Hva skjer når journalistene forsvinner?

Statsviter og valgforsker Marcus Buck er bekymret for at journalistikk som fag blir svekket når det blir færre journalister og mediesituasjonen endrer seg. De siste fem årene har det blitt drøyt 500 færre journalister i Norge. I nord er over 44 journaliststillinger blitt borte bare det siste halvannet året, viser en foreløpig oversikt fra Journalisten. Av …

Statsviter og valgforsker Marcus Buck er bekymret for at journalistikk som fag blir svekket når det blir færre journalister og mediesituasjonen endrer seg.
De siste fem årene har det blitt drøyt 500 færre journalister i Norge. I nord er over 44 journaliststillinger blitt borte bare det siste halvannet året, viser en foreløpig oversikt fra Journalisten. Av disse forsvant mellom 15 og 20 i Øst-Finnmark da NRK flyttet hovedkontoret til Alta og avisa Finnmarken ble sammenslått med Finnmark Dagblad og Finnmarksposten.
Er det fare for den journalistiske kvaliteten?
Ja, mener Buck, fordi faren for å miste gode journalister er større når det blir nedskjæringer. Derfor er det viktig at man beholder dyktige, erfarne og kunnskapsrike journalister som kan faget sitt. Det er helt sentralt å ha nok journalister og gode journalister for å få frem saker som kan avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det er journalistens fag å drive folkeopplysning og forholde seg kritisk og undersøkende til det politiske systemet, mener han:

Hvis mediene skal beholde rollen som den 4. statsmakt må de ha kvalitetsjournalistikk og gode journalistiske saker, ellers mister de troverdigheten.

– Jeg blir svært bekymret når journalister ringer til meg og vil at jeg skal fortelle dem hva de skal spørre meg om. Eller de sender meg masse spørsmål på mail slik at jeg skal drive research-arbeidet for dem. Det hviler derfor et sterkt ansvar hos ledelsen i mediehusene slik at de sørger for å beholde journalister som kan sitt fag selv om de må nedbemanne, sier Buck.
Hva skjer med demokratiet når medieutviklingen er under endring?
Som samfunnsforsker og en mye brukt politisk kommentator er Marcus Buck en viktig stemme i nord når politiske og samfunnsmessige forhold skal analyseres. Han tror ikke at medieutviklingen i nord vil få direkte konsekvenser for demokratiet, selv om man står i fare for å miste bakkekontakten når media forlater et område.
Han innrømmer likevel at det er vanskelig å vurdere de demokratiske konsekvensene.
På den ene siden kan mangelen på en lokal mediekanal gjøre at innbyggerne havner i blindsonen for politisk oppmerksomhet. På den andre siden gjør internett og sosiale medier at terskelen for å nå frem til sentrale myndighetspersoner og komme frem med sine meninger er lavere enn tidligere. De tradisjonelle mediene har jo fungert både som informasjonskanaler og som portvoktere inn mot det politiske systemet.
Færre journalister, et press på faglig kvalitet og inntoget av sosiale medier skaper store endringer i medielandskapet.
Sosiale medier har ført til en maktforskyvning fra journalistene til politikerne, hevder førsteamanuensis Gunn Enli ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Oslo artikkelen Sosiale medier gir politikere valgmakt:
«….. bruken av sosiale medier har ført til tre overordende endringer: Valgkampen er blitt mer personifisert, mer uavhengig av journalister og mer styrt av PR-rådgivere. – Politikerne og deres rådgivere er med de sosiale medienes inntog selv blitt «redaktører» for informasjonen de deler. De sosiale mediene kan slik sies å ha ført til en maktforskyvning fra journalistene til politikerne og apparatet rundt dem.»
– Dette kan synes paradoksalt, sier Buck som en kommentar til Gunn Enli´s analyse. På den ene siden vil maktforskyvningen tilsi at vi får en situasjon som minner om den vi hadde da partipressen rådde og avisene i stort monn kolporterte budskapene fra den politiske ledelsen i partiene. På den andre siden viser alle valgundersøkelsene til nå at effekten av sosiale medier på selve valgresultatet er svært liten.
Gjennom sosiale medier henvender man seg i stor grad til sine respektive menigheter. For de usikre velgerne som faktisk avgjør valget er det fortsatt debattene i de store mediene NrK og TV2 som er avgjørende. Foreløpig fungerer nok sosiale medier mer som indremedisin enn som redskap for å tiltrekke seg nye velgere.
Er smalere medietilbud vinnere eller tapere i det nye mediebildet?
Tradisjonelle medier er på vikende front.
– Jeg tror det går mot at smalere media, de som ikke skal nå mange, vil kunne gå bra. Bare se på Morgenbladet, Dag og Tid og Klassekampen. Tiden da media fikk gode opplag ved å dekke alt er over. Markedet blir mer spesialisert, derfor tror jeg at det å satse på få målgrupper kan være fremtiden, sier Buck. Pendelen svinger, tabloid-aviser mister oppslutning, mens mindre aviser holder stand.

Det går mot at vinnerne i den nye mediesituasjonen er kvalitetsmedier som ikke har så stort opplag, tror Buck.

Mediene er midt oppi tidenes omstilling på grunn av digitaliseringen. Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sier til Nord24 at mediebedriftene står foran store endringer i årene framover. I artikkelen Krise i mediebransjen i nord sier Lerø:
– Det skjer en kraftig endring knyttet til det digitale. Eierne vet at dette bare kommer til å fortsette. Derfor er det viktig at man må ta harde grep. Det handler om å være i forkant av en utvikling som man tror fortsetter, sier Lerø om nedskjæringer og kostnadskutt i de store mediekonsernene i Norge.
Buck er langt på vei enig i Lerøs beskrivelse av en mediebransje i store endringer:
– Flyttingen fra papir til digitale plattformer vil bare akselerere. Når vi om 50 år ser oss tilbake vil vi beskrive det som et vannskille i mediehistorien. Akkurat nå er kvalitetsjournalistikken under press, men jeg er sikker på at det i fremtiden vil være rom for kunnskapsbasert og gravende journalistikk innen politikk, økonomi, samfunnsliv og kultur.
Om det vil være plass for den tradisjonelle all round-reporteren er jeg mer usikker på. Mange av dennes oppgaver ser ut til å bli overtatt av menigmann som laster opp sine snutter via mobiltelefonen nærmest i sanntid. Selv en kvalitetsavis som den spanske El País har satset på dette, tror jeg ikke det er fremtiden, avslutter Buck i sin analyse av et medielandskap i endring.

Vi trenger uavhengige medier

Det nye nettmagasinet for nord, Sett Nordfra, ble lansert med en mediedebatt i Vadsø under Varangerfestivalen. Denne artikkelen er et utdrag fra debatten. Kjersti Sjursen Lien, tidligere NRK-medarbeider i Vadsø, ledet debatten. Hun innledet med å si at kjøttvekt-prinsippet i lokalisering av den nye mediestrukturen i Finnmark ikke tar hensyn til hva Finnmark er for …

Pål Hivand

Det nye nettmagasinet for nord, Sett Nordfra, ble lansert med en mediedebatt i Vadsø under Varangerfestivalen. Denne artikkelen er et utdrag fra debatten.
Kjersti Sjursen Lien, tidligere NRK-medarbeider i Vadsø, ledet debatten. Hun innledet med å si at kjøttvekt-prinsippet i lokalisering av den nye mediestrukturen i Finnmark ikke tar hensyn til hva Finnmark er for noe.
– Finnmark vil aldri få flest folk. Det handler om helt andre ting, om spennende grenseområder, urbefolkning og et rikt næringsliv, men altså ikke om kjøttvekt.
Hun sier trenden ikke bare er noe man kan se i Finnmark, men i hele landet.
– Vaktbikkjene blir færre, samtidig som store og tunge aktører retter blikket hit. Hva skjer med demokratiet og en kunnskapsbasert samfunnsdebatt når vaktbikkjene forsvinner?Hva kan Sett Nordfra bidra med i en verden hvor utviklinga ikke defineres fra der vi er?
Torill Olsen er ansvarlig redaktør i Sett Nordfra, og sier dette:
– Vi vil nok bringe historier som ikke alle anser som ”sexy”, vi vil gå inn i små fortellinger som ikke gjerne når fram. For eksempel sjømatindustriens store inntekter nasjonalt samtidig som Hjalmar i Mehamn ikke har råderett over fiskeriressursene.
– Kan ikke dette lages fra Alta?
– Vi har valgt oss et ståsted. Det er viktig hvor du står, og hvem det er du holder sammen med. Det er fint å se ting fra Bergen eller Oslo slik som Erna Solberg, men vi står ikke med ryggen mot resten av Norge, vi ser våre saker fordi vi er her, sier Olsen.
Atle Staalesen er reporter i Barents Observer og rådgiver i Barentssekretariatet i Kirkenes. Det var Staalesen som i sin tid etablerte nettstedet Barents Observer, som senere ble overtatt av Barentssekretariatet.
– Hva er ditt syn på det å bringe saker herfra?
– Vi hadde nok likt utgangspunkt som Sett Nordfra, mye idealisme og en dedikert tilnærming til området og journalistikken. Vi bor i en region som er interessant i et lokalt og regionalt perspektiv, og også nasjonalt og internasjonalt. Området er unikt og gir godt grunnlag for mye bra nyhetsproduksjon, og vi synes det ble laget for få saker i det grensekryssende feltet. Vi i Norge og i Russland visste lite om hverandre. Folk i sør har vel også i for liten grad informasjon og gode nyheter nordfra.
– Pål Hivand, du er informasjonsrådgiver i Sametinget , blogger, og kan jeg kalle deg en medieaktivist?
– Jada.
– Hva er Nord-Norge?
– Det er jo litt opp til oss å definere det. Sett Nordfra skal vel bidra her. Vårt perspektiv er de erfaringene vi har, de erfaringene vi ikke har krever det en viss nysgjerrighet for å utforske. Det medielandskapet vi nå står overfor, med Sett Nordfra som et nytt bidrag, vil kanskje åpne øynene og de journalistiske perspektivene noe mer enn dem som vanligvis rapporterer fra området. Det har vi jo sett at Barents Observer har gjort, som er i stand til å sette regional og nasjonal dagsorden.
– Nå skal vi ikke late som at det ikke finnes journalister igjen i Øst-Finnmark, det er jo aviser her og et NRK-kontor med 6 journalister i Vadsø. Holder ikke det?
– Nei, det holder ikke. Årsaken til at det ikke holder er at vi er i en utvikling hvor vi ser nedbemanning i alle mediehus. Også NRK må begynne med det fordi finansene ikke lenger strekker til slik som før. Forretningsmodellen for å finansiere journalistikk har spilt fallitt. Vi som samfunn er derfor nå nødt til å ta den debatten. Den hører ikke hjemme bare blant journalister men i hele samfunnet, nemlig: Hva slags journalistikk trenger vi for å utvikle det samfunnet som vi ønsker? I dette samfunnet trenger vi det du kalte for vaktbikkjer. Altså, noen som tilbyr oss den informasjonen som vi trenger for å ta informerte, intelligente valg.
– Torill Olsen, dere heter Sett Nordfra og holder til i Nord-Norge, men hvor vil dere nå ut? Planlegger dere å nå utenfor Nord-Norge også?
– Vi har jobbet så lenge i NRK at vi vet at veldig mange av de nyhetene som andre sørfra ønsker, er noe som oppfyller andre sine forestillinger om oss. En gang jeg satt på kveldsvakt ringte Dagsnytt og spurte om vi ikke hadde noen ”juicy” saker til morgensendinga. Så sa jeg at ”joda, vi har en sak om at snurrevaden går inn i fjordene”, men det var jo lite interessant.
Olsen mener problemet er at de ikke nødvendigvis ønsker å høre om de sakene som vi vil fortelle.
– Så derfor kan du plutselig bryte lydmuren med årets første jordbær som blir moden, men du får ikke gjennom de vesentlige sakene, så selvfølgelig vil vi også laget et Sett Nordfra som blir lest sørfra.
– Atle Staalesen, hvordan opplever du at Barents Observer når ut, og hvordan plukkes dere opp i det øvrige mediebildet i resten av landet?
– Vi ser at det er stor etterspørsel etter de sakene som vi lager, fordi det er store tunge interesser som opererer her og som må gås nærmere etter i sømmene. Tenk på energi, Russland, politiske systemer som møtes, miljø, klima. Det er unike krysningsfelt. Så lenge vi gjør jobben godt nok er det store muligheter til å nå ut. Nylig nådde vi bredt med en sak om at Russland krever rettigheter i Arktis, det ga toppoppslag i Aftenposten, Dagbladet, NRK og VG. Så det fins både interesse og behov.
– Hvordan ser dette ut fra Sametinget, Pål Hivand?
– Gårsdagens store sak var vel at en same hadde funnet en skrivefeil i et departement, og denne saken var produsert nordpå. Vi må huske at det rådende perspektivet i samfunnet er sør-nord, verden sees sørfra i Norge. Slik er både NRK og Amedia bygd opp, de har hovedsetene i sør og de ser verden sørfra.

Kjersti Sjursen Lien, Torill Olsen, Atle Staalesen, Pål Hivand.
Kjersti Sjursen Lien, Torill Olsen, Atle Staalesen, Pål Hivand.

Ønsker kritisk journalistikk

Barents Observer har vært i vinden på grunn av at eierne ikke vil la dem skrive under redaktørplakaten.
– Hva tenker du om å drive journalistikk i dag fra deres forutsetninger, Atle Staalesen?
– Vi ønsker å lage god journalistikk og ønsker å ha en kritisk tilnærming, på en god journalistisk måte. Vi er offentlig eid og har vært det lenge, selv om vi ikke ble etablert som det. Det har gått greit, men vi ønsket en avklaring omkring redaktørplakaten og satte i gang en prosess for å få til dette for halvannet år siden. Dette har jo vært et av utgangspunktene for den konflikten vi har hatt i det siste.
– Hvordan er det da å jobbe som journalist med den usikkerheten dere har nå?
– Vi fortsetter å jobbe og lage saker men det er en uavklart situasjon for vår del. Men i Barents Observer kommer vi aldri til å slutte å lage saker og vi vil finne måter å gjøre det på. Vi er ikke bekymret for Barents Observer sin utvikling sånn sett.
– Ser du for deg at dere kan gå tilbake til å ikke være offentlig?
– Vi ser på forskjellige varianter nå. Vi har som Sett Nordfra en dedikert holdning til det å holde på med journalistikk i en spennende region og vi er kompromissløse på det at vi skal drive med journalistikk. Får vi ikke drive journalistikk som i dagens form må vi ta grep for å endre på dette.
– Deres situasjon tatt i betraktning, blir det da viktig med nye aktører som Sett Nordfra?
– Sett Nordfra er et spennende og godt initiativ, på et riktig tidspunkt og vi ser fram til muligheter for å samarbeide med dem.
Hva tenker du Pål Hivand, som kommunikasjonsrådgiver?
– Ja vi ser jo det at vi bygger ned pressen, og det er fordi at den reklamefinansierte og papirbaserte journalistikken ikke lenger har inntekter. Vi som samfunn må minne oss selv på at vi har journalistikk ikke for journalistikkens del, men for samfunnets del.
Hivand opplyser at Fritt ord er inne på finansiering av Sett Nordfra, og sier det har vært spurt om det offentlige bør finansiere Barents Observer.
– Men husk at faglighet, skikkelighet og etikk ikke nødvendigvis handler om hvem som betaler, for gud hjelpe meg det har vært mange spekulative annonser og tvilsomme virksomheter som har kastet sine penger etter journalistikken opp gjennom tidene. Jeg mener at offentlig finansiering, institusjonell finansiering og andre modeller som er tilgjengelig må vi tørre å prøve, for vi trenger journalistikk, sier han.
– Det vi ikke trenger er mediehus som går konkurs, eller forlater journalistikken til fordel for reklameartikler som gir større inntekter. Enhver har lov til å tjene penger, men vi som samfunn må ha lov til å si at ålreit, men det er da ikke journalistikk.
– Kan man ikke frykte det vi ser i Barents Observer, at hvis det offentlige går sterkt inn så skal de ha sterkere styring?
– Vi er jo et samfunn bygget på lov og rett og må jo kunne regulere dette i framtiden som et redaktøransvar på like linje med det vi har klart i pressene de siste 250 årene. Det kan ikke være vanskelig for oss å få til, sier Hivand.
 

Det handler om å våge

– Torill Olsen, hva kan finansiere Sett Nordfra, og hva kan finansiere øvrige mediehus?
– Det er klart penger gjør at vi mister mer og mer av kvalitetsjournalistikken, den tar lenger tid og der nytter det ikke å drive med klipp og lim. Det er research og det er å finne kilder som våger å si noe.
Olsen mener det på mange plan i journalistikken dreier seg om å våge.
– Vi våger å lage vår egen plattform, samtidig som kilder må våge å stille opp når vi spør, og så må vi våge å eksperimentere på hvordan vi kan få penger uten å selge sjela vår. Det er interessant, vi har jo jobbet i et system som NRK som i grunnen er en god organisasjon og har gode lønninger, men det er klart at takhøyden der er jo som den er i andre institusjoner. Her er vi fri. Og det er selvsagt også skummelt.
Olsen mener vi har fått et samfunn hvor lydighet og snillhet og kos framelskes.
– Store endringer som skjer for eksempel i det offentlige går under radaren og kommer ikke opp fordi det ligger en slags falske lojalitet i systemene. Sett Nordfra vil også være et ønske om at vi graver, og dermed vil vi også utfordre kilder til å våge, sier hun.

Ytringsfrihet ligger sterkt hos oss. Et stille, snilt og ikke-sutrende Nord-Norge er en livsfarlig situasjon. Da får du klipp-og-lim, noe informasjon, litt pene bilder og et inntrykk av at alt er hyggelig og fint i nord.

Atle Staalesen, hva legger dere i dette med å våge, dere som jobber mye i områder hvor det kanskje er ekstra mye nettopp å våge?
Å jobbe mot Russland er krevende og i russiske medier har jo dette med finansiering og styring av journalistisk innhold gått langt over streken. Det er veldig få nyhetsmedier på russiske side i Barentsregionen som vi kan kalle noenlunde fri. Det er krevende å jobbe mot Russland og det kan være farlig å jobbe med journalistikk, særlig når det kommer til gravende journalistikk, det har vi mange eksempler på.
– Hender det at dere ikke våger?
– Ja det hender absolutt. Og en av grunnene til at vi mener at Barents Observer må skrive under på redaktørplakaten, er at det da blir sikrere for oss å jobbe i Russland. Skal vi jobbe skikkelig i Russland, gjøre intervjuer og ha rett til å møte på pressekonferanser må vi ha status som pressefolk. Uten det mener vi det er ganske risikabelt å jobbe i Russland. Vi har ikke hatt noen farlige situasjoner men vi ser hva som skjer med andre og vi vet at det kan være farlig å presse grensene i forhold til sensitivt materiale i Russland.
 

Integritet som suksessfaktor

Hvordan kan man definere suksess for Sett Nordfra om det ikke er klikk-journalistikk? Man ønsker jo å nå ut. Hva mener du, Pål Hivand?
– Jeg tenker at Sett Nordfra sin suksess vil være at de leverer på den visjonen de har, på det journalistiske perspektivet som de har. For det vi har sett med Barents Observer er at de gradvis har bygd seg opp. Det har tatt tid å bryte gjennom lydmuren men underveis har de bygd opp ikke bare sin egen journalistikk, men de har også påvirket lokale, regionale og nasjonale medier og har delvis klart å snu dette sør-nord-perspektivet til nord-sør, fra Barents og ut i verden.
– De klarer også å plassere Barentsregionen i en slags global landsby. Sett Nordfra sin oppgave blir å gjøre det lokale til noe globalt, som angår oss, som plasserer oss i verden, og gir oss litt større selvbilde. Målet om å se verden nordfra er suksess, så får vi håper at praktiske ting og finansiering løser seg. En vi vet at dette tar tid og håper at det løser seg underveis.
– Hva mener du, Torill Olsen?
– Økonomisk kan vi nok ikke måles på suksess i starten, men når du er voksen, har jobbet som journalist lenge og har stor forståelse for det som skjer i nord har vi mange fortellinger som vi mener at vi må få ut. Da må vi ikke bare sende det ut til alle men vi er avhengig av at andre journalister og mediehus finner vår journalistikk så interessant at de også plukker opp fra oss, litt slik som det gjøres med Barents Observer.

Jeg tror jo at kvalitet, og også andre typer journalistikk kan være suksesskriterier. Det viktigste for oss som personer, er at vi er tro mot det som vi sier at vi skal gjøre. At vi våger å stå i det vi har sagt, som idealister.

– Jeg synes ellers det er for lite systemkritikk og i den grad forskere som har anledning til å drive med dette kommer med noe, blir det i korte drypp, og der vil vi være sterk. Så vi kommer ikke til å nå alle, og vi vil ikke det. De som når alle, stuper, vi skal våge å spisse oss mot folk som ønsker å vite mer. Som ønsker å vite hvorfor 50% av Finnmark er mot oppdrett når de jubler i Nordland. Vi ønsker å reise spørsmål som gir mer kunnskap, for jeg tror vi som samfunn er kunnskapsløse.
 
 

En egen stemme

– Det som er aller viktigst er at vi får fortalt våre historier, at vi når ut med dem til verden. Jeg syns at de utenfra har fortalt nok om oss. Jeg er fullstendig klar over at det finnes alltid publikummere som ønsker høre sensasjonspregede historier, beskrivelser som passer til de kjente stereotypiske bildene av …

Sara Margrethe Oskal

– Det som er aller viktigst er at vi får fortalt våre historier, at vi når ut med dem til verden. Jeg syns at de utenfra har fortalt nok om oss. Jeg er fullstendig klar over at det finnes alltid publikummere som ønsker høre sensasjonspregede historier, beskrivelser som passer til de kjente stereotypiske bildene av oss nordpå. Av samer. Men heldigvis ser det ut til at dette er i endring.

Det sier Sara Margrethe Oskal, en kjent samisk forfatter, dramatiker og skuespiller fra Kautokeino. Hun er travelt opptatt med å skrive manus og regissere teater og film, og er akkurat kommet fra sin siste teaterforestilling som hadde premiere under Markomeannu-festivalen.
– Vi har modernisert tradisjonelle dyrehistorier og tatt i bruk nye fortellerteknikker som tiltaler barn og unge, nemlig rap. Og mye rytmer! Forestillinga ble en suksess, barn er nemlig de mest reale publikummerne! Med på laget hadde jeg skuespiller og joiker Inga Marja Sarre, rap artist og debuterende skuespiller Ailu Valle samt musiker Kenneth Ekornes.

Sápmi ut i verden

Sara Margrethe Oskal er opptatt av å fremme samisk kultur ut i verden. I mai ledet hun 13 samiske scenekunstnere til New York for å vise det amerikanske publikum det kreative mangfoldet i Sápmi.
Amerikanerne fikk en helaften med scenekunst, joik, film, dikt, visuell kunst og mye mer. Det var Den samiske teaterforeningen Sami Theater Searvi og Scandinavian House som samarbeidet om prosjektet.
– Det gikk strålende, det finnes amerikanere som er interessert samisk kunst og kultur. Som kan historie, som vet og som vil vite mer. Mari Boine har gjort en veldig viktig jobb gjennom musikken sin, nemlig banet vei for oss andre. Gjort samisk kultur og historie mer kjent. Ergo blir det enklere for oss å tilby nyanserte samisk kunst, – kunst som er universell men fra samisk perspektiv.
Hun mener at norske medier burde vært flinkere til å fremme positive saker om samisk kunst og kultur.
– Det er en utfordring å få media interessert i slike saker, det er type «nordfra-saker» vi kunne tenke oss mer av.

Språkrikdom i nord

Oskal er opptatt av å styrke det samiske språket, og går ikke med på at det skaper et språkskille i befolkningen i nord. – Flerspråklighet gjør oss smartere og mer tolerante og rause, det behøver verdenen, det behøver kommende generasjoner. Det er sånn vi har overlevd her nordpå!
– Her nordpå har vi levd med flere språk side om side, i århundrer. Vi har kunnet litt av alle språk. Om befolkningen velger å gjøre språkrikdommen til et hinder, i stedet for å fortsette med å være tolerant og nysgjerrige, så synes at det er et stort tap. Samisk er et truet språk, så jeg håper at flest mulig vil lære seg det. Og at samisk blir synlig på enda flere arenaer.
Som forfatter syns Oskal at det er viktig at flere unge velger å skrive på samisk selv om de som samiskspråklige forfattere ikke kommer til å få like mange lesere som når de f.eks skriver på norsk. – Jeg håper at de nye generasjonene også vil være språkforkjempere selv om de er kunstnere!

Et skjevt bilde av virkeligheten

Oskal skulle ønske at flere kvinner stilte opp i media. Når bare 3 av 10 kvinner stiller til intervju i nyhetssaker er det for dårlig og gir et skjevt bilde av virkeligheten. Jeg stiller spørsmålene: Er vi kvinner flinke nok til å stille opp på intervjuer når vi blir spurt eller er det journalistene som velger ut mannlige intervju objekter? Gir ikke vi kvinner hverandre plass? Uansett, så behøver den kvinnelige stemmen også i samfunnsdebatten, så som i kunsten!

Og Oskal bruker sin stemme gjennom kreative oppgaver. – Høsten skal gå til å skrive på nye manuser for scene og film. Skriving er en ensom prosess, en tidkrevende prosess, jeg både gleder og gruer meg. Men jeg har båret så lenge på de historiene, de må utvikles. Og med tid og stunder må de ut!


Biografi:

Sara Magrethe Oskal, samisknorsk forfatter, dramatiker og skuespiller fra Kautokeino. Hun har skuespillerutdanning fra Teaterhögskolan i Helsingfors og doktorgrad i performativ kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Doktorgradsarbeidet er også grunnlag for soloforestillinga «Guksin guollamuorran – The Whole Caboodle – Full pakke» fra 2009, hovr hun drar veksler på samisk gjøglertradisjon. Oskal debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2++6 med diktsamlinga «Váimmu vuohttume» og fulgte opp med diktsamlinga «Sackkuhan sávvri sániid (utrettelige ord) i 2012. Kilde: Stor norske leksikon.

Det handler alltid om ståsted

– Det er det samme hvor ledelsen sitter, sa en storsjefen en gang til meg. Han satt i byen og styrte skuta, jeg satt 100000 steinkast lenger nord og ble styrt. Jeg skulle svart ham bestemt ironisk og sagt at hvis det er det samme hvor han sitter kunne vi bytte plass, han kunne lede …

– Det er det samme hvor ledelsen sitter, sa en storsjefen en gang til meg. Han satt i byen og styrte skuta, jeg satt 100000 steinkast lenger nord og ble styrt. Jeg skulle svart ham bestemt ironisk og sagt at hvis det er det samme hvor han sitter kunne vi bytte plass, han kunne lede storbyfolket fra her jeg satt. Men jeg sa ingenting. Ikke da.
All erfaring, kunnskap og forskning viser at ståsted betyr alt. Hvordan verden ser ut fra der man ser fra, perspektivet, «brillene» man ser med, er farget av ståsted. Det er et vitenskapelig faktum. Og det betyr at du som leder vil styre og beslutte påvirket av der du er. Det er det ikke alle som ser.
Men ståsted er ikke bare et geografisk utgangspunkt. Det fins også kulturelle, religiøse, politiske, sosiale og økonomiske ståsteder. Og enda fler. Mennesker er flokkdyr, og har man lik bakgrunn og ståsted har man tendenser til å være sammen med de som er lik en selv. Når mange mennesker med rike ressurser flokker seg blir det fort makt av det.
– Hvor vil du med alt dette halvvitenskapelige «bableriet» ditt, ville storsjefen spurt meg hvis han hadde lest dette (noe han neppe gjør). Jeg ville svart at det er for mange og for sterke grupper i landet vårt som ikke ser saker fra vårt nordlige perspektiv. For mye politisk, økonomisk og mediemakt sitter i Oslo og andre større byer. – Og problemet med det er….? ville storsjefen småspydig ha lirt av seg mens han utålmodig ventet på drosja som skulle ta ham til flyplassen og videre til hovedkontoret i storbyen.
Problemet er at våre synspunkter om nasjonens beste sett fra vårt ståsted ikke når frem. Pengefolket sitter på Aker Brygge og styrer fiskeressursene utenfor stuedøra til han Hilmar i Mehamn, mens de stundom tar en kaffe eller to med stortingspolitikere som «tilfeldigvis» kommer forbi. Riksavis-journalister ser misunnelig på Dagsrevyen med sine journalistvenner og bestemmer dagsorden i mediebildet over en øl i godt selskap og er på hei med alle politikere som har makt nok til å være interessante. Det blir en symbiose av pengemakt, politisk makt og mediemakt.
Slik utvikles det maktsentre med sitt dominerende ståsted. For oss nordfra blir vi sett sørfra.
– Hva gjør man da for å sikre at alle deler av landet får sitt å si, ville storsjefen spørre med irritasjon i stemmen og en antydning til forakt for det han ville kalt naiv idealisme? Jeg ville svart med litt for høy stemme: I en rettferdig og klok verden ville makta lytte, ha fokus utenfor egen vennegjeng, lett etter informasjon fra andre perspektiv, finne talspersoner, andre stemmer og historiefortellere som utvider horisonten. Det kalles for demokrati.
Jeg ser for meg at storsjefen venter utålmodig på at drosja skal komme, slik at han slipper å svare. I det bilen kommer ville jeg tatt ham i armen, holdt ham igjen og sagt med bestemt stemme: Det er ikke det samme hvor man sitter! Så vil han rive seg løs med et irritert rykk og slamrer drosjedøra litt for hardt igjen.
Jeg står der alene igjen etter at han har reist, men fortsetter å snakke som om han fremdeles er der:
Derfor velger vi å se ting nordfra, vi tar et bevisst valg om ståsted. Nyheter og saker vi mener er viktig å se, som er vesentlig for oss. Selv om vi vet at det ikke er nok for å bryte den berømte lydmuren. Utfordringen er ikke å lage saker sett nordfra. Utfordringen er å få vårt perspektiv inn på maktens bord, å bli sett, bli tatt hensyn til, bli en viktig del av viktige debatter. Derfor må vi skape vår egen plattform: Sett Nordfra.

Om Sett Nordfra

Sett Nordfra er et nettbasert nyhetsmagasin med et tydelig og uavhengig nord-perspektiv. Magasinet skal gå bak den løpende nyhetsdekningen med grundige reportasjer, analyser, kommentarer og portretter med særlig vekt på nye stemmer og saker som ikke enkelt når frem i det ordinære nyhetsbildet. Sett Nordfra skal være en plattform for de som er opptatt av …

Sett Nordfra er et nettbasert nyhetsmagasin med et tydelig og uavhengig nord-perspektiv. Magasinet skal gå bak den løpende nyhetsdekningen med grundige reportasjer, analyser, kommentarer og portretter med særlig vekt på nye stemmer og saker som ikke enkelt når frem i det ordinære nyhetsbildet.

Sett Nordfra skal være en plattform for de som er opptatt av hvordan nord-mennesker lever, bor, jobber og oppfatter seg selv i politikk, næringsutvikling, sentrum-periferi-dimensjonen, forskning, maktstrukturer, muligheter og fremtidstro. Dokumentere vår samtid slik den er.

Sett Nordfra skal utforske nye publiseringsverktøy tilpasset innhold. Saker blir presentert og publisert i ulike format som film, lyd, skrift, bilde, animasjoner og soundslides/visuell historiefortelling.

Sett Nordfra er et nettmagasin som drives av redaktør og journalist Torill Olsen. Nettmagasinet tar særlig opp tema som omhandler nordområdene sett fra et nordfra-perspektiv. Nyheter, portretter, kronikker og artikler er en del av magasinets hovedtema. Sett Nordfra så dagens lys i 2015 med gründerne Torill Olsen og Trine Hamran. Sistnevnte gikk ut av prosjektet våren 2016.

Nyhetsmagasinet SETT NORDFRA er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten og på norske mediers etiske normer slik de er uttrykt i Vær varsom-plakaten.

Ansvarlig redaktør står etisk og rettslig ansvarlig for det redigerte innhold, overfor medienes selvjustis, Pressens Faglige Utvalg, og overfor lov og domstol.

Dersom noen reagerer på innholdet oppfordres de til å ta kontakt med ansvarlig redaktør.
Ansvarlig redaktør: Torill Olsen, e-mail: torill.olsen@settnordfra.no