Det samiske flagget

Når var første gangen det samiske flagget vaiet i et 17. maitog i Oslo? Her er historien. Jeg hadde en idé om å prøve å fotografere det samiske flagget i Oslo foran den Norske flaggborgen, men dette var lettere sagt enn gjort. Året er 1992, det er 17. mai og jeg har fått i oppdrag å …

Når var første gangen det samiske flagget vaiet i et 17. maitog i Oslo? Her er historien.
Jeg hadde en idé om å prøve å fotografere det samiske flagget i Oslo foran den Norske flaggborgen, men dette var lettere sagt enn gjort.
Året er 1992, det er 17. mai og jeg har fått i oppdrag å lage et multimediashow som markedsføring for Sametinget.
Jeg hadde aldri før vært i Oslo 17. mai, så jeg brukte et par dager på å forberede meg. Som modell hadde jeg Máret Guhtor, og min assistent var selveste Roger Ludvigsen. Jeg hadde funnet en liten forhøyning helt opp mot slottet som kunne være en egnet plass å fotografere fra.
Jeg hadde også skaffet til veie en walkie talkie (dette var før mobiltelefonens tid) for å kunne kommunisere med de involverte. Planen var at på min ordre skulle Máret gå inn i toget med det samiske flagget, og når den første gruppen av norske flagg dukker opp i bakgrunnen, gir jeg beskjed om at Máret må gå ut.

Det som da skjer er at hele 17. mai toget bak det samiske flagget stopper opp. Det oppstår en aldri så liten kaotisk situasjon, og vistnok skal en ha uttalt følgende: ”Se, der demonstrerer samene igjen.”

Etter et par forsøk for å få til dette bildet dukker plutselig en uniformert kar med politiskilt opp på den lille forhøyningen der jeg står med min 300 mm. Han gir meg streng beskjed om at her kan jeg ikke stå, og som den snille og lydige karen jeg er, så gir jeg beskjed til mine medhjelpere om at vi er ferdig med bildet.
Dette skal visstnok være første gang man så det samiske flagget 17. mai i Oslo. Dette bildet henger i dag på Tromsø museum som en del av utstillingen «Sápmi, en nasjon blir til».
————

Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Nordnorske svartebokprester

I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda.» Slik starter en av de mange fortellingene om svartebokprestene i Nord-Norge fra rundt 1700-tallet og frem til de forsvant fra folkeminnet en gang på 1800-tallet. …

I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda

Slik starter en av de mange fortellingene om svartebokprestene i Nord-Norge fra rundt 1700-tallet og frem til de forsvant fra folkeminnet en gang på 1800-tallet.
Men temaet lever i beste velgående blant historikerne og på universitetet i Tromsø, der svartebokprestene er et av temaene på studiet «De europeiske trolldomsprosessene«. Sett Nordfra besøkte «heksestudentene» og fikk et møte med den nordnorske, uoffisielle folkereligiøsiteten.

Hvem var svartebokprestene?

Svartebokprestene er en betegnelse som folk ga til bestemte prester. De som hadde gjort seg fortjent til det. De som skilte seg ut fordi de hadde ressurser som de delte med vanlige folk.
Det forteller Roald E. Kristiansen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Norge arktiske universitet.

– En del av dem hadde medisinske kunnskaper, de hadde studert dette i København eller Tyskland, og fått kunnskap som gjorde at de kunne helbrede folk for sykdom. Men folk forstod det ikke, og forklarte det dermed ut fra sin egen tro: At presten hadde makt over djevelen fordi han kunne fjerne sykdom. På den tiden ble sykdom forklart som «ondskap som var kastet på folk».

Et annet eksempel på at folk tolket kunnskap som trolldom var da en av prestene hadde studert fysikk og meteorologi og kunne lage baromter av ei svineblære. På den måten kunne han måle lavtrykk og forutsi storm og advare fiskerne mot å dra ut og fiske.

Svarteboka

Sentralt i svartebokprestenes virke står svarteboka.
Svarteboka handler om noe som har kraft i seg, noe man kan  forholde seg til enten å lære seg det eller avvise. Det er et folkelig materiale med samlinger av oppskrifter og kunnskap om hvordan de blant annet kan helbrede sykdommer og stoppe ondskap, sier Kristiansen.
– Svartebøker betyr skjult og hemmelig kunnskap. Det er privat, man viser det ikke til hvem som helst, og overlater det kun til folk som kan bruke det på en ordentlig måte.
Forestillingen var at boklig lærdom hadde en egen virkekraft fordi det var skrevet ned.
De skjulte mosebøkene i bibelen ble også kalt for Svarteboka, og de prester som benyttet seg av de krefter som en fikk innsikt i der, ble kalt for Svartebokprester. Slike prester kunne være fryktet av både leg og lærd, endog av sine egne.
– De kunne utføre krafthandlinger av både god og ond karakter, og hadde dermed mulighet for å skaffe seg velstand og lykke, rikdom og makt, som få andre.

Ei merkelig fortelling

Fortellinger om Svartebokprestene er der mange av. Her er en slik fortelling som handler om en som gikk under navnet «Sveve». Hans egentlige navn var sansynligvis Hans Olsen (ca.1650-1702), res.kap. til Torsken og Midfjord. Fortellingen er nedskrevet av Johan Hveding i boka «Folketru og folkeliv på Hålogaland (Oslo 1944):

«I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda. Han kunde ta styrken av udyra òg, sa dei. På Grytlandet stengde han den huldreheimen som var der og lenge hadde plaga folk.

På den tid var Trondarnes hovudsætet mellom sokna på dei kantar, og alle prestane pla samlast til møte ved kyrkja på Trondarnes minst ein gong i året. Ein sumar fekk presten Sveve strengeleg bod om å møte på Trondarnes. Sveve var godt sjøvan. Over Vågsfjorden siglde han sjølv annan og lende i Altevågen. Då han kom fram til kyrkja, sat alle prestane samla der.

Soknepresten i Trondarnes var hovudpresten. Han styrde møtet. Den viktigaste sak på dette møtet, sa soknepresten, var saka mot Sveve for alle trolldomskunstene han gjorde. Han bad om å få ei utgreiing av presten. Men nokor utgreiing det nekta presten Sveve å gje. Møtet fann då at presten Sveve måtte vere avsett frå den dagen av, sidan han ikkje vilde gjera greia for seg.

Då Sveve høyrde at han var avsett, reiste han seg og gjekk.

Han hadde hatten sin liggjande på golvet. Med same han tok opp hatten, sprang det ei mus undan han. Musa vaks og vaks og vart tilslutt til ein stor bjørn. Presten Sveve var då gått. Han sat i Altevågen og smia tynneband. Han vilde ikkje fara, for han visste at han snart laut opp i kyrkja att.

No var bjørnen vorte så arg og sinna at prestane laut ut or kyrkja. Dei visste seg inga råd. Det einaste var å senda bod etter Sveve. Då Sveve kom, sa han: «Gjev de meg kallet att, skal eg temja bjørnen; men gjev de meg ikkje kallet, så få de temja bjørnen sjølv.» Prestane laut då setja Sveve inn att i embetet sitt og stadfesta det på papiret. Sveve gjekk då innar i kyrkja og tok ein syl opp av frakkelumma. Så sette han eit hol med sylen gjennom blyvindauga, og jaga bjørnen inn i holet. Bjørnen skreik så det ylte; men igjennom måtte han, og borte var han.

«Ser de der,» sa Sveve, «det temst ingen bjørn i Trondarnes-kyrkja, utan eg er prest her.«

Fornøyde «heksestudenter»

Lise Blix Olsen fra Kirkenes er en av de 45 studentene som følger studiet «De europeiske trolldomsprosessene» dette semesteret. Hun tar en bacehelor i historie, og har valgt dette som valgemne.

Student Lise Blix Olsen. Foto: Trine Hamran
Student Lise Blix Olsen. Foto: Trine Hamran

Rune Blix Hagen er flink, jeg har lest mye av hans bøker. Det er jo en slags lokalhistorie for oss i Finnmark, en historie som nesten er bortglemt.
Blix Olsen har god oversikt over prestenes sterke rolle og den styringsmakta de hadde opp gjennom århundrene, men ikke hørt mye om svartebokprestene før forelesningen med Roald E. Krisitansen.
– Jeg visste bare om Petter Dass før, men hadde aldri hørt om det dagens forelesning har avdekket.
Student Anders Dramstad. Foto: Trine Hamran
Student Anders Dramstad. Foto: Trine Hamran

Heller ikke Anders Dramstad fra Eidsberg i Østfold hadde visste noe om svartebokprestene før denne forelesningen.
Han tar også en bachelor i historie og skal ha valgfrie fag dette året.
– Jeg hadde hørt om Rune Blix Hagen som er kursansvarlig og som er ekspert på trolldomsprosesser. Derfor valgte jeg dette faget, det er veldig spennende og mye er ny kunnskap.
Svarteboka og svartebokprestene er og blir historie. Den berømte svarteboka har mistet sin kraft for lenge siden, selv om den fins  på internett i ulike versjoner. Likevel opplevde Roald E. Kristiansen å få dette spørsmålet en gang på 1990-tallet fra en eldre mann:
Vil du se svarteboka mi?

– Nei takk. Du burde heller vise den til noen som vil bruke den, hvis det fins sånne personer, ikke til en som bare vil se på den med faglig interesse. Jeg vil heller ha respekten bevart for den type tradisjon. Ikke for at  jeg trodde den har noen forklaringskraft for meg, men fordi den hadde det for ham. 

———–
Kilde: Kristiansen, Roald E., «De gjenstridige prestene: Svartebokpresten som tricksterfigur», i J.-I. Nergård og S. Nesset (red.), Det gjenstridige: Edmund Edvardsen 60 år (Vallset 2003) s. 135-150 (16 sider).

Han som ikke dro

Jeg hadde som de fleste i min generasjon forlatt hjembygda i håp om en karriere ute i den store verden. Det er vårvinter 1981 og jeg går første året på fotoskole. Den lille sjøsamiske bygda som var vårt barndoms rede var liksom ikke kult nok. Da vi dro, tømtes bygda for ungdom, nesten. Fremdeles var det …

Jeg hadde som de fleste i min generasjon forlatt hjembygda i håp om en karriere ute i den store verden. Det er vårvinter 1981 og jeg går første året på fotoskole. Den lille sjøsamiske bygda som var vårt barndoms rede var liksom ikke kult nok. Da vi dro, tømtes bygda for ungdom, nesten.
Fremdeles var det fiskemottak i Torhop, og det var en egnebu, men det var ingen flytebrygger og ingen fritidsbåter. Ikke var det noen kvoter heller da, så bygdas folk kunne ta opp så mye fisk de bare maktet. De fleste hadde små åpne spissbåter, og dro fisken om bord med håndmakt.
Det var ingen fremtid for oss som hadde sett herligheten der ute på våre TV-apparater.
– Ta dokker utdanning, så slipper dokker det her slitet ute på fjorden, fikk vi høre av vår foreldregenerasjon.
Men det var en som ikke dro, det var en som ble igjen til å slite der ute på fjorden, og det var han Asle. På slutten av 80 tallet, da selen kom i tusenvis inn fjorden etter mat og fjorden ble tom for fisk, da investerte han Asle i egen båt. Den første nybygde båten til Torhop på mange, mange år.
Da torskekvotene kom på begynnelsen av 90-tallet mistet mange fiskere retten til å fiske fordi de ikke hadde fisket nok torsk de foregående årene. Men Asle fikk sin torskekvote, derfor fikk han også  muligheter med sin nye båt å dra ut av fjorden for å fiske, der det var fisk.
Noen få av min generasjon kom tilbake, og i dag er fjorden full av både båter og torsk, men de fleste som i dag fisker kommer fra helt andre plasser enn de sjøsamiske bygdene i Tana.
Kaianlegget i Torhop oppgraderes, det har kommet til 2 flytebrygger, ikke bare for fiskere. For folk i fra indre strøk av vår kommune har sett hvor fint det er i skjærgården og kjøpt seg flotte båter med store motorer.
I dag er Asle fremdeles fisker, i den samme båten som han  for mange mange år siden investerte i.  Jeg er fotografen som flyttet tilbake til hjembygda. Av og til drømmer jeg om å kjøpe meg båt og bli fisker, og kanskje han Asle drømmer om å bli noe annet enn en fisker, hva vet jeg?
————

Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Renessanse for kvinnenettverk?

Da Kirkenes næringshage og Varanger næringssenter inviterte til seminar for kvinner ble pågangen så stor at det måtte opprettes ventelister. Hele 50 kvinner i lederstillinger i Øst-Finnmark fylte foredragssalen da seminaret startet. – Kanskje er det et tegn på at kvinnenettverk nå står foran en renessanse, sa Liv Monica Stubholt fra advokatfirmaet Selmer DA. Hun var …

Da Kirkenes næringshage og Varanger næringssenter inviterte til seminar for kvinner ble pågangen så stor at det måtte opprettes ventelister. Hele 50 kvinner i lederstillinger i Øst-Finnmark fylte foredragssalen da seminaret startet.
– Kanskje er det et tegn på at kvinnenettverk nå står foran en renessanse, sa Liv Monica Stubholt fra advokatfirmaet Selmer DA. Hun var en av hovedforedragsholderne sammen med politimesteren i Øst-Finnmark og Flex UB som ble kåret til Norges beste Ungdomsbedrift i 2014.

– Be a man!

Det var en personlig og nær politimester Ellen Katrine Hætta som fortalte om sine erfaringer som kvinnelig toppleder. Hun har opplevd å bli løftet opp av folk rundt seg, fått muligheter og møtt tillit internt. Men hun har også blitt møtt med «- kjære lille Ellen Katrine, dette forstår du deg ikke på» og andre stereotypier som kvinne i et mannsdominert miljø.
Hætta har også vært av dem som fnyste av kvinnenettverk før.
– Jeg ser verdien av det i dag. Det har sin misjon ved at man kan tørre å snakke om kjønn og verdier og gi støtte og råd til hverandre.
Samtidig er hun opptatt av man i noen situasjoner godt kan bruke av maskuline teknikker.
– Når det er nødvendig å være offensiv, så må man «be a man».

Ellen Katrine Hætta, politimester i Øst-Finnmark. Foto: Torill Olsen
Ellen Katrine Hætta, politimester i Øst-Finnmark. Foto: Torill Olsen

Tilhenger av kvinnenettverk og kvotering

Monica Stubholt fra Advokatfirmaet Selmer DA holdt et innlegg om sine erfaringer som toppleder i politikk og næringsliv. Fra talerstolen oppfordret hun kvinner til å si ja til å være ledere og poengterte at hun ikke er i mot kvotering i styrene.
– Vi har hatt kvotering av menn i 200 år, at kvinner nå kan kvoteres inn er bra.
Hun mener at når kvinner nå kvoteres inn i styrene i store selskaper bidrar det kun til å rebalansere det som lenge har vært en skjev rekruttering.
– Og vi merker oss at det fortsatt er utfordringer knyttet til rekruttering til ledelse- og konsernsjefnivå. Jeg tror presset nå kommer etterhvert – ikke fra lovgiver, men fra kunder, aksjonærer og andre interessenter. Det er bare å ligge i forkant – bedre å høste gevinst ved å være smart i stedet for å få kjenne snerten i markedskreftene – for sent til å være troverdig.
Stubholt er av dem som har hatt et distansert forhold til kvinnenettverk tidligere. Nå har hun blitt en tilhenger.
– Det handler om bevisstgjøring, å ta ansvar, utveksle erfaringer og å være rollemodeller. Og det kan godt være at vi nå står foran en renessanse for kvinnenettverkene.
Hun har opplevd at menn stiller seg spørsmål ved poenget med kvinnenettverk.
– Det handler jo ikke om menn, det handler om å ha et nettverk for å finne gode løsninger.

Liv Monica Stubholt, advokat og partner i advokatfirmaet Selmer DA. Foto: Torill Olsen
Liv Monica Stubholt, advokat og partner i advokatfirmaet Selmer DA. Foto: Torill Olsen

Profesjonelle nettverk, ikke venninnenettverk

Ikke alle ser kjønnsdimensjonen som viktig i et nettverk for ledere.
Trine Skårvik er HR-manager på Kimek Offshore AS og er opptatt av at nettverk må være profesjonelle, ikke venninnenettverk.
– Jeg er med i det lokale kvinnenettverket i Kirkenes, men ikke på grunn av kjønnsdimensjonen. Jeg prioriterer deltakelse fordi et nettverk på tvers av bransjer er nyttig for meg i jobbsammenheng og fordi det er gode foredrag å hente.
Etter seminaret for ledende kvinner i hele Øst-Finnmark mener Skårvik at det var godt å ikke kjenne seg igjen i politimesterens opplevelse av å arbeide i mannsdominerte miljø.
– Jeg jobber på en arbeidsplass der det er flest menn, og har kun hatt positive opplevelser som kvinnelig leder. For meg er seminarer som dette viktig fordi jeg kan knytte nye kontakter som jeg har bruk for i jobb.

Trine Skårvik, HR-manager på Kimek Offshore AS var en av 50 som deltok på kvinnekonferansen i Kirkenes. Foto: Torill Olsen
Trine Skårvik, HR-manager på Kimek Offshore AS var en av 50 som deltok på kvinnekonferansen i Kirkenes. Foto: Torill Olsen

Unge kvinners kraft

En smak av fremtidens kvinnelige ledere og entreprenører ble vist gjennom foredraget til Flex UB. De fire jentene fra Vestre Jakobselv ble kåret til Norges beste Ungdomsbedrift i 2014 for refleksvottene de utviklet. På scenen foran dagens ledere fikk Solveig Ittelin, Aina Erikstad, Vårin Vaskin og Kaja Seim Vorren gitt et friskt bilde av hvordan det er å skape og lede en egen bedrift helt til topps.
– For oss var det utrolig hyggelig å holde foredrag for ledende kvinner i Øst-Finnmark, og få fortelle om våre erfaringer og vårt år som ungdomsbedriften Flex UB, sier Aina Erikstad.
I foredraget la de fire jentene vekt på at det aller viktigste når man jobber med bedriftsetablering er samarbeid. Det er ikke størrelsen på bedriften som bestemmer om man lykkes eller ikke! Det kommer an på om de ansatte har vilje og ikke minst lysten til å bli best på markedet!
Flex UB-jentene synes kvinnenettverk er kjempespennende, viktig og ikke lærerikt!
– Vi ser at det er flest menn som sitter i de høye stillingene i bedriftene rundt om kring i verden, dette gjelder også for Øst-Finnmark! Kvinnenettverk er derfor utrolig viktig i forbindelse med å utjevne denne skjevfordelingen! Kvinnenettverk setter fokus på at kvinner må tørre mer, ta tak og ikke være redd for å være litt sjefete! For vi kvinner har en viktig stemme som også skal bli hørt!
De avsluttet sitt innlegg med å understreke at de godt kunne tenkt oss å bli sittende i en lederstilling i Øst-Finnmark i fremtiden.

Flex UB. F.v. Vårin Vaskin, Kaia Seim Vorren, Solveig Ittelin og Aina Erikstad. Foto: Torill Olsen
Flex UB. F.v. Vårin Vaskin, Kaia Seim Vorren, Solveig Ittelin og Aina Erikstad. Foto: Torill Olsen

Vi må møtes igjen

Arrangørene ble møtt med et unisont ja da de spurte om det var interesse for å møtes igjen på et felles seminar for kvinner i Øst-Finnmark. Begrunnelsene for ønsket om å gjenta møtet var flere: Nettverksbygging, kompetanseheving, samarbeid, støtte og faglige diskusjoner. Den store interessen for seminaret taler også for at kvinneseminaret møtte et behov.
Merete Andersen i Innovasjon Norge trakk frem viktigheten av et ledernettverk på tvers av kommunegrensene som en viktig verdi.
Wenche Pedersen fra Varanger Næringssenter tok også til ordet for at samarbeid og utvikling i regionen er noe av hensikten med en samling for ledende kvinner.
– Det er viktig at alle ledere ser seg selv inn i samfunnsrollen, som aktører for å utvikle regionen. Den kraften som ligger hos disse lederne gjør dem samlet til sentrale utviklingsaktører for hele regionen.

En stor forsamling ledende kvinner i Øst-Finnmark på kvinneseminar. Foto: Torill Olsen
En stor forsamling ledende kvinner i Øst-Finnmark på kvinneseminar. Foto: Torill Olsen

Samarbeidsregion Varanger

Ledende kvinner i Øst-Finnmark er arrangert av Varanger Næringssenters Ingela Mästerbo og Ellen B. Wickstand fra Næringshagen i Kirkenes. Med en slik samling ønsker de å bidra til bevisstgjøring, nettverk og personlig og faglig utvikling.
Dette er en del av prosjektet «Samarbeidsregion Varanger» med støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hensikten er å bidra til å legge til rette for en bredere plattform for næringssamarbeid på tvers av kommunegrenser.

Stjerner i en plasthall

Det er 2. april 1983, det er påskefestival i Kautokeino/ Guovdageaidnu, en samlingsplass for unge samer fra hele Nordkalotten og Sápmi. Påskedagene bestod stort sett i å være sosial på bygdas uteplasser, og å være på konsertene på kvelden i Plasthallen. Kautokeino hadde ikke kulturhus den gang, men de hadde en enorm plasthall. Det var heller ingen store, tilreisende …

Det er 2. april 1983, det er påskefestival i Kautokeino/ Guovdageaidnu, en samlingsplass for unge samer fra hele Nordkalotten og Sápmi. Påskedagene bestod stort sett i å være sosial på bygdas uteplasser, og å være på konsertene på kvelden i Plasthallen.
Kautokeino hadde ikke kulturhus den gang, men de hadde en enorm plasthall. Det var heller ingen store, tilreisende band som entret scenen, men enkeltpersoner som stod der og fremførte sine joiker eller sanger. Scenografi fantes ikke, og scenen bestod oftest av en forhøyet platting som var full av diverse stativer og et virvar av ledninger. Man tok det man hadde.
På dette bildet er det våre store stjerner Ailuhaš / Nils Aslak Valkeapää og Iŋgur Ánte Ailu /Ailu Gaup som står på scenen foran en fullsatt plasthall.
Påskefestivalen i Kautokeino lever fremdeles i beste velgående, det gjør også Iŋgur Ánte Ailu. Når han går på scenen i dag er det en helt annen verden der: Profesjonell scenografi, spektakulær lyssetting og et kulturhus som ikke består av plast og jernstenger.
I dag er både Ailuhaš og plasthallen borte, men fotografiet forteller en historie om at stjerner glitrer uansett om de står på en scene i en plasthall eller i et kulturhus.
————————
Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Omsorg for demente

Takk for at det fins små helsesenter rundt i landet som kan ta vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt. I en tid hvor sentralisering, størrelse og effektivitet synes å være synonymt med kvalitet og trygghet hvis man blir alvorlig syk, vil jeg gå motsatt vei og hylle de små helsesentrenes fantastiske innsats. Jeg …

Takk for at det fins små helsesenter rundt i landet som kan ta vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt. I en tid hvor sentralisering, størrelse og effektivitet synes å være synonymt med kvalitet og trygghet hvis man blir alvorlig syk, vil jeg gå motsatt vei og hylle de små helsesentrenes fantastiske innsats.

Jeg vet hva jeg snakker om. Min mamma fikk Alzheimers-diagnosen i 50-årsgave. En sykdom som stjal hennes personlighet og sjel og lot henne bruke 15 år på å forsvinne inn i glemsel og angst før døden endelig ga henne fred.

Jeg stod på sidelinjen og så en stadig dårligere kopi av det fineste menneskene jeg har kjent. Det er mange som mamma og meg.
I Norge anno 2015 er det rundt 70 000 mennesker som er dement. Hvis vi regner med at hver av dem i snitt har 6 nære pårørende er det 420 000 mennesker som er «rammet» av denne sykdommen.
Heldigvis mener forskerne at de er på sporet av hva som er årsaken til demens og Alzheimers og hvordan de skal behandle den. Men det kommer til å ta mange år før Alzheimer-gåten er løst, i mellomtiden blir det stadig flere demente som fyller sykehus og helsesenter.
Som pårørende vil man det beste for sine. Når dagen for å flytte hjemmefra og inn på institusjon kommer, tenker vi på medisinsk kompetanse, muligheter for trening og andre helsemessige tilbud. Det må vi gjøre fordi den demente ikke kan ta disse valgene for seg selv. Men hva vet vi egentlig om hva som er det beste for den demente hvis hun eller han kunne velge selv?
Jeg lærte mye av å følge med hvordan mamma hadde det da hun kom på helsesenteret i Mehamn, stedet hun hadde bodd mesteparten av livet. De som jobbet der kjente henne da hun var frisk, de visste at hun hadde vært flink til å danse, at hun likte å gå på ski og at hun var glad i å pynte seg. De visste hvor hun hadde jobbet, navnet på hennes nærmeste og at hun likte katter bedre enn hunder.

Denne kunnskapen gjorde at mamma ikke bare ble behandlet som en pasient i hjelpepleiernes travle hverdag, men som en person de kjente og brydde seg om.

De som stelte henne kunne kommunisere med henne selv om hun hadde mistet språket for lenge siden. De kunne få henne til å le ved å si «- husker du da dere bodde i huset ved kirka og ungene gikk på søndagsskole». Eller gi henne ny gnist i øynene ved å si at «- du har bestandig vært så fin på håret». Små ting som syntes å gi henne trygghet og nærhet. Vi som kjente henne kunne så tydelig se at hun hadde det så godt hun kunne i sin sykdom og til tross for at hun vandret hvileløst rundt på skjerma avdeling.
Men vi som pårørende fikk stadig høre fra selvoppnevnte spesialister og andre som hadde lest om demente at mamma burde vært på en større og bedre institusjon. – Der kan hun få fysioterapi, ha tilgang til fotterapeuter, ergoterapeuter, bedre medisinsk oppfølging, bedre tannhygiene osv.
Vi ble kanskje litt usikker innimellom, for vi ville jo det beste for mamma. Men når vi satte omsorgen på helsesenteret fra folk som kjente henne opp mot det hun kunne oppleve på en moderne institusjon langt hjemmefra, da visste vi at vi valgte rett ved å la henne får være nærmest hjemme. Det handlet vel så mye om verdighet og respekt, noe som også blir mer og mer vektlagt i nasjonale planer for å bedre dementes hverdag.
Men det nytter ikke bare med fine ord og fine planer. Helsesentrene rundt i landet må få ressurser og muligheter til å fortsette å gi våre demente et omsorgsfullt og nært tilbud.

Det gjør man ikke ved å lage overføringsordninger slik at kommunene våre blir stadig fattigere. Det gjør man heller ikke ved å styre helsepengene til de de store sykehusene i sentrale strøk, eller la spørsmål om penger gå foran verdighet.

Alle dere som jobber på små helsesentre og som tar vare på våre demente med kunnskap, nærhet og respekt: Tusen, tusen takk.

Gammelskog i fare

I helgen har jeg snakket om norsk skogvern på skogvernseminar på Malye Karely utenfor Arkhangelsk by arrangert av Aetas, Natur og Ungdoms søsterorganisasjon i Arkhangelsk, Nordvest-Russland. Med over 30 deltakere og eksperter fra Arkhangelsk oblast, Moskva og Russland har dette vært en inspirerende og spennende helg både for meg og de russiske miljøungdommene. Arkhangelsk består …

Trude Myhre

I helgen har jeg snakket om norsk skogvern på skogvernseminar på Malye Karely utenfor Arkhangelsk by arrangert av Aetas, Natur og Ungdoms søsterorganisasjon i Arkhangelsk, Nordvest-Russland. Med over 30 deltakere og eksperter fra Arkhangelsk oblast, Moskva og Russland har dette vært en inspirerende og spennende helg både for meg og de russiske miljøungdommene.
Arkhangelsk består for det meste av skog og har fremdeles en del store intakte skogområder som ikke er ødelagt av hogst, veibygging eller annen infrastruktur. Her finner vi de siste store urørte naturskogsområdene i Europa og derfor ønsker WWF Norge å støtte opp om både sin søsterorganisasjon WWF Arkhangelsk og ungdomsorganisasjonen Aetas sitt skogvernarbeid i regionen.

De siste av de siste

Det er utrolig viktig å redde de siste restene av gammel intakt naturskog i Europa, både for å bevare naturmangfoldet og den enorme karbonbanken skogen utgjør. Det å styrke og inspirere lokale skogvernere er kanskje det mest givende jeg kan gjøre i jobben min.
Mens Norge, Sverige og Finland har flatehogd det meste av skogene sine og erstattet dem med granåkre, har Nordvest Russland fremdeles noen store intakte skoglandskap igjen. Men også i Russland står hogstmaskinene klare til hogg, da alle verneverdige skogene i Arkhangelsk er leid ut til industrielle hogstselskaper og står i fare for å bli til papir og tømmer.
Jeg håper at skogvernsamarbeidet over landegrensene kan bidra til at russerne ikke gjør samme feil som oss og klarer å sikre de siste store skogområdene før det er for sent. Det var flott å se at så mange ungdommer fra Arkhangelsk vil bidra aktivt i dette arbeidet.

Flaut på forum

Til Arkhangelsk kom jeg rett fra det internasjonale naturvernforumet Habitat Contact Forum8 (HCF8) i Petrozavodsk der over hundre deltakere fra hele Barentsregionen var samlet på Karelen forskningssenter. Det første naturvernforumet ble holdt i Trondheim i 1999 og sist ble det arrangert i Bodø, for andre gang ble forumet nå holdt i Petrozavodsk.
Forumet bringer forskere, byråkrater og organisasjoner fra Norge, Sverige, Finland og Russland sammen og er viktig for å identifisere, koordinere og samarbeide om naturvern på tvers av landegrensene. Gjennom de femten årene forumet har eksistert har det utviklet seg til en velfungerende møteplass for utveksling av kunnskap, kontakter og måter å forvalte natur på.
Hver gang jeg møter kollegaer fra andre land spør de hvordan det går med det norske skogvernet.

Det er like flaut hver gang å fortelle at skogvernet går i sneglefart der hjemme, i mangel av penger på budsjettet. Kanskje vil miljøminister Tine Sundtoft og regjeringen endre på dette i statsbudsjettet som legges fram på onsdag, slik at jeg kan skryte av norsk skogverninnsats neste gang jeg er i Russland?

Ulike land, like utfordringer


De fire landene i Barentsregionen møter mange av de samme utfordringene når de ønsker å bevare den nordlige skogen og artene som lever der, derfor har de gjensidig nytte av å utveksle erfaring og kunnskap.
Når landene samarbeider, viser det seg at alle ekspertene har ulik kunnskap og utfyller hverandre. Om noen har et problem i et land, er det bare å henvende seg til de andre landene og så viser det seg ofte at de allerede har en løsning som vi kan ty til.

Håper på skogvernstrategi for Barentsregionen

Behovet for å beskytte de siste uberørte skoger i Barentsregionen har blitt anerkjent av de fire miljøministrene i Barents Euro – Arctic Council (BEAC) som har bedt om en strategi for dette. Norge fører denne strategien i pennen og utkastet ble nå diskutert i Petrozavodsk. Før jul møtes ministrene igjen og skal da bestemme seg for strategien videre for skogvern i Barentsregionen.

Jeg håper miljøministerne blir enige om å intensivere skogvernet fram mot 2020 og at de setter i gang et internasjonalt initiativ for å bevare den nordlige skogen, på samme måte som for den tropiske regnskogen. Det kan være en ypperlig vinnersak for miljøminister Tine Sundtoft når Norge nå overtar formannskapet for miljøsamarbeidet i Barentsregionen, alle er jo enige om skogvern – det eneste som mangler er pengene.

Et grensemøte

Det er tidlig vårmorgen den 20. mars 1993 i Lovozero/Lujávre midt på Kolahalvøya. Det er festivaltider i Lujávre, og bare det å befinne seg på russisk side har noe eksotisk over seg. Det er ikke lenge siden grensen ble åpnet, og vi kan besøke vårt eget folk på den andre siden av det som har vært en …

Det er tidlig vårmorgen den 20. mars 1993 i Lovozero/Lujávre midt på Kolahalvøya. Det er festivaltider i Lujávre, og bare det å befinne seg på russisk side har noe eksotisk over seg. Det er ikke lenge siden grensen ble åpnet, og vi kan besøke vårt eget folk på den andre siden av det som har vært en stengt og bevoktet grense.
Selv om det er vårt eget folk, er det likevel en fremmed verden jeg kommer til. Det er nesten som å reise tilbake i tid, som å komme til en blanding av vårt 60 tall og et tafatt forsøk på å tilnærme seg de vestlige motetrendene.
Jeg behøver ikke å vandre lenge før disse to mennene tar kontakt med meg. Vi gjør et forsøk på å kommunisere, delvis på samisk og delvis med fingerspråk. Det er faktisk noen ord på samisk som blir forstått til stor begeistring.
Jeg viser frem mitt kamera og prøver å signalisere at jeg vil ta et bilde. Da stiller disse to staute karene seg opp med barnevogn og holder kameratslig rundt hverandre.
I dag er det lille mennesket i vognen blitt godt voksen, og verden har forandret seg drastisk, også i Lujávre. Men dette bitte lille møtet, det korte øyeblikket, er bevart.
Enda et bilde har blitt til en historie.
—————–
Harry Johansen er fotograf, filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra Torhop i Tana. Han driver firmaet Govas Film- og Mediaproduksjon AS. Les mer på govas.no

Når verden legger til kai

Det dirrer i kjøkkenvinduet og hele grunnmuren på huset når den legger til kai der jeg sitter i det huset vi bodde i en gang i Mehamn. En av de nye hurtigrutene er det, de som er like stor som en lysende by der den lener seg til den spede dampskipskaia som sukker klagende av tyngden. – Det …

Det dirrer i kjøkkenvinduet og hele grunnmuren på huset når den legger til kai der jeg sitter i det huset vi bodde i en gang i Mehamn. En av de nye hurtigrutene er det, de som er like stor som en lysende by der den lener seg til den spede dampskipskaia som sukker klagende av tyngden.
– Det er sikkert flere mennesker ombord i ny-hurtigruta enn det er folk i hele kommune, tenker jeg og tar en slurk halvlunka kaffe.
Der i kjøkkenvinduet, med blikket festet på hurtigrutas kveldsbesøk, kommer bilder fra barndommen på rekke og rad, hurtigruteminner som et hvert kystmenneske fra Bergen til Kirkenes bærer med seg. Fra den gang hurtigruta ikke var så stor og prangende, fin og fremmed, men heller liten og tilpasset de småsamfunnene de trafikkerte.
Jeg var 12, snart 13 og gikk en tur på hurtigrutekaia med bestevenninna for å se på folk og oppleve et sus av noe annet i den varme ettermiddagssola i de stille gatene i Mehamn på sjeldne sommerdager. Vi kledde oss pent, for det kunne være gutter der. Denne dagen var det varmt, og vi hadde på oss korte skjørt og små topper, slike som foreldrene vår ikke ikke likte at vi gikk i.
Der stod vi og så på hurtigruta og på alle de ulike menneskene som kom ned landgangen.
Først dem med margarin-eske med snøring og brune, billige plastbager med stive håndtak, det var lokale folk. De hadde sikkert vært og besøkt slektninga eller vært på sykehus. De så ut som de hadde sovet på skaisetene i damesalongen for å spare penger.
Så kom de sørfra, alle som kom i land i Mehamn kom jo egentlig sørfra, vi bodde jo i verdens nordligste fiskeværr. De sørfra hadde moderne klær og gikk med rakere rygg, til gjengjeld var de ikke så flinke til å gå på landgangen og på kaia sånn som våres folk. Kanskje hadde de feile sko eller var uvant med underlaget som beveget seg litt mens båten duvet mot kai i sommerbrisen.
Endelig kom turistene. De hadde boblejakke og lue på, noen hadde til og med hansker. Og fotoapparat, ordentlige, ikke sånne små som vi hadde hjemme i skuffa og som manglet film, fordi vi hadde ikke råd til å kjøpe ny eller fremkalle de vi hadde. Turistene så fremmede og eksotiske ut. Vi stod der og så på dem og lurte på hvorfor de frøs sånn, det var jo sommer. I det de gikk forbi kunne vi høre fransk, engelsk eller tysk, et spennende ekko av en verden langt bortefra.
Men mange hurtigruteminner handler om uvær. De fleste av dem, faktisk. Over gjennomsnittelig sjøsyk som jeg var, ble det mye lugarligge og spykopper som glitret i sølv der jeg stirret ned i min egen avgrunn av elendighet og ønsket at jeg hadde blitt hjemme.
Øksfjord neste, sa de på høytaleren, og alle vi i korpset karret oss opp i halvmørket nesten på nattmorran, skjelvende og sjøsyk og tom i magen. Ut på kaia bar det, i lett snødrev, møtt av en vind fra nordvest som svei på ene siden av ansiktet i det hetta på boblejakken blåste av. Lampa på veggen på kaia lyste kaldt og svaiet lett der vi basket med ryggsekker og soveposer inn i bussen som skulle ta oss dit vi skulle innkvarteres, på en gymsal eller skole.
Kor-turer, korps-turer, turn-turer… Vi reiste Finnmark rundt og ble kjent med folket som vi etter hvert føltes var våres. Alle på kysten kjenner jo egentlig hverandre, tenkte vi. Som om vi er i slekt. Takket være hurtigruta, sjøveien, det som limte oss sammen.
Og så glemmer vi aldri lukta av solar og svinekoteletter med surkål som slo i mot oss i det vi gikk ombord. Alle som røykte Petterøes 3, eller enda verre, Pall Mall uten filter som hang i munnvike til de som satt i kaféen og drakk øl eller svart kaffe. Ansiktene så ut som de hadde vært på sjøen i ukevis, øynene var tunge av for lite søvn eller kanskje av en hurtigrutefest for mye. Det var forsommer på kalenderen, men tungsjøen der ute i havet oppførte seg som en mørk novemberdag.
Så egentlig var det aller fineste hurtigruteminne å stå på kaia en stille, sommerlig ettermiddag, være 12, snart 13 og føle at verden legger til kai. Det tenkte jeg i det jeg reiste meg fra kjøkkenbordet, slo kaldkaffen ut i vasken i det huset vi bodde i en gang i Mehamn.

Den brysomme redaktøren

Pål Hivand signerer gjestekommentaren for Sett Nordfra denne uka. I 13 år har den nå avsatte redaktøren Thomas Nilsen og redaksjonen i BarentsObserver bygget opp et medium med imponerende gjennomslagskraft og troverdighet. Og det for et geografisk område og et saksfelt få andre medier har vist interesse for: Nordområdene og den voksende politiske aktiviteten og …

Pål Hivand signerer gjestekommentaren for Sett Nordfra denne uka.
I 13 år har den nå avsatte redaktøren Thomas Nilsen og redaksjonen i BarentsObserver bygget opp et medium med imponerende gjennomslagskraft og troverdighet. Og det for et geografisk område og et saksfelt få andre medier har vist interesse for: Nordområdene og den voksende politiske aktiviteten og økende maktutøvelsen her. Ikke minst har mediet rettet viktig søkelys på urfolkenes situasjon, miljøutfordringene og den økte militære aktiviteten i regionen.
Gjennom fri og uredd dekning av særlig russisk og norsk myndighetsutøvelse, har redaksjonen gjennom mange år bygget opp sin journalistiske troverdighet og integritet på begge sider av grensen og langt ut i det internasjonale samfunnet. BarentsObserver har klart det få andre medier har klart, nemlig å sette saker fra Barentsregionen på nasjonal og internasjonal dagsorden. Det skyldes naturligvis kvaliteten på journalistikken, men også det faktum at Barentsregionen har blitt nettopp det sentrum for penger, makt og politikk som man i januar 1993 bare drømte om da man etablerte Barentssamarbeidet.

Det er derfor paradoksalt at de fylkeskommunale eierne ved flere anledninger i den senere tiden har gitt tydelige signaler om at BarentsObserver i større grad bør holde munn og moderere seg i dekningen av saker i Barentsregionen. Ikke minst har russiske myndigheter formulert utvetydige ønsker om å tøyle den frie og kritiske journalistikken i BarentsObserver.

Det var derfor helt naturlig at redaktør Thomas Nilsen og redaksjonen i fjor ba om beskyttelse under redaktørplakaten, for å sikre sin redaksjonelle uavhengighet og medarbeidernes integritet i dekningen av kontroversielle saker. Tidsskriftet hadde på dette tidspunktet for lengst vokst ut av det fylkeskommunale byråkratiet det var født i.
Men det var først da eierne av Barentssekretariatet, fylkeskommunene i Nord-Norge, overraskende sa nei til en slik utvikling at saken for alvor gikk i grøfta. Fremfor å fryde seg over redaksjonens internasjonale suksess og frihetstrangens tunge symbolkraft, valgte eierne, styret og styreleder Stig Olsen å se på det hele som en anledning til moderere en stemme som hadde blitt for brysom og høylytt.
I over ett år har eierne nå latt spørsmålet om redaksjonell uavhengighet og organisering av BarentsObserver versere i og utenfor offentligheten, uten på noe tidspunkt å skissere en løsning eller i det minste en prosess som kan føre til en løsning for nettstedet. Det hele kulminerte altså denne uken, da styreleder Stig Olsen mandag ga redaktør Thomas Nilsen avskjed og beskjed om å forlate sitt kontor for påstått illojalitet og for å ha handlet i strid med eiernes interesser. Avskjeden kom bare timer før offentliggjøringen av nok en utredning som konkluderte med behovet for formell redaksjonell uavhengighet for BarentsObserver.

Eier og fylkesordfører Runar Sjåstad velger å omtale oppsigelsen som «trist for alle parter», og gjør et betydelig nummer av at de dyktige ansatte i BarentsObserver egentlig er nokså irrelevante:
– Jeg tenker at dette er en trist personalsak, men jeg tenker at driften ikke er avhengig av en enkeltperson eller enkeltpersoner i det store og hele, sier Sjåstad.

BarentsObservers hovedverdi i dag ligger i tidsskriftets og innholdets redaksjonelle troverdighet som bygget opp over 13 års hardt arbeid av dedikerte journalister. Journalistisk troverdighet og integritet vedtas ikke i styrerom og kan ikke voteres over i fylkeskommunale politiske organer. Derimot kan den med enkle grep raseres av folkevalgte eiere uten medialt eller politisk gangsyn.
Det må kunne karakteriseres som oppsiktsvekkende at Barentssekretariatets ledelse og styre – og de fylkeskommunale eierne – levner BarentsObserver så liten ære og vier redaksjonens videre drift så liten interesse. Barentssamarbeidets opprinnelige formål om å bidra til fred og mellomfolkelig samkvem, kunnskap og politisk samarbeid på tvers av grensene i nord står i underlig kontrast til eiernes visjonsfattige og prinsippløse opptreden i denne saken.
Utredningen om framtiden for BarentsObserver som denne uken ble offentliggjort, konkluderer med behovet for redaksjonell frihet under redaktørplakaten, men fastholder at avisen bør eies og drives av Barentssekretariatet. Det slås fast at redaktøren i framtiden bør rapportere direkte til sekretariatets styreleder. Til den samme styreleder som sparket Nilsen for illojalitet.

Thomas Nilsen var uten tvil en brysom redaktør. Han forstod tidlig at den journalistiske troverdigheten var i spill, og nettopp derfor har han gjennom hele prosessen vært kritisk og insisterende på at det raskt må finnes en permanent løsning.

Uten brysomme redaktører og journalister er BarentsObserver i praksis død. Det synes bare å være styreleder Stig Olsen og eierne som ikke forstår dette enkle faktum.
Pål Hivand er kommunikasjonsrådgiver i Sametinget og blogger.