Den finske presidenten

Det er 18. august 1983, og jeg er på frilansoppdrag for daværende Sámi Áigi. Det er Nordisk samekonferanse i Utsjok. Til åpninga av denne 12. samekonferansen var den daværende finske presidenten Mauno Koivustu med frue invitert. Jeg var en ung, tankeløs fotograf som ikke hadde noen som helst erfaringer med å fotografere finske presidenter. Jeg …

Det er 18. august 1983, og jeg er på frilansoppdrag for daværende Sámi Áigi.

Det er Nordisk samekonferanse i Utsjok. Til åpninga av denne 12. samekonferansen var den daværende finske presidenten Mauno Koivustu med frue invitert.
Jeg var en ung, tankeløs fotograf som ikke hadde noen som helst erfaringer med å fotografere finske presidenter. Jeg hadde heller ingen forutsetninger for å vite at man ikke får bevege seg for nær slike «høyheter». Derfor var det ikke ondskapsfulle tanker som gjorde at jeg satt på en 21 mm, og krøp oppunder denne finske høyheten og tok bildene.
Deretter gikk jeg intetanende ut av konferansesalen en liten stund, men på tur inn igjen ble jeg nektet adgang. Døra var stengt for meg og jeg skjønte ingenting.
Men så får jeg beskjed om at jeg har oppført meg uverdig ovenfor den finske presidenten ved å fotografere på den nærgående måten, og blir bedt om å forlate lokalet. 
Dette er tydeligvis noe folk fremdeles husker dette lille opptrinnet, for det er ikke mange år siden jeg sist fikk kjeft på grunn av denne hendelsen.

Både presidenten og konferansen er i dag historie, men bildet er der og kan fortelle sin egen historie.
Her er hele «det nærgående bildet» slik det ble tatt den gang i 1983:

Foto: Harry Johansen
Foto: Harry Johansen

Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Hva skjer i nord?

Hvis du skulle «forske» på nord for å finne ut hva som skjer i vår langstrakte landsdel, hva ville du se etter, hva ville du finne? Det har vi i Sett Nordfra satt oss fore og finne ut av på vår rundreise i Nord-Norge. På turen fra Nordland til Finnmark via Troms snakket vi med mange mennesker …

Hvis du skulle «forske» på nord for å finne ut hva som skjer i vår langstrakte landsdel, hva ville du se etter, hva ville du finne? Det har vi i Sett Nordfra satt oss fore og finne ut av på vår rundreise i Nord-Norge. På turen fra Nordland til Finnmark via Troms snakket vi med mange mennesker og kom i kontakt med ulike miljø.
Det har fått meg til å reflektere over hvordan Nord-Norge ser ut i en 2015-kontekst. Slik kom jeg på sporet av fire, overordnede grunnelementer.
Det første er fremtidstro og optimisme, i alle fall i byene og større sentre. I Bodø så jeg veiarbeid, trailere, turister og travelt byliv. Det samme i Tromsø. I møte med folket var det utvikling og stordriftsfordeler som preget samtalene.
– Disse veiene trenger vi for å få utviklet næringslivet, sa Statens vegvesen. – Disse utdanningsmulighetene er viktige for studentene i nord, sa de på universitetene. Vel var det utfordringer, men ikke en eneste gang hørt jeg snakk om det umulige. Denne travelheten i sentrum av nord ga meg en forståelse av at nord går rette veien, at det er gode tider i vår del av landet.
Det andre grunnelementet er en overbevisning om at vi har en felles identitet her nord, et eget «vi» som folk er stolt av. Den er lett å få øye på når man reiser sakte, slik man gjør når man drar med hurtigruta. – Nord for meg er hav, natur, folket og hjemplassen, sa de jeg møtte, med en tydelig overbevisning om at vi i nord er noe for oss selv, et eget folk. Og de sa det med stolthet og smil om munnen.
Det tredje er historier, både nye og gamle, både for egen del og for å få andre til å forstå, verdsette og ta nord på alvor. Vi sitter på mye historisk materiale som verken vi selv eller resten av nasjonene og verden kan så mye om. – Trolldomsprosessene i Finnmark er en del av vår historie som vi knapt vet noe om, sa en student på universitetet og ristet på hodet av undring over at noe så voldsomt og viktig ikke setter større spor i historiebøkene.
Men også nye fortellinger om hva som skjer i nord setter færre spor enn vi ønsker. At turismen og sjømatnæringen setter stadig nye rekorder eller at kulturnæringene styrkes mer i nord enn andre steder fisles bort i et fragmentert informasjonssamfunn og  finner ikke helt veien ut til der nye forestillinger om nord blir til. Fremdeles er det historier om nord der ute i verden som er gamle myter.
Det fjerde er regional sentralisering. Det er store forskjeller mellom by og land internt i nord, der byene blir større, og der enkelte regioner marginaliseres og tappes for folk, utviklingsmuligheter og fremtidstro. Småsamfunn langs kysten i nord fortsetter sin kamp mot fraflytting, usynliggjøring og svekket fremtidstro. Småbygdene på innlandet som ikke industrialiseres opplever at primæringene mister fotfeste og livsgrunnlaget og arbeidsplassene tynnes ut. Vi har store områder i landsdelen som forsvinner i det blendende lyset av de regionale sentrene og kampen mellom dem.
Den politiske trenden, selve tidsånden, har lenge vært å fusjonere og skape større enheter for å sikre vekst. Dermed får vi vekstsenter som Bodø og Tromsø som i redselen for ytterligere sammenslåinger blir redd for å miste egen makt. I Finnmark ser vi hvordan Alta vokser og krever mer makt på grunnlag av sin størrelse og sin utviklingstro. Her foregår stadige debatter og krangler om å posisjonere seg som regionssentra, som den viktigste, største og sterkeste.
Dette skaper store friksjoner internt i landsdelen, og får frem motsetninger og maktkamper som bli stadig mer spisset. Det handler om definisjonsmakt, og det er en viktig posisjon for fortsatt vekst.
Det vi ser og snakker om, det media skriver om og det sosiale medier fylles opp av, er kampen mellom de regionale sentra. Det i seg selv er ikke så bekymringsfullt som at vi mister de som faller i skyggen ut av synet, ut av fokus, ut av diskusjonen. Når Bodø og Tromsø krangler om hvem som skal sitte i førersetet når Nord-Norgeskuta skal styres inn i fremtiden, handler det om definisjonsmakt for hva som er viktig for nord. Og det er ikke sikkert at det bare er urbane verdier eller senterperspektiv som er viktig for at nord fortsatt skal være nord.
Kanskje er det nettopp vår voldsomme natur, spredte bosetting, smeltedigel av kulturer, naturressurser og historie som er grunnstoffet i vår nordligste landsdel. I det store bildet, nasjonalt og internasjonalt, er kanskje ikke regionale sentra det mest bærekraftige å rope høyest om?
For å oppsummere hva Sett Nordfra fant spor av på vår første «forskertokt» i landsdelen er det to hovedårer som løper parallelt akkurat nå: Det ene er en sterk nordnorsk identitet og stolthet, det andre er en polarisering og kamp om definisjonsmakt mellom byene. Det vil neppe rive landsdelen i filler, til det er vi for sterk i vår felles historie og patriotisme, men det betyr at vi ikke må la oss fanges til å tro at Bodø, Tromsø og Alta er de som skal definere fremtidens Nord-Norge. Derfor må vi alle fortsette å fortelle alle de andre historiene om hva som skjer i nord. Det skal Sett Nordfra hjelpe til med!

Slåtta i Goskešvágge

Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no Det er 17. august 1982. Jeg er nettopp ferdig utdannet fotograf. Jeg har hørt om disse folkene som bor i veiløst land på østsiden av Tanafjorden. Dit vil jeg dra. – Det er …

Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Det er 17. august 1982. Jeg er nettopp ferdig utdannet fotograf.

Jeg har hørt om disse folkene som bor i veiløst land på østsiden av Tanafjorden. Dit vil jeg dra.
– Det er bare å dra, men dem kan være litt vanskelige, sier far og låner meg likevel sin 6 hk Johnson. Så starter jeg østover langs en blankstille fjord.

I Goskešvágge, eller som det stod på poststempelet «Litle Molvik», blir jeg tatt i mot av Iver Iversen «Goskešvágge Ivvár» og Asbjørn, midt i slåttonna. Det er med en viss skepsis de tar i mot unggutten med kamera rundt halsen.

Etter at jeg får presentert meg, spurt om jeg får ta bilder av dem og forklart at jeg er sønn til Ábu Heaikka fra Torhop, får jeg et «- Nja, vi vet nu ikke det, da». Men det tar ikke lang tid før jeg får fotografere dem, og i løpet av dagen blir vi så gode venner at de spanderer nyfiska sei før jeg på kveldingen drar hjemover.

Litle Molvik/Goskešvágge hadde eget postnummer helt til 1988, og Iver var ansatt som poståpner i det lille sjøsamiske samfunnet. I dag bor det ingen fastboende der lenger, men bildene jeg tok den fine augustdagen i 1982, fins fremdeles som et minne om noe som var.

Bildet er tatt med et Nikon FM2 kamera, og sannsynligvis er det et 85 mm objektiv på. Filmen er Kodak Tri-X.

Historien om kokfesk

– Det er historie i bestemor sin middag med kokfesk og gulrot, i rabarbrasyltetøy og blåbærsuppe. Det er fortellinger vi kan gi turistene som kommer hit, samtidig som de får smake våre unike råvarer. Vi har ekte og ærlig mat, sier Varangerkokken Tor Emil Sivertsen. Hør intervjuet der han forteller hvorfor lokal mat er så viktig, …

– Det er historie i bestemor sin middag med kokfesk og gulrot, i rabarbrasyltetøy og blåbærsuppe. Det er fortellinger vi kan gi turistene som kommer hit, samtidig som de får smake våre unike råvarer.
Vi har ekte og ærlig mat, sier Varangerkokken Tor Emil Sivertsen.
Hør intervjuet der han forteller hvorfor lokal mat er så viktig, og hans etterlysning etter flere lokale matgründere.

Velkommen til Dødskafe

– Det er en større åpenhet her i nord omkring vanskelige tema som døden. Det sier Else Werring, filosofisk praktiker fra Oslo og en av initiativtakerne bak tilbudet om Dødskafe. For første gang arrangeres denne spesielle møteplassen i Finnmark. 13 deltakere takket ja til invitasjonen i Vadsø en fredagskveld for å snakke om et av vår tids …

– Det er en større åpenhet her i nord omkring vanskelige tema som døden.
Det sier Else Werring, filosofisk praktiker fra Oslo og en av initiativtakerne bak tilbudet om Dødskafe. For første gang arrangeres denne spesielle møteplassen i Finnmark. 13 deltakere takket ja til invitasjonen i Vadsø en fredagskveld for å snakke om et av vår tids største tabu: Døden.

Godt å prate om døden

Elleke Bergersen-Wartena fra Harstad var en av deltakerne på den noe spesielle kafeturen. Hun er opprinnelig fra Nederland, der døden ikke er like tabubelagt som her i Norge.
– Det var likevel interessant å høre andres betraktninger om døden, godt å prate om det og møte forståelse for egne opplevelser. I mitt hjemland er det større åpenhet omkring døden, kanskje fordi vi har tilbud om aktiv dødshjelp slik at folk tvinges til å ha et nærmere forhold til døden. Man blir jo aldri ferdig med et dødstema.

Elleke Bergersen-Wartena. Foto: Torill Olsen
Elleke Bergersen-Wartena. Foto: Torill Olsen

Skape en møteplass for dødstabu

Det var Humanetisk-Forbund i Vadsø som inviterte til Dødskafe, et tilbud som også Hammerfestingene etterhvert får. Leder Kirsti sier at hensikten med dette initiativet er å etablere en møteplass der man deler tanker og erfaringer om døden.
– Det handler om å tørre å snakke om det, sette ord på det. I det daglige snakker vi jo ikke om det at alle skal dø. Jeg syns det er interessant å filosofere over hvorfor temaet er så tabubelagt.

En dødsmeny

Det var en stemningsfull setting på dødskafeen i Vadsø. Hvite duker, dempet belysning, levende lys og god mat. På bordene ligger «menyen» for kvelden, en slags kjøreplan for hva deltakerne skal diskutere. Forretten er «Hvorfor vil du være med på Dødskafe»? Hovedretten er «Tanker om døden» og desserten er «Hva kan du ta med deg fra dagens dødskafé». Riesto opplevde dødskafeen som fint og interessant, men har også fått skeptiske tilbakemeldinger.
– Noen har sagt til meg at de syns en Dødskafe er helt morbid, og kan ikke skjønne hvorfor det er noe å ha som kafetema. Selv ante jeg ikke hva jeg skulle forvente, men opplevde dødskafeen som en åpen, varm og god opplevelse. Vi drøftet dødstema med respekt.

Kirsti Riesto, leder i Humanetisk-Forbund, Vadsø. Foto: Torill Olsen
Kirsti Riesto, leder i Humanetisk-Forbund, Vadsø. Foto: Torill Olsen

Nordnorsk åpenhet om døden

Samtaleleder Else Werring sier at gjennom Dødskafe skapes et rom for den nære døden, man slår hull på sorgen og lar folk bli en del av sin egen død.
– Den nordnorske åpenheten er viktig for at dette skal fungere. De som kommer gir av seg selv, det gjorde folk virkelig her i Vadsø. Dødsmenyen har vi for at det ikke skal bli stille, at folk skal slutte å prate. Her i Vadsø ble det motsatt. Det ble aldri stille rundt bordet, folk møtte hverandre med respekt og lyttet oppriktig, samtidig som alle var så åpen. To timer med vilt fremmede mennesker, og alle åpnet seg for hverandre i et av livets vanskeligste tema. Det var godt å se.
Elleke Bergersen-Wartena er enig i at Dødskafe er et godt konsept.
– Det var en veldig flott og spesiell kafe-opplevelse, selv om tema i utgangspunktet ikke er så lystig. Hvis det noen gang blir arrangert Dødskafe i Harstad ville jeg møtt opp og deltatt en gang til.

Alle kan bestille Dødskafe

Dødskafe er åpen for alle, uavhengig av religion og andre tros- og livssynssamfunn. Hele idéen er opprinnelig fransk, deretter ble den fanget opp av Jon Underwood i England og har spredt seg til hele verden. Til Norge kom dødskafe-konseptet i 2013, der initiativtakere var venninnene Katarina Zwilgmeyer og Else Werring. Deres første dødskafe var i Oslo og har spredd seg nordover.
På dødskaféen i Vadsø stilte filosofene Else Werring, Are Seljevold og Heidi Karlsen som samtaleledere.
– Hensikten med dødskafé er å øke folks bevissthet om døden og dermed å gi dem en økt motivasjon til å gjøre mest mulig ut av livene sine. Alle kan bestille en Dødskafe, så kommer vi og arrangerer det.
Det sier Else Werring som gjerne kommer tilbake til Finnmark flere ganger.

Else Werring, initiativtaker til dødskafe i Norge. Foto: Torill Olsen
Else Werring, initiativtaker til dødskafe i Norge. Foto: Torill Olsen

Per Fugelli ser nordfra

Sosialmedisiner og livsfilosof Per Fugelli forteller om livets grunnstoffer. Det gjør han med klokskap og humor. I Alta ble han svært godt mottatt på Finnmarkskonferansen 2015. Sett Nordfra fikk et intervju med ham mellom to foredrag, og spurte: Hvorfor er du så populær som foredragsholder her nord? – Det er fordi jeg har lært å …


Sosialmedisiner og livsfilosof Per Fugelli forteller om livets grunnstoffer. Det gjør han med klokskap og humor. I Alta ble han svært godt mottatt på Finnmarkskonferansen 2015. Sett Nordfra fikk et intervju med ham mellom to foredrag, og spurte: Hvorfor er du så populær som foredragsholder her nord?
– Det er fordi jeg har lært å se livet og verden nordfra, svarte han. Og så fortalte han historien om livets tre grunnstoffer som han mener å ha lært i Nord-Norge.
De tre første årene etter at jeg var ferdig utdannet lege, var jeg på Værøy og Røst, ytterst i Lofoten. Det var folkeskole. Senere var jeg 3 år i Porsanger. Det var folkeuniversitet. Jeg tror at det menneskesynet jeg fikk ved å være nær folk i Lofoten og Finnmark har preget meg mer enn oppdragelsen i Stavanger og mer enn legestudiet på Universitetet i Oslo.
For det var blant folk i Lofoten og Finnmark at jeg kom på sporet av de 3 grunnstoffene livet består av. Jeg tror det er det folk liker å høre når de kommer på mine foredrag.
Første grunnstoff: Glad i nok
Grunnstoff nummer 1 heter «å være glad i nok». Folk langs Porsangerfjorden og folk ut i Vestfjorden, uti Lofoten, de har et fint ord, de er ikke «storforlangende».
De har skjønt det alle de gamle, hellige skriftene på jorda har prøvd å få oss til å forstå i 5000 år. Buddha-skriftene, de gamle, greske filosofene, Koranen, Bibelen – de har prøvd å veilede oss: Vær glad i likevekt, harmoni, balanse. Vær glad i deg selv som en ufullkommen skapning. Vær glad i livet med pluss og minus, for sånn er livet.
Andre grunnstoff: Evnen til å le
En italiensk tenker og forfatter som heter Camille Paglia har sagt: «Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten.» Det bringer meg over til det andre av livets grunnstoff. Hvis du hadde en satellitt som skannet Norge, fartet over landet med en sensor for å fange opp lyden av latter, hvor ville det da lyse rødt? I Bærum? Nei, nei. Det ville lyse rødt over Lofoten og Finnmark. Over hele Nord-Norge.
Det var så vidunderlig å oppdage å bli smittet av denne evnen til å le, ha humor, være frekk i kjeften, ha oppfinnsomme tunger, ordspill, revy. Gå langs kaia på Værøy og Røst, eller være ut i Olderfjorden når de hadde revy, det er en glede i språksenteret, på en måte. Det er en sånn kreativitet når det gjelder å bringe fram «bright side of life». Å få folk til å le, også av seg selv, det er gull verdt i et liv, ikke minst hvis du er syk eller i krise.
Tredje grunnstoff: Samhørighet
Det jeg opplevde i Lofoten og i Porsanger er limet mellom folk, for flokkene er sterkere på disse stedene enn i et stort bysamfunn. Opplevelsen av å høre hjemme et sted, ha røtter, historie, tradisjoner og skikker. Hamsun har sagt i Markens grøde: «Mennesket skal ikke være alle steder fra, de skal være hjemmefra». Følelsen av å høre til i samme stamme er en kvalitet i livet.
Tre diamanter
Jeg tror det er disse tre diamantene det handler om. Derfor kommer folk for å høre meg holde foredrag. De kjenner seg igjen.
Jeg har hatt kreft som kommer og går i 6 år, det er en slags «gevinst» man får ved å være syk: Man jakter mer på det vesentlige, gir mer faen i pynt og masker, diplomati og status.
Når dagene dine kanskje er talte, jakter du på diamanter og blir mer opptatt av livets grunnstoffer. Det er så enkelt som det.

Skal du stemme nord?

Det er plagsomt med valg, da må man begynne å tenke igjen. Det er i så måte for korte mellomrom mellom valgene. Man har akkurat slått seg til ro og begynt å se konsekvensene av politiske lovnader, så er det på´an igjen. Aldri fred å få, debatt og diskusjoner, overskrifter og uro, politikere som man …


Det er plagsomt med valg, da må man begynne å tenke igjen. Det er i så måte for korte mellomrom mellom valgene. Man har akkurat slått seg til ro og begynt å se konsekvensene av politiske lovnader, så er det på´an igjen.
Aldri fred å få, debatt og diskusjoner, overskrifter og uro, politikere som man vanligvis ser på tv kan man plutselig støte på i virkeligheten på valgturne, og media pumper opp den ene krangelen etter den andre. Det er for og mot i alle saker, stort og smått i et sant virvar.

Hva skal et stakkars menneske bruke som politisk GPS?

Skal jeg velge ut fra de små ting i min nærhet eller skal jeg løfte blikket og se de store linjene? Skal jeg bare tenke på hva som er best for meg og mine eller skal jeg tenke på andre og på samfunnet? Skal jeg velge ut fra mine verdier eller skal jeg rope med de ulver som roper høyest og gjøre mine valg ut fra det?

Lokalvalg og de nære ting kan fort bli litt for nært og litt for smått.

Da jeg var på kafé her om dagen sniklyttet jeg på diskusjonen fra nabobordet der nettopp de nære ting ble debattert med høye stemmer og sågar en knyttneve i bordet, nok et bevis på at valg kan være ubehagelig bråkete.
– Vi må få en ordfører som får orden på snøbrøytinga her i byen.
Men det er ikke bare de små ting som diskuteres rundt om for tiden. Også store ting som gjøres smått.

I ytterkanten av det mine ører kan tåle, hører jeg «- vi har nok flyktninger her, så jeg stemmer ikke på dem som vil ha enda flere» eller «- sure kjerringer som ordførere vil vi ikke ha».

Nå skal man være forsiktig med å sette seg til doms over hva folk skal mene, tenke og velge. Men noen ganger er det greit å rydde og reflektere i noen tankerekker, for som politikere flest må også vi velgere prioritere hva som er viktigst og hva som er prinsipielt viktigst.

I min verden er sentralisering et tema som er en rettesnor for hva som skjer i mange politiske saker, fordi vi bor i distrikts-Norge og i nord.

Hvis moderpartiet til ordførerkandidaten forherliger kommunesammenslåing, sulteforer kommunene, flytter offentlig virksomhet og stillinger til storbyene, legger ned småbruk til fordel for industrilandbruk eller står på talerstoler og snakker om at tjenester alltid skal følge kjøttvekta, da må jo varsellampene blinke.
For jeg går ut fra at en ordfører fra sentraliseringskåte partier bærer på samme tankegods som moderpartiet når det kommer til stykket, spesielt når valgkampen er over?

Fiskeripolitikk er et tema som har store konsekvenser for vår landsdel.

Mellom valgene og over år er det interessant å se at rikspolitikere og andre politikere i maktposisjoner har gjort vedtak etter vedtak for at retten til fiske skal lengst bort fra nord.

Og det til tross for at enkelte lokalpolitikere fra eget parti har protestert høylytt, men etter hvert blitt pisket inn til motløs lydighet.
Miljø og klima, mineralutvinning, forsvar, urfolk og kultur er store politikkområder som det er lurt å følge med på, fordi de får så store konsekvenser for oss her nord. I praktisk politikk havner sånne saker før eller siden inn i kommunestyrene. Da må vi ha et bevisst forhold til hvem vi vil ha inn der de 4 neste årene.
Så du skjønner hva jeg mener, det er plagsomt med valg, da må man begynne å tenke igjen.
Selv har jeg planer om å stemme på dem som best kan ivareta nord sine interesser, i stort og smått. Da må jeg også se hva moderpartiet har ment og mener der de sitter der nede i Oslo, det er tross alt de som har siste ordet…

BarentsObserver – en ufri presse i nord?

– For nord er det viktig med en fri presse som driver grensekryssende journalistikk, sier Thomas Nilsen, redaktør i BarentsObserver. – Alle land i Barentsregionen har det til felles at de beskrives mer og mer fra hovedstaden. Derfor er det viktig med Sett nordfra fordi vi er vokst opp med sett sørfra. Hvis Norge skal …

– For nord er det viktig med en fri presse som driver grensekryssende journalistikk, sier Thomas Nilsen, redaktør i BarentsObserver.
– Alle land i Barentsregionen har det til felles at de beskrives mer og mer fra hovedstaden. Derfor er det viktig med Sett nordfra fordi vi er vokst opp med sett sørfra.
Hvis Norge skal skrive noe om Sverige, ser de det gjennom Stockholm, gjennom korrespondentene. Det samme skjer i de andre landene. Hele idéen med BarentsObserver har alltid vært å se over grensen fra ståsted nord, av to grunner:

Det er mer interessant å se hva som faktisk skjer på Kola enn fra en veranda i Moskva. Og det skjer mye spennende i nordområdene som er verd å dekke.

Nilsen er bekymret for utviklingen på den russisk siden av grensa der den lokale journalistikken blir mer preget av nasjonale media, mer og mer styrt fra Moskva.
– Før hadde de saker fra barents, fra lokale aviser i Murmansk, for eksempel. Nå er det mer om Ukraina og nasjonale saker.
Mer enn noen gang er det viktig at vi fortsetter å publisere på russisk, sier Nilsen.
– Med den mediedreininga vi ser i Russland nå, er BarentsObserver desto viktigere. Nyheter er vårt primære mål, det viker jeg ikke fra så lenge jeg er redaktør.

Uavklart situasjon

Det fins ingen alternativ til redaktørplakaten. Uten den kan vi ikke drive fri presse i grenseområdene i nord. Uten den kan vi ikke drive journalistikk. Thomas Nilsen er tydelig på det presseetiske.
Men nordnorske politikere vil at BarentsObersver skal jobbe med informasjon uten å blande inn redaktørplakaten. Der står saken. Uavklart.
På den ene siden er eierne som sitter i styret for Barentssekretariatet og som eier nyhetsnettstedet. De vil ikke at BarentsObserver skal følge redaktørplakaten, selv om den er forutsetning for å jobbe som frie og uavhengige journalister. På den andre siden står redaktøren i BarentsObserver, Thomas Nilsen, som sammen med sine journalister mener at redaktørplakaten er ufravikelig og en forutsetning for å jobbe journalistisk.

Slik det nå er får vi ikke en gang komme inn i Russland for å jobbe journalistisk, det kan vel ikke være meningen?

Politikerne utgjør styret i Barentssekretariatet og har vedtatt at nettstedet ikke skal ha en fri stilling som nyhetsformidler, selv om Utenriksdepartementet, som betaler gildet, forsvarer pressefrihet: «Det er en fordel om den fortsatt har en mest mulig uavhengig linje» heter det i et brev gjengitt i NRK Finnmark tidligere i sommer.
Så ble det stille. Det siste vi hørte om saken like før sommerferien er at styret har engasjert Thor Woie for å komme med anbefalinger om nettavisas framtid, skriver iFinnmark. Da Sett Nordfra tok kontakt med styreleder Stig Olsen for å høre hva som skjer med konflikten som har oppstått, ønsket han ikke å kommentere saken.
Også fylkesordfører Runar Sjåstad i Finnmark er ordknapp i saken: – Situasjonen er ikke avklart og ligger hos styrelederen. Jeg regner med at styret informerer oss om den videre drifta når saken er avklart.

Aldri hatt så mange lesere

Samtidig som interne konflikter ryster BarentsObserver har nettavisen aldri hatt så mange lesere som nå: 30-40 % økning bare det siste året. Mye av økningen kommer på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen, men også klima, miljø og arktiske spørsmål finner leserne interessante.
Stadig flere saker finner veien til nasjonale og internasjonale nyhetsbyrå og aviser.
– Vi refereres oftere, også ute i verden, spesielt i russisk media, men også i Europa og USA. Vi har også blitt medlem av blitt Eye on the arctic, der ulike nyhetsbyrå utveksler nyheter seg i mellom. Det gjør at nyhetsbyrå i Alaska kan referere nyhetssaker fra oss, forteller Nilsen.
Denne interessen for BarentsOberver legger et ekstra ansvar på redaksjonen. De må se saker fra begge sider, også rapportere positive ting, for eksempel folk-til-folk-samarbeidet, som nasjonale media ikke skriver om.
– Det hemmer oss at vi ikke får akkreditering slik av vi kan jobbe som journalister i Russland. At vi ikke får være en fri presse er vanskelig for meg å forstå, det samme er den oppsigelsestrusselen som henger over meg.
BarentsObserver har en viktig rolle også i fremtiden, mener Thomas Nilsen.
– For det fins ikke andre alternativ enn en fri presse i nord.
 
 

– Så kom Syria til Vadsø

De går rundt i byen vår som et ekko av verdens konflikter; flyktninger og asylsøker, innvandrere, fremmede. I Vadsø har vi vokst opp med dem, fra Midtøsten, Colombia, Somalia, Afghanistan, Irak … En stund etter at vi har sett krigsscenene på tv kommer de. Nå er det syrernes tur. – Hello, welcome, is there anything we …

De går rundt i byen vår som et ekko av verdens konflikter; flyktninger og asylsøker, innvandrere, fremmede. I Vadsø har vi vokst opp med dem, fra Midtøsten, Colombia, Somalia, Afghanistan, Irak … En stund etter at vi har sett krigsscenene på tv kommer de. Nå er det syrernes tur.
– Hello, welcome, is there anything we can help you with, sa den eldste av to kvinner med et smil, på gebrokkent engelsk og med et hodeplagg som viste at de var muslimer. De stod ved teltet i bruktbutikken midt i sentrum av byen og ønsket kunder velkommen.
Jeg fortalte at jeg var journalist og ønsket å intervjue dem om hvordan det var å komme helt fra Syria og til Vadsø. De to kvinnene vekslet blikk, tydelig usikker på journalister. – Vi er her å lære bedre norsk, bli kjent med folk og vil bare hjelpe, sa de.
Etter litt om og men gikk de med på å la seg intervjue.
– Vi er mor og datter, og har vært i Norge i 7 måneder, 2 av dem her i Vadsø, sa den eldste. Jeg har enda ei datter og en sønn her, mannen min er fremdeles i Syria, men vi håper han kommer hit snart. Jeg var høyt utdannet lærer i hjemlandet, min datter studerte politikk ved universitetet. Men vi måtte flykte, det er ille i Syria nå, virkelig ille, sier hun med mørke øyne og rister på hodet.
Hva heter dere, spør jeg. De ser på hverandre, og sier at det ikke er trygt å oppgi navnene sine, internett har så lang rekkevidde. Jeg ser at de er urolige, så jeg lover at jeg ikke trenger å offentliggjøre navnene deres for å lage en sak. Men jeg får lov til å ta bilde av dem. De står der smilende på bildet, fremmede fugler foran en bruktbutikk nesten så langt nordøst man kan komme i Europa.
Så får jeg vite at de har flyktet fra Syria til Tyrkia, deretter gikk ferden til Italia via Hellas til Oslo. De har sittet som sild i tønne i gummibåter og takket høyere makter for at de overlevde, og de har betalt 70 000 kroner for hvert familiemedlem for å komme seg ut av Syria og til Norge. Det blir 210 000 kroner til sammen. – Vi ville til Norge, vi hadde hørt at dere er så snille og gode mennesker her.
De vet kanskje ikke at vi har store debatter om og hvor mange Syrere vi skal ta i mot? Tenkte jeg, men sa det ikke.
Inger Unstad, eieren av bruktbutikken,  kommer bort til oss der vi jeg står og prater med de syriske damene. – Jeg har blitt kjent med disse to kvinnene gjennom andre, og syns det er flott at de vil hjelpe meg, sier hun. Inntektene fra bruktbutikken går til bryterklubben, der vi har mange innvandrere, flyktninger, asylsøkere og bofaste. Unstad driver aktiv integrering og gjør et stort frivillig arbeid for å hjelpe de som kommer til Vadsø mer eller mindre frivillig.
Så bryter de to syriske kvinnene inn og sier at de heller ikke vil at bildene jeg har tatt skal offentliggjøres. Det kan føre til noe negativt i fremtiden, får jeg forklart. Jeg kjenner at mitt journalistiske jeg blir lettere oppgitt. – Kan jeg få et bilde av dere bakfra, da? Motstridende går de med på det. Jeg formelig føler deres uro idet jeg løfter kamera og tar bilde av et tildekket bakhode og skuldre som må bære konsekvensene av en krig.
Inger Unstad setter ord på mine tanker: – Jeg håper vi aldri trenger å oppleve krig. Som en trøst tilbyr hun at jeg tar et bilde av henne og Sara Ismail på 9 år. – Pengene vi får inn her i bruktbutikken går til barn som Sara, slik at de har råd til å dra på brytestevne til Kolbotn i november.

Foto: Torill Olsen
Foto: Torill Olsen

Mine nye syriske bekjentskaper tar meg i hånden, takker for at jeg har intervjuet dem, og beklager at de ikke kan stå frem i full åpenhet. Jeg takker dem for at de brakte Syria fra tv-innslagene og inn til Vadsø slik at vi bedre kan forstå. Så tar mor og datter hver sin handlepose og går til den lille leiligheten de nå kaller hjem. De er langt unna krigen der de vandrer i Vadsøs gater. Men heller ikke her føler de seg trygge nok til å stå frem med navn og bilde.

NRK Sápmi skal sette dagsorden!

1. september starter Mona Solbakk som ny direktør i NRK Sápmi. Dermed er hun tilbake til sin gamle arbeidsplass hun forlot for 8 år siden. Hvem er hun, hvilke ambisjoner har hun for NRK Sápmi og hvordan ser hun på viktigheten av stemmer fra nord? Du har nylig blitt tilsatt som ny direktør i NRK …

1. september starter Mona Solbakk som ny direktør i NRK Sápmi. Dermed er hun tilbake til sin gamle arbeidsplass hun forlot for 8 år siden. Hvem er hun, hvilke ambisjoner har hun for NRK Sápmi og hvordan ser hun på viktigheten av stemmer fra nord?

Du har nylig blitt tilsatt som ny direktør i NRK Sápmi og skal starte i jobben i september. Hvorfor vil du bli direktør?

– Jeg har hatt min yrkesmessige oppvekst i media. Det er der jeg føler at jeg hører hjemme. Selv om jeg som ung egentlig hadde tenkt å bli økonom. Tilfeldighetene ville at jeg som 18-åring havnet jeg i Radio Ofelaš i Oslo med Jan Gunnar Furuly, som allerede da jobbet for Aftenposten. Han var ivrig med å selge våre saker inn til Sameradioen, så en dag ringte dem derfra og ba meg søke som journalistpraktikant. Det gjorde jeg, og ble der i 15 år, helt frem til 2007.
Da stillingen etter Nils Johan Heatta ble ledig måtte jeg bare søke. En drømmestilling ble ledig og en sjelden mulighet bød seg.

Hva er dine ambisjoner i den nye jobben?

– Det er veldig viktig at NRK Sápmi setter samisk dagsorden, at våre nyheter skaper debatt og at vi bidrar til en reell samisk samfunnsdebatt som samer uansett bakgrunn kan ta del i. Vi skal bety en forskjell. Barn og unge er avgjørende for en samisk fremtid. Derfor må NRK Sápmi ha et attraktivt tilbud for de målgruppene, som dem identifiserer seg med. Vi må nå ulike samiske målgrupper på de plattformene/kanalene som de bruker; digitale kanaler så vel som radio og tv.
At mange samer ikke snakker eller kan samisk er et stort dilemma. Vårt oppdrag er å bevare og utvikle samisk språk og kultur. Vi kan ikke rokke ved språkprinsippet, da har vi tapt. Samtidig skal vi være den viktigste kilden om og for Sápmi. Her må vi være ekstra innovative og nyskapende, eksempelvis skape allianser og se etter nye samarbeidsmuligheter med institusjoner og medier, og ta i bruk nye teknologiske løsninger.
Samtidig må NRK Sápmi nå ut med saker til storsamfunnet. Vi er de beste til å opplyse og spre kunnskap om egne forhold. TV-serien Melkeveien og nyheter om reintall er gode eksempler på det.

Medielandskapet i nord har endret seg, hvordan vil du beskrive utfordringene for journalistikken fremover?

Det at det blir færre journalister er en stor utfordring, det skjer over alt, ikke bare i nord. Samtidig ser vi at folks behov for og etterspørsel etter informasjon er større enn noen gang. Bruken av tradisjonelle mediekanaler går ned, som eks. TV og radio, samtidig som bruk av innhold på digitale kanaler/plattformer øker. Det betyr at NRK Sápmi og andre medier må være til stede med innhold der folk er.
Vi er midt i en medieutvikling, der det skjer raske endringer. Journalisters hverdag har endret seg og endrer seg nærmest fra dag til dag. Behovet for journalister er ikke mindre, men vi må følge utviklingen.
Se for eksempel på nyheter: Før hadde journalister og redaktører mye større makt over det som ble publisert og hvordan oppfølgingen av en nyhet ble. Nå har publikum og folk en helt annen makt. De sprer og kommenterer innholdet, og mediene har ikke samme “kontroll” på innholdet som før.
De styrer i mye større grad hvordan sakene mottas og hvordan oppfølgingen blir. Dette krever annerledes tenkning rundt innhold og måten vi presenterer nyheter og annet innhold på. Det er spennende å være med på denne utviklingen.

Hva har du gjort mellom din første og andre periode i NRK Sápmi?

Da jeg forlot NRK Sápmi i 2007 dro jeg til Tromsø for å bli kommunikasjonsrådgiver ved universitetet, senere ble jeg kommunikasjonssjef. Der ble jeg i 7 fantastiske år. Det var utrolig artig å komme til et skattkammer av kunnskap som er viktig å formidle og få ut til folk. Jeg følte meg så heldig som fikk jobbe med forskere som hadde spennende forskning de ville formidle og journalister som ville formidle det. Mye av jobben min var å gi kommunikasjonsråd, forenkle og skape forståelse mellom forskere og journalistenes formidlingsbehov.
I januar 2014 ble jeg ansatt som daglig leder ved Senter for nordlige folk der formålet i virksomheten er å «utvikle, ivareta og fremme samisk, urfolks og nordlige folks kultur med det sjøsamiske som utgangspunkt». Etter å ha jobba flere år med kunnskapsformidling, kunne jeg ikke si nei til en stilling hvor jeg kunne jobbe med å spre kunnskap om det som står mitt hjerte nærmest; kunnskap om urfolk og sjøsamer spesielt.

Hvordan ser du fremtiden for det samiske folk?

De samiske språkene er blant de mest utrydningstruede språkene i verden, det er ille. Men jeg er optimist. Det er vilje og fokus på å utvikle og bevare språkene generelt i samfunnet. I Norge er vi også i den situasjonen at allmennkringkasteren, NRK, har et tydelig ansvar med å utvikle og bevare samisk språk og kultur. Et oppdrag som tas på alvor gjennom å ha NRK Sápmi.
Dette speiles helt opp til toppledelsen i NRK, hvor direktøren i NRK Sápmi også er. Dette er et stort fortrinn for det samiske samfunn. NRK Sápmi er en naturlig del av Norges største mediebedrift.

Hvem er du, hvordan vil du beskrive deg selv?

Jeg er 43 år, gift med en geitbonde fra Kåfjord og har to voksne barn, ei jente på 18 og en gutt på 21 år. På mange måter er jeg en moderne flyttsame, fordelen med det er at jeg kjenner bredden innen det samiske virkeligheta; sjøsamer, bysamer og indre Finnmark. Sentererfaringa har også gitt meg et overblikk over de samiske institusjonene.
Når jeg starter i jobben i Karasjok flytter jeg dit, og starter en pendlertilværelse igjen, for min mann blir boende i Kåfjord. Men vi er vant til å ha det sånn.
Jeg er oppvokst i Båteng i Tana der majoritetsspråket var samisk. Jeg flyttet derfra da jeg var 12 år gammel, men følte aldri at det var noe galt i å være same. Mine foreldre var idealister og opptatt av å stå på for det samiske. Mamma krevde at jeg skulle ha samisk som undervisningsspråk fra første klasse og hentet med ut fra timer der undervisningen ble gitt på norsk. Dette fortsatte hun med helt til jeg fikk samisk som undervisningsspråk i alle fag. Det her var begynnelsen til det som senere ble Deanu sámeskuvla / Tana Sameskole.

Hvilke verdier setter du høyest?

Jeg setter åpenhet veldig høyt, både når det gjelder personlige forhold, men også for institusjoner. Redelighet og det å være åpen og ærlig om sine hensikter skaper tillit. Modig er også en verdi som jeg gjerne higer etter. Som medieinstitusjon og leder for den største samiske medieinstitusjonen skal vi være modig og utfordre både oss selv og samfunnet rundt oss.

Hva gjør du når du skal slappe av?

Det aller beste er å få tilbringe tid med familie og venner. I sommer har jeg vært mye i Tana sammen med familien. Jeg får også overskudd av å være ute i naturen, gå på fjellet, fiske ved et vann eller en elv, det er en nytelse. Det er sikkert noe jeg har fått med meg fra barndommen. Dessuten liker jeg å lese bøker, men det har ikke vært så mye tid til det fordi det er mye sakspapirer og jobbsaker som må leses først.

Om 5 år, hva gjør du da, hvor bor du og hva er viktig for deg?

Ja, si det. Da er jeg antakelig ennå direktør i NRK Sápmi, bor i Karasjok og pendler mellom Tana, Kåfjord og Oslo.