjon AS har vært en lang og grundig prosess. Filmbransjen og reiselivet i nord har vært inkludert i prosessen og kommet med mange nyttige råd og innspill. Vi er utrolig glade for at vi nå er i havn og at filmkommisjonæren snart kan starte sitt arbeide.Styret i Nordnorsk filmkommisjon består av følgende medlemmer:
Knut Eirik Dybdal, leder                                              
Cathrine Terese Persson, nestleder                       
Linn Henriksen, styremedlem                                  
Rune Trondsen, styremedlem                                  
Svenn Are Jenssen, styremedlem      

– Å vækse opp i et feskeværr gjør nokka me dæ

Jeg er fra Mehamn og var 7 år i 1970 da jeg begynte i 1. klasse der alle lærerne var sørfra. Jeg er eldst av 4, han pappa var fisker og mamma jobba på ettermidagsskiftet på filèen før hun begynte på hotellet. Hele slekta mi på begge sidene var fiskere eller involvert i fisk på …

Jeg er fra Mehamn og var 7 år i 1970 da jeg begynte i 1. klasse der alle lærerne var sørfra. Jeg er eldst av 4, han pappa var fisker og mamma jobba på ettermidagsskiftet på filèen før hun begynte på hotellet. Hele slekta mi på begge sidene var fiskere eller involvert i fisk på en eller annen måte.
Jeg spiste så mye fisk i barndommen at det var rart at det ikke vokste gjeller på meg. 
Alt handla om fisk. Været for eksempel. «Han blir sterk i morra», nord-nordvest er det verste, sa han pappa og så ut av vinduet og ut mot havet med et innadvendt blikk. Gloa fra røyken lyste opp med hvert drag mens han tenkte. Og hvis vi var så uheldig å prata når værmeldinga for fiskebankene ble presentert på radioen, kvalifiserte det til å bli sendt på rommet med hard røst.
Været var det viktig å ha kunnskap om. For det kunne som kjent herje i flere daga når han la seg på riktig vindretning. Det betydde landligge og tap av penger. Det visste alle i Mehamn, ikke bare fiskerne. Unntatt søringan, selfølgelig. Dem gikk til og med søndagstur i uvær; – Kor e det dem skal henne, spurte han pappa som aldri gikk noen steder uten at han hadde god grunn.  
Været var forresten bestandig en han: – Han blir sterk i dag. Han var så sterk i natt at senga ramla mot veggen. Eller, Se, der kommer han med en erling, nu står snekulingen som en vegg ut i havet. Etter at jeg ble voksen og traff mannfolk av ymse slag skjønte jeg hvorfor været var en hann.
Jeg husker en gang det var sånn uvær at sjarken til han Karl Olsen ble dratt av fortøyninga og løfta 7 meter opp på veien utenfor posthuset. Der stod den som en kjempeskavel midt i veien, det var bare masta som vistes. 
Vi spurte om å få slippe å gå på skolen den dagen, men svaret var nei. Så vi vassa i ubrøyta sneskavler et par kilometer og måtte stoppe i utbygget på butikkene for å puste og vente til ansiktet slutta å svi. Da vi kom hjem etter endt skoledag var det fiskegrateng til middag. Vi brukte smørøye på den, husker jeg. Det var få som tenkte på slanking den gangen.
Fisken fortsatte å forfølge meg.
Da vi ble stor nok til å jobbe begynte vi med å stable tørrfisk i rommet når vrakeran kom på sommern. Dem var forøvrig ikke bare interessert i fisk, men åla seg ned i det trange rommet og gikk og så på om vi hadde stabla tett nok og godt nok, men jeg er ganske sikkert på at det ikke var det som var ærendet. Det dem gjorde var å gå sakte bak eller foran oss for å komme nært. Men vi visste ikke om Metoo den gangen. 
Bedre ble det ikke da vi steg i gradene og begynte å stable saltfisk. Jeg var 13 første gang jeg «måkka tel» en olding som prøvde seg.  Han var sikkert over 30. Tanta mi sa at jeg også kunne bruke kneet hvis det ble nødvendig. Det var ellers ikke noe mer å prate om.
Fisk var det også på hotellet. Da jeg begynte å jobbe der i helgene var det trålgastan som gjorde seg bemerka. Etter uker på havet tok de inn på hotell og festet og drakk. Og dem var ikke lenge på rommene før vi hørte jentefnis og klirring av glass, latter og moro. Jeg husker enda sigarettrøyken som lekket ut av nøkkelhullene og stinka i hele hotellgangen når man gikk brannrunden som nattevakt.
For meg var hotelljobben en etterlengta pause fra alt som handla om fisk og værprat, hvis vi ser bort fra «trålgastan» da. For på hotellet i Mehamn den gang var det stort sett bare frosne seipanetter fra Findus som kunne minne om fisk og ellers gikk det i svinekotelletta, bernaisesaus og karbonade med løk. – Og øl.
Jeg var så lei fisk da jeg flyttet fra Mehamn for å gå på skole, så et helt år spiste jeg joikakaker med potetgull som eneste tilbehør før jeg besinnet meg.
Foruten fisken og uværet og det at man ikke fikk være i fred for fiskere som likte jentunger, var det språket som mer enn noe annet minte om at man var fra kysten. Eller kanskje er det dialekta; Saftige uttrykk, de breie æ`an, tonefallet og intensiteten som var annerledes. 
Jeg spiser masse fisk nå, og er knapt nok utsatt for interesse fra menn. Jeg prøver også å dempe språkbruken sånn at ikke finfolket blir sjokkert. Det var som en politiker fra sør en gang sa til meg: Du trenger i bannet, Torill, for hele dialekta di høres ut som bannskap!
Det er vel unødvendig å si at jeg ikke stemmer på det partiet igjen (det var forøvrig nasjonens største parti den gang, jeg røper ikke mer).  
Men til poenget med dette lille kåseriet: Det er fisken og kysten og levemåten som har gjort oss til et folk som tåler en uværsdag. 
For å vekse opp i et feskeværr gjør nokka med dæ. Det gjør mæ først og fræmst stolt!

Velkommen til Sápmi

Frilansjournalist Tove Andersson Ellinor skulle egentlig ikke jobbe med samisk kunsthåndverk. Tre barn, en bachelor i reindrift og et fagbrev i duodji senere har kombinasjonen av reindrift, reiseliv og duodji gitt Ellinor et levebrød. I Kjøllefjord vil hun i fremtiden leve av og med kulturbasert turisme, overnatting og salg av samisk håndarbeid og produkter fra …

Frilansjournalist Tove Andersson
Ellinor skulle egentlig ikke jobbe med samisk kunsthåndverk. Tre barn, en bachelor i reindrift og et fagbrev i duodji senere har kombinasjonen av reindrift, reiseliv og duodji gitt Ellinor et levebrød. I Kjøllefjord vil hun i fremtiden leve av og med kulturbasert turisme, overnatting og salg av samisk håndarbeid og produkter fra nord. Men mest av alt handler det om formidling.
– Buorre beaivi, sier Ellinor idet restene av midnattssola lyser opp den samiske vimpelen utenfor huset.
I 2005 mottok hun Likestillingspris fra Sametinget for å trekke fram kvinnenes rolle i reindriften. Hun er i dag en stemme for samisk kultur i inn- og utland.

Reindriftssamen Ellinor Utsi

Foto: Tove Andersson

Hun venter på en ny gruppe turister på dørstokken i det lille overnattingsstedet Davvi Siida ved Gihpovuonmuotki, Kjøllefjord. Her legger Hurtigruta daglig til land ved kaia, 15 minutter etter å ha passert Finnkirka, klippen som på avstand minner om en kirke med spir, skapt av Finnmarkskystens til tider brutale vær.
– Finnkirka var en samisk offerplass, en sieidi, forteller en stemme over høyttaleren før skipet slipper av gjester og snur hele skroget i havnen og seiler videre mot Kirkenes.
Ellinor ønsker oss velkommen på nordsamisk i huset der hun hver eneste dag forteller interesserte besøkende om samenes kultur. På sommeren i lavvu, på høsten, når sennagresset skjæres, i huset.  Ellinor lærer oss at samene har åtte årstider.
Hun holder samiske tradisjoner i hevd og viser fram duodji, autentisk samisk kunsthåndverk som hun selger. Fremtidsplanen er å også tilby besøkende å lære å lage et samisk måltid fra bunnen av – med bruk av naturens ressurser, som urter – og alle deler av reinen. Et par myke skaller sendes fra hånd til hånd. Alle får kjenne.

Informasjon om samisk kultur

Det er behov for informasjon om samenes kultur, mener Ellinor. Hun serverer angelica-te, bedre kjent som kvann, med rensende effekt – og viser oss den store grønne skjermplanten som går under nordsamiske navn som; boska og olmmošborran rássi.  Stadig flere utnytter i dag eldgammel kunnskap om den arktiske flora og bruker det naturen byr på for å lette smerter og ubehag. Også Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, har forsket på naturmidler.
– Jeg legger kvaesalve på gnagsåret mitt. Det svir litt, men gir seg straks.
– Det blir ikke brukt i like stor grad som før. Men vi vil ta vare på de gamles kunnskap, sier Ellinor og lar oss lukte på «samedeodorant», et gress som lukter såpe og framkaller minner om bestemoren.
Tradisjonell mat, som kjøtt, fisk og bær er fremdeles en viktig del av samenes kosthold. Ellinor setter fram varm boknasuppe, som vanligvis serveres i Finnmark med tørket fisk, men som Ellinor lager på reinkjøtt.
Samene bruker alt på dyret, forteller hun: skinn, kjøtt, horn, innvoller – ja, det finnes ræp på samisk om innvoller, laget av Inga Ravna Eira, den andre samen som har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Diktsamlinga heter «Ii dát leat dat eana» (Dette er ikkje den jorda), har klimaendringar som tema og er vakkert illustrert av Mathis Nango.

Duodji

Fra Ellinor var liten hadde hun et ønske om å begynne på duodji-linjen, en utdanning i samisk håndverk i Kautokeino, men da foreldrene satte foten ned forfalsket hun farens underskrift. 
– Det var svært lite økonomisk utkomme av det, mente de. Men det har over tid bygget seg opp til det bedre, gjennom å gi duodji status.
Hun snakker om kunsthåndverk, ikke om produkter som masseproduseres.
De besøkende får vite hvordan skinnet til skallene behandles.
– De garves med bark fra selje for å bli vanntette og isoleres så du kan gå barføtt i dem, selv på vinteren, hevder hun.
Ellinor, som er iført en vakker kofte, forteller at den høye sameluen for kvinner som ble forbudt, nå har blitt tatt tilbake av ungdommen. Det har også samekoftene.
Nylig ble ulike kofter vist fram på catwalken i Alta. Også joiken har sin renessanse. Når Ellinor vil joike for de besøkende, formidler hun også et kulturuttrykk som ikke alltid har fått den mottakelse den får i dag.
Så sent som i 2014 ble joiken forbudt i en kirke i Finnmark, fire år før Ella Marie Hætta Isaksen vant «Stjernekamp» med joiken «Ozan» av Adjágas. Resultatet av en fersk pilotstudie viser at joik er dypt forbundet med både individers og den samiske kulturelle identitet. Den øker rett og slett livskvaliteten.

En mørk fortid

I Ellinors hyller finner vi en bok om hennes folk «Samer er trollmenn i norsk historie» av Rune Blix Hagen. Her åpner en mørk fortid seg.

«Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av naturen henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk bo i deres nærhet, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.» 

Christian IV 1609

En mann fra Alta hadde bedrevet værmagi og runemagi. Tre ukjente samer fra Tromsø ble brent for å ha bedrevet trolldom. Året var 1639. Flere ble beskyldt og dømt for forgjøring med gand, men Maritte Gundersdatter fra Hammerfest slapp unna. Maritte ble frikjent for trolldomsbeskyldninger i 1672.

Noaidens runebomme

Foto: Tove Andersson

Finn-Kirsten var den siste som ble brent, en fattig, samisk omstreiferske. I februar 1692 pågikk en høyst spesiell rettssak i fiskeværet Vadsø. Den gamle reindriftssamen Anders Poulsen sto anklaget for å ha brukt tromme, en runebomme som noaiden, den samiske sjamanen, utøver magi med.
Denne bruken av runebomme hos samene er først beskrevet i Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet.
Han ble drept i forvaring med et økseslag før han fikk dommen, forteller Ellinor. Hun legger til at runebommen kan være problematisk å nevne den dag i dag.
Samene kunne bli tiltalt, rett og slett for å eie en runebomme. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldom. Kirken fant så en annen løsning.
– Kirken samlet inn alle trommene, sier Ellinor, men hun viser stolt en runebomme med symboler på. – Den har min onkel laget til meg, så den er jeg ekstra glad i.
Hammeren er laget av horn og skinnet av reinkalv.
– Den har symboler på skinnet, og en liten ring ble lagt på skinnet så ringen stadig flyttet på seg. Tilslutt gikk noaiden inn i transe og kunne tolke symbolikken og få svar.
Den som har sett Nils Gaps film «Veiviseren», har sett noaiden bruke runebommen, hammeren og ringen. De fleste straffesakene gjaldt imidlertid ganding, å kaste trolldom gjennom luften.
Vi får en bit seljebark. Den smaker grusomt.
– Det er samenes aspirin, smiler hun.
Det trengs etter en kikk på listen over alle som ble utsatt for forfølgelse og straff.

«Urbefolkningsturisme»

Valget hun tok, å satse på sine røtter «urbefolkningsturisme» kom ikke uten en en bismak.
– Det var helt forferdelig å stå der, som på utstilling, rett og slett ekkelt de første gangene. Og det har ikke gitt seg helt.
Hun skulle «selge» kultur, men en same i tradisjonell kofte, med mobiltelefon og facebook-konto, vekker latter hos turister som helst vil høre om det fremmede og det eksotiske.
I prosjektet «Samisk reiseliv og salg av kulturuttrykk» har datteren Sárá Márjá beskrevet dette.

– Vi bor ikke i lavvo

«Vi bor ikke i lavvuen slik vi gjorde før. Vi har normale hus slik dere har og jeg har min egen I-phone, jeg sjekker facebook på I-paden min og jeg bruker også sminke. Vi bruker lavvuen når vi arbeider med reinsdyrene».
(Samisk reiseliv & salg av kulturuttrykk, UiT)
Ved å fortelle om de moderne teknologiske hjelpemidlene samene bruker til daglig, setter de selve presentasjonen sin inn i en større kontekst og blir tradisjonsformidlere.
Sárá Márjás eget liv er en del av dette, men også en del av unge, moderne finnmarkingers liv. Det går opp for oss at samenes bruk av natur, nærhet til naturen og er verdiformidling for vår tid.
Det samiske flagget ble godkjent av den 13. nordiske samekonferansen i Åre 15. august i 1986. Fargene i flagget, rødt, blått, gult og grønt er  også vanlige på tradisjonelle samiske klær (gákti).
– Den delte sirkelen som preger flagget er et gammelt samisk symbol som her symboliserer sola (rød halvdel) og månen (blå halvdel), og dette står dessuten for samisk samhold.

Samisk mytologi

Solguden Beivve hadde en sentral rolle i samisk mytologi og utenfor ser vi  henne synke i det fjerne. Vi ser lite til vindguden Bieggaalmmái under vårt besøk, guden som skyfler vinden over fjellet, eller lager stormer. 
Symbolene, som også brukes i kunsthåndverk, går igjen i trommen, med dødsguden Rota, gudinnen Máttarahkkaá, med døtrene Sáráhkká, Uksáhkká, hjemmets og barnas gudinne, og Jouksáhkká, guttebarnets gudinne og en som kunne forvandle kjønnet på barn i mors liv.
Ellinor trekker fram Sárágkká, den mest elskede gudinnen, hun som hjalp til ved forløsningen.
– Sjamanen brukte trommen for å komme i kontakt ned åndene, eller forfedrene mens noaiden (sjamanen) var i transe, men den ble forbudt.

Bokmessen i Frankfurt 

Foto: Tove Andersson

Målet med bedriften Davvi Siida i Kjøllefjord er at de besøkende skal få oppleve genuin samekultur presentert av samene selv, forklarer hun og er selv et eksempel på samisk kultur i praksis.
Alle de tre barna til Ellinor og Aílu har valgt å videreføre reindriften.
Det var en stolt Ellinor Utsi som representerte samisk kultur under bokmessen i Frankfurt med flere sterke stemmer, som litteraturvier Harald Gaski, forfatter Niilas Holmberg og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris; poet, oversetter, joiker og slampoet Inga Ravna Eira.
Straks Ellinor er hjemme fra bokmessen er hun tilbake for å ta imot de siste av sesongens gjester og skriver i sosiale medier:
«Det uler og river i huset, stiv kuling styrke 15 tilsier at æ ingen ting har å gjøre ute. Uværet hindret oss å få gjester fra Hurtigruten i dag, gjester fra ulike deler av verden som var på tur til sitt møte med oss for å lære og oppleve samisk kultur.»
————————————-

Fakta:

Ellinor Guttorm Utsi har mottatt «Året reinkjøttkommisjonæren 2015» , firmaet Arctic Coast fikk Hurtigrutens prisen som best friluftslivsaktivitetsarrangør, firmaet som Ellinor Guttorm  Utsi og mannen Áilu Utsi er deleiere i. Ellinor Utsi representerer samisk og nord-norsk  matkultur på Grüne Woche .
Kjøllefjord (nordsamisk: Gilivuotna eller Gilevuodna) er et fiskevær, et tettsted og administrasjonssenteret i Lebesby kommune i Finnmark. Tettstedet har 947 innbyggere per 1. januar 2015 og utfyller 70% av befolkningen i Lebesby kommune innerst i Kjøllefjorden på Nordkinnhalvøya med daglige anløp av Hurtigruten
Begrepet same omfatter personer som kan skrives inn i samemanntallet, og barn av de som kan skrives inn, jf. sameloven § 2-6 og opplæringsloven § 6-1.
Begrepet samisk språk slik det er benyttet i opplæringsloven kapittel 6, omfatter både nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk, jf. opplæringsloven § 6-1. Tips: https://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1238-en-runebomme-pa-rettens-b
Lesetips: https://nafkam.no/joik-og-det-gode-liv-en-studie-om-et-levende-kulturelt-uttrykk-og-dets-betydning-livskvalitet
https://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1238-en-runebomme-pa-rettens-bord.html
trommehttps://gemini.no/2018/02/hva-er-egentlig-gand/

Paranoia eller ren fakta?

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞekkjaSom mange lesere av mine refleksjoner vet at det er resultat av hverdagstanker og uten filter. Tenkningen har verken økonomiske intensiver eller politisk avveining. Derimot er tankesettet formet av min oppvekst i Finnmark, et langt sjømannskap og snart to tiår i offentlig forvaltning. Gjennom hele dette livet har jeg med selvsyn …

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias Þekkja
Som mange lesere av mine refleksjoner vet at det er resultat av hverdagstanker og uten filter. Tenkningen har verken økonomiske intensiver eller politisk avveining.

Derimot er tankesettet formet av min oppvekst i Finnmark, et langt sjømannskap og snart to tiår i offentlig forvaltning. Gjennom hele dette livet har jeg med selvsyn sett hvordan økonomiske maktstrukturer gradvis har tatt over styringen og satt politisk ideologi og menneskeverd til side.
Det finnes ingen vond vilje i mine ytringer, men heller en form for samfunnsperspektiv sett fra et vindu på utsiden. Jeg eier heller ikke sannheten, men tar mitt utgangspunkt fra eget ståsted.
Det har aldri vært intensjoner å støte noen, men heller kun bidra til en slags debatt balanse.

Mitt utsyn:
Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.
Dimensjonen av makt kan deles i fire. Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.
Alle makttypene kan kobles i sammen med et eller flere av dimensjonene og vil alene eller til sammen påføre endring, retningskontroll eller stans/hvile.

Eksempel:
Jeg setter sammen økonomisk makt med indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen og legger til en liten del av usynlig kontroll. Det som vil skje i tannhjulssystemet er at økonomisk makt forsterkes og tar seg opp i makthierarkiet. Dess større plass en faktor gis – det mindre plass tar det andre (begeret). I dette eksemplet trumfer altså økonomi både ideologi og politikk.
Lobbyisme, tankesmier med egen agenda og tunge økonomiske intensiver kan ved maktteoretiske prinsipper styre samfunnet i hvilken som helst retning.

Har du penger nok og benytter de riktige maktstrukturene kan du i maktteorien svekke politisk og ideologisk vilje og kjøpe deg frem «riktige» beslutninger. Jeg påstår ingenting, men viser hvordan demokratiet kan svekkes ved å bruke maktinstrumentene som ligger i samfunnet.
Mitt engasjement i regionreformen er ikke tvilsom. Motstanden er befestet i bruk og misbruk av maktteoretiske prinsipper og undringen over hvordan Norges største leverandør av nasjonal rikdom kan fraflyttes og miste grunnrente.

Årsaken er sikkert sammensatt, men at det finnes holdepunkter for maktbruk eller heller misbruk synes åpenbart.
Når enkelte medier i tillegg misforstår eller ikke vil forstå hvordan maktteoretiske endringer eskalerer demokratibalansen gjennom utfasing av politiske nærhetsplattformer gir man tannhjulene smurning og øker hastigheten. Jeg skal ikke peke på noen, men bare nevner det på generelt grunnlag.

Finnmarksaken burde etter mitt syn vært gjenstand for en egen granskning – med nærmere ettersyn i hvordan maktspillet har foregått, hvilke interesser som har vært tilstede og hvilke mekanismer som er benyttet.
Så langt jeg kan se finnes det tilnærmet ingen holdepunkter for at demokratiet styrkes ved denne reformen, derimot finnes det svært mange intensiver som peker i annen retning.

Skal Finnmarkingen fortsatt holde i rattet og finne livsgrunnlag i eget samfunn kan ikke de nære maktdimensjonene forvitre. Det vil i seg selv bidra til at den økonomiske maktfaktoren gis enevelde.
Paranoia eller ren fakta?

Kjemp for alt hva du har kjært…

Kommentar skrevet av Torill Olsen, settnordfra.no – Å komme med identitetskortet i regiondebatten er latterlig naivt, sa en journalist til meg en gang. Som om jeg var dum. Som om mine følelser av tilhørighet til mitt Finnmark ikke betyr noen ting. Som om kultur og historie ikke sitter i kroppen og gjør meg til den …

Kommentar skrevet av Torill Olsen, settnordfra.no
– Å komme med identitetskortet i regiondebatten er latterlig naivt, sa en journalist til meg en gang. Som om jeg var dum. Som om mine følelser av tilhørighet til mitt Finnmark ikke betyr noen ting. Som om kultur og historie ikke sitter i kroppen og gjør meg til den jeg er.
Jeg følte det nesten som et overgrep. Nei, ikke nesten. Det var et overgrep og et angrep. Men jeg sa ingenting da. Det ville ikke nyttet.
Men jeg har tenkt mye på hva denne tydelige følelsen av identitet er for noe, hvorfor den er så sterk og hvorfor en journalist våger å latterliggjøre den sterkeste drivkraften i min og manges kamp for Finnmark.
Identitet er ikke å spøke med. Hva var det som gjorde at russiske mødre sendte sine unge sønner ut i den store fedrelandskrigen selv om de visste at det betydde døden? Det var kjærligheten til sitt fedreland. Identitet.
Hvorfor trekker Catalonerne til gatene for å kjempe mot Spania? Det er historien og 300 år med spansk undertrykkelse som forklarer raseriet. Identitet.
Hva er det som gjør at Finnmarkingene protesterer høyest av alle når vi tvinges til å oppgi fylket vårt? Det er identitet, en samlebetegnelse for det vi føler på grunn av vår historie, kultur, natur, fornorskning, ran av naturressurser, latterliggjøring og maktesløshet.
Og det blir ikke borte på grunn av et Stortingsflertall eller flere. Det blir heller ikke borte selv om maktpersoner tror det, latterliggjør oss og prøver å forklare oss at identitet bare er følelsesmessig tull. Det er ikke bærekraftig for å møte fremtiden, sier de.
Men der tar de grundig feil. Våre forfedre og formødre kjempet ikke forgjeves for å bygge og bo i dette karrige landskapet. De sitter på våre skuldre og minner oss på at deres blodslit er hamret inn i våre gener og at vi ikke må gi oss. ALDRI!
Dette er noen av byggeklossene i vår identitet, og den er sterkere enn antall mennesker og sterkere enn et politisk høyreblaff når vi setter dagens regiondebatt inn i den store tiden. Den er også sterkere enn journalistens latterliggjøring av min identitet.
Farmor pleide å synge: Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder…» Det sitter fast i folket her, det er den voldsomme kampen for tilværelsen som ligger i oss fra alle tider. Og den som våger å si at identitet ikke betyr noe, kan se på styrken i kampen mot regionreformen de siste 2 årene.
Identitet er vår sterkeste kraft. At journalisten og de han representerer ikke forstår det blir også deres svøpe. For uansett hva som skjer med regionreformen kommer ikke Finnmarkingene gi seg. Aldri! Til det er identiteten for sterk.

Bestefars fortelling om evakueringa

– Da jeg stod opp om morren så jeg store båter som lå på havna. Jeg kledde på meg og gikk ned i fjæra. Der lå 2 døde hunder. Både voksne og barn gråt. Så kom det en båt. Jeg gikk ned til dem og spurte hva som skjedde. Det er tvangsevakuering. Vi rømte til …

– Da jeg stod opp om morren så jeg store båter som lå på havna. Jeg kledde på meg og gikk ned i fjæra. Der lå 2 døde hunder. Både voksne og barn gråt. Så kom det en båt. Jeg gikk ned til dem og spurte hva som skjedde. Det er tvangsevakuering. Vi rømte til fjells og søkte ly i gammer, men dagen etter måtte vi ned igjen. Tyskerne hadde oppdaget oss. Da vi kom ned, brant alt.
 
Det er Karl Lauritzen fra Tømmervika i Lebesby som forteller historien om hvordan han opplevde tvangsevakueringa. Han er bestefar til Lill-Beate Lauritzen og det var hun som tok kontakt med Sett Nordfra og gjorde oss oppmerksom på et intervju bestefaren hadde med NRK´s Harry Westrheim. Lenger ned i saken kan du høre hele saken. 
 
– Jeg tenker at det tross alt ikke er så lenge siden det var i krig i dette landet. Og at besteforeldregenerasjonen og foreldrene mine var midt oppi det. At bestefar måtte evakueres under krigen er sårt og tenke på. Hvilken hjelp fikk de til å lege traumatiske sår?
 
– De om hjem til ingenting da krigen var over. Jeg tenker at de må ha hatt en enorm livskraft og pågangsmot for å starte gjenreisinga. Jeg tenker også på at mange i Finnmark satt igjen med traumer etter krigen – til siste slutt, sier Lill-Beate.
 
Bestefaren døde i 1984, men i dette intervjuet gir han et gripende innblikk i hvordan det var å oppleve krigen og tvangsevakuering  i Finnmark. Husene ble bygd opp etter krigen, men i dag er det ingen som bor i Tømmervika.
 
Opptaket er fra 1975 og det er journalist Harry Westerheim som intervjuer Karl Lauritzen.
 

Evakueringa av Tømmervika i Finnmark

 
 

Har vi andresorterings-kompetanse i Finnmark?

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen – Du må ta deg utdanning, ellers havner du på filéen, sa min mor til meg en gang på 80-tallet. Som om det var en straff. Jeg gikk på universitetet og utdannet meg dermed bort fra jobbmuligheter på min hjemplass. Hadde jeg og mine klassekamerater tatt …

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen
– Du må ta deg utdanning, ellers havner du på filéen, sa min mor til meg en gang på 80-tallet. Som om det var en straff.

Jeg gikk på universitetet og utdannet meg dermed bort fra jobbmuligheter på min hjemplass. Hadde jeg og mine klassekamerater tatt en utdanning som var relevant for plassen vi kom fra, ville vi hatt både pose og sekk: En faglig/akademisk kompetanse og en realkompetanse for å bo på Finnmarkskysten. Men vi utdannet oss bort fra hjemplassen.

Dette er ikke bare en av årsakene til at distriktene avfolkes, men det forteller også at én type kompetanse er bedre enn en annen; Den akademiske, den som politikerne mener gjør at vi er «rustet for fremtiden», for å bruke et forslitt Erna-begrep.

Jeg er ikke bare lei, men også provosert av å høre politikere og andre maktpersoner lage et klasseskille mellom ulike typer kompetanseområder. Det er åpenbart ikke sånn at det å kunne klare seg på Finnmarkskysten i storm og uvær, kunne håndtere fisk og overleve mørketiden er kompetanse god nok. Det er den akademiske utdanninga som gjelder.

Konsekvensen er nådeløs. Vi har fått en situasjon der distriktsfolket utdanner seg til jobber i byene, mens distriktene selv må importere arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt.

Kompetanse blir benyttet som argument for sammenslåing og sentralisering av bedrifter, skoler, kommuner, sykehus, politi, vegvesen, Nav og et utall andre offentlige tjenester. Med mer kompetanse blir det bedre kvalitet på tjenestene og det blir mer effektivt og kostnadsbesparende, sier de. Og det benyttes hyppig som argument for å sentralisere.

– Kunnskap og kompetanse er viktig, og en av grunnene til at tvangssammenslåing av Troms og Finnmark var riktig. For Finnmark har relativt dårlige resultater på sine videregående skoler. De har altså ikke vist at de klarer å gi den ballasten til barn og unge, sa Erna Solberg til NRK i august.

Slik brukes kompetanse i politisk retorikk som begrunnelse for å følge regjeringens politikk. Slik brukes kompetanse som begrunnelse for å følge den politikken som sentraliseringskåte ledere mener er best for land og folk. Maken til arroganse og retoriske krumspring skal man lete lenge etter.

Vi blir altså narret til å tro at vi ikke er gode nok her vi sitter med vår realkompetanse, nesten som om vi er annenrangs mennesker – eller 2.-sortering, et begrep vi brukte når vi sorterte fisk i industrien.

Dette forsterker klasseskillet, det skaper myter og det gjør at det blir større forskjeller mellom folk. Kompetansebegrepet har blitt Keiserens nye klær.

Det blir også brukt som forklaring når noe ikke fungerer eller betraktes som feil. Kompetanse er altså et ord som kan brukes til hva som helst. Det er kanskje det største retoriske instrumentet som fins, og det brukes flittig.

Jeg kunne jobbet på filéen der hjemme, men valgte det bort fordi mantraet var at fremtiden lå et annet sted.

Men relevant kompetanse og praktisk kompetanse som er tilpasset til der folk bor er det ikke så mye snakk om. Det er den akademiske utdanninga som gir status og lønn og som gjør at du må flytte til byene for å få jobb. Men la oss snu på flisa.

Hvis du utdanner deg til dataprogrammerer, gjør det deg ikke kompetent til å håndtere en tråler i 5 meters bølger.

Hvis du utdanner deg til tømrer gjør det deg ikke kompetent til å jobbe som lege.

Og hvis du tar 10 års utdanning for å bli spesialist i genforskning, blir du ikke en kompetent forskalingssnekker.

For oss som bor i distriktene og lengst nord i landet har kompetansebegrepet blitt en slags negativt mantra som har ridd oss i flere år. Vi har for lav akademisk kompetanse, lavere formell utdanning og flere som hopper av studiene enn andre vi sammenlignes med.

Men vi har relevant kompetanse for her vi bor på. Vi er skreddersydd for å leve gode liv også utenfor storbyene. Å jobbe med landbruk, reindrift og fiskeri krever en spesialkompetanse som ikke bare hentes på skolebenken.

Denne akademiske måten å tenke kompetanse på er ikke tilpasset et landder det er naturressursene som gir penger i statskassa, og der noen må ta hente den inn for akademikere kan telle dem.

Vi har kommet i en situasjon der kompetanse brukes som begrunnelse for sentralisering. Jeg er et levende eksempel på det. Jeg kunne jobbet på filéen der hjemme, men valgte det bort fordi mantraet var at fremtiden lå et annet sted.