Reineiere får krisehjelp!

Kriseberedskapsfondet økes med 20 millioner kroner, som skal finansiere krisetiltak for reineiere. – Jeg er svært glad for at Stortinget så raskt har fulgt opp regjeringens forslag om en økning av kriseberedskapsfondet. Økningen gjør det nå mulig å avhjelpe reineierne gjennom denne krisen, sier landbruks- og matminister Olaug Bollestad i en pressemelding. Regjeringen foreslo for Stortinget …

Kriseberedskapsfondet økes med 20 millioner kroner, som skal finansiere krisetiltak for reineiere.

– Jeg er svært glad for at Stortinget så raskt har fulgt opp regjeringens forslag om en økning av kriseberedskapsfondet. Økningen gjør det nå mulig å avhjelpe reineierne gjennom denne krisen, sier landbruks- og matminister Olaug Bollestad i en pressemelding.

Regjeringen foreslo for Stortinget sist fredag en økning av kriseberedskapsfondet med 20 millioner kroner. Økningen skal brukes til å finansiere krisetiltak, som innkjøp og transport av reinfôr.

I går ble det kjent at FeFo bevilger to millioner til reindriftskrisen i Finnmark. Pengene skal brukes til å avhjelpe beitesituasjonen.

Blir hørt

Nancy Porsanger Anti, reindriftsutøver og medlem i samepolitisk råd i Senterpartiet var tidlig ute og ropte varsku: Reinen sulter ihjel. Beitekrisen er svært alvorlig.

– Nå må myndighetene inn med kriseberedskapsmidler.

Nå blir hun og flere i næringa endelig hørt.

I Troms og Finnmark er det ca 170 000 rein (Finnmark) og 12000 (Troms). Det vil si at nesten 200 000 rein er berørt av beitekrisen i større og mindre grad. Årsaken er en svært tøff vinter i nord.

Krisforing for å hindre reindød

Det vil her være snakk om kriseforing, et minimum av det reinen trenger for å overleve. Vekta vil gå ned, kalvetilgangen kommende vår vil gå ned, men her er det snakk om å forhindre dyrelidelser og stor reindødelighet.

NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi skriver følgende:

Dagsbehovet mht energi (målt i energienheten FEm) for voksne simler på ca 70 kg levendevekt er beregnet å ligge på 1.0 – 1.3 FEm, varierende med aktivitet, utetemperatur og ikke minst drektighetsmåned.  Avhengig av kvalitet kan en si at en må ha mellom 3,8 – 4,4 kg rundballesurfôr for å få 1 FEm. Tilsvarende må en ha ca 1 kg FK reinfôr BAS for å få 1 FEm.

Dersom dyrene ikke får noe fra beite (eks når dyrene går i beredskapsgjerde) må de ha alt dekket av tilleggsfôr. Dersom det kun gis rundballesurfôr bør 4 – 5,5 kg pr dyr og dag holde (mest for til store og drektige dyr). Dette forutsetter at dyrene er tilvendt fôret og at de tar opp så mye. Tilsvarende kan en gi 1 – 1,3 kg FK reinfôr BAS pr dyr og dag. 

Uvanlig vinter gir beitekrise

Reindrifta i Troms og Finnmark opplever nå meget vanskelige beiteforhold grunnet enorme snømengder hittil i vinter, som også er blitt hardpakket. Dette har medført en beitekrise i deler av Troms og i store deler av Finnmark. Fylkesmannen utvidet i dag området for det de kaller en definert beitekrise.

Det har nå slått over til mildvær og regn, noe som forsterker krisen ytterligere. Norske Reindriftssamers Landsforbund har også slått alarm, og varslet om de alvorlige tilstandene man nå står ovenfor. På kysten er det også store snømengder, og isdannelse der det ikke er snø. Dette vanskeliggjør flytting til andre områder.

Utfordringene nå står både i å få tak i reinfòr nok, og at dette er meget kostbart. Reinfor må kjøpes inn, enten som pellets eller høy, og det kreves en god del utstyr for å frakte det ut i felt, og store menneskelige ressurser.

Eldre reindriftssamer har uttalt at de ikke husker en slik vinter siden 1968. Den gang døde opptil 60 % av rein i enkelte områder. Nærmere 200 000 rein vil være berørt av denne beitekrisen.

Reindrifta beredskapsfond er tom

Reindriftas egne erfaringer så langt er at distriktenes beredskapsfond er brukt opp, og krisefondet på 2,5 millioner ble brukt tidlig i vinter. Og de 10 millionene som ble omdisponert i nylig inngått reindriftsavtale, er det mottatt søknader på langt over det allerede, og disse midlene er ikke engang disponible ennå.

Når foring er iverksatt må det fores helt til våren kommer, det store spørsmålet nå er om vi får en sein eller tidlig vår.

Utfordringene nå står både i å få tak i reinfòr nok, og at dette er meget kostbart. Reinfor må kjøpes inn, enten som pellets eller høy, og det kreves en god del utstyr for å frakte det ut i felt, og store menneskelige ressurser.

– Det er nå høyst nødvendig at staten går inn med kriseberedskapsmidler for å forhindre reindød og dyrelidelser. Reindriftas egne kriseberedskapsfond er nå oppbrukte, da krisen har vedvart lenge, sier Anti, og legger til:

– Det må bevilges midler, og forsituasjonen må avklares snarest, både angående høy og pellets. Det er vanligvis lite reinpellets på lager i Norge. Dersom det ikke finnes tilstrekkelig for, må det ses på løsning med import fra Finland.

– Situasjonen er prekær, og nå må det handles raskt, avslutter Nancy Porsanger Anti.


FAKTA:

Utgifter ved kriseforing av rein:

1000 kg pellets kostet 5600, dvs 5600 pr dag pr 1000 rein
10 000 rein, et middels stort distrikt blir 56 000 pr dag (i pellets)
100 000 rein blir det 560 000 pr dag
Foring i 40 dager: 22,4 millioner
Foring i 30 dager: 16,8 millioner

Økes dette til 150 000 rein blir det:

40 dager: 33,6 millioner
30 dager: 25,2 milllioner.

Skal man bruke høy blir det pr 100 000 rein: 500 tonn høy pr dag, det krever mye å frakte ut slike volum i felt.

Et varsel om sårbarhet

Kommentar: Torill Olsen Vi har blitt et land og et folk som har stelt oss sånn at vi ikke klarer oss hvis det oppstår en alvorlig krise. Koronautbruddet har ikke plassert oss helt der ennå. Likevel er vi så nær en unntakstilstand som overhodet mulig, der folk sitter i karantene og vi andre ser at verden …

Kommentar: Torill Olsen

Vi har blitt et land og et folk som har stelt oss sånn at vi ikke klarer oss hvis det oppstår en alvorlig krise. Koronautbruddet har ikke plassert oss helt der ennå. Likevel er vi så nær en unntakstilstand som overhodet mulig, der folk sitter i karantene og vi andre ser at verden slik vi kjenner den knaker i sammenføyningene. Midlertidig, forhåpentligvis. Men helt sikker kan vi vel ikke være?

Så vi roper vi på staten og sitter og venter på at hjelpen skal komme utenfra. Hva annet kan vi gjøre? Vi er jo mer avhengig av at systemet fungerer enn noen generasjoner før oss. Og vi vet innerst inne at vi er sårbare, at vi har blitt så moderne at vi ikke kan håndtere kriser. Men det er ikke rart at vi har blitt så hjelpeløse.

For vi har ikke opplevd annet enn moderne vekstperioder der naturkatastrofer, kriger og nød bare skjer på film eller i land vi ikke vil sammenligne oss med. Når et virus slår oss i bakhodet, sitter vi uten kunnskap i å klare oss uten myndighetenes velvilje.

Hadde vi blitt satt i karantene for 40 år siden, hadde folk hatt kunnskap om hvordan de skulle klare seg uten sikkerhetsnett hvis systemet og staten sviktet. De hadde opplevd det før.

Jeg skal ikke forskjønne fortiden, det irriterer det urbane og moderne mennesket. Men jeg kan ikke la være å pirke i den manglende kunnskapen folk har om å klare seg når de trygge rammene blir borte og vi desperat roper på at «nå må myndigheten gjør noe!». Jeg vet det, for jeg sitter i samme båt. Jeg kan ikke la være å pirke i den manglende kunnskapen folk har om å klare seg når de trygge rammene blir borte.

Men jeg er så gammel at jeg husker hva mine besteforeldre fortalte. Jeg besøkte dem på 70-tallet, en tidsepoke som stod midt mellom fortidens slit og fremtidens modernitet. De hadde opplevd det meste: De bodde i et marginalt lokalsamfunn med 40 sambygdinger, uten butikk og skole, et ustabilt strømnett i en evig kamp mot uvær og helvete.

«Staten sitter i Oslo. De skjønner ingenting, så dem kan man ikke stole på», sa han bestefar, pattet på pipa og så tankefullt ut i lufta med forakt i blikket. Den overbevisningen forsvant aldri i hans virkelighetsforståelse, for han hadde opplevd å være en del av det glemte folket.

Da jeg kom på sommerferie til mine besteforeldre kom jeg fra et moderne fiskevær som på 70-tallet blomstret i fremgang og vekst. Skolene var smekkfulle av unger, folk bygde hus, hotell, butikker og fiskebruk. Så stor aktivitet var det at arbeidskraft måtte importeres.

Men hos mine besteforeldre sto tiden stille. De vasket plastposene og hengte dem til tørk over ovnen, kjøpte ikke dyrt toalettpapir for de gjenbrukte avisene og hadde fiskemiddager fra egen fangst seks dager i uka. De levde fremdeles på gammelmåten slik verden var før. På den måten ga de meg et siste innblikk i «gamledager», før jeg dro på universitetet og så på fortiden med intellektuell arroganse.

Mine besteforeldre opplevde de harde 30-årene, svart hav, krigen og den tunge gjenreisningstiden. De opplevde en total kollaps av samfunnet som vi vanskelig kan forestille oss. Det var en situasjon som lærte dem å være så selvforsynt som mulig.

De hadde noe vi ikke har i dag. De hadde fisk og hadde kunnskap til å fange den, sløye den og konservere den uten kjøle- og fryseskap. De hadde sauer, høns og tilgang til reinkjøtt, og kunne slakte og bruke hele dyret til mat og klær. De hadde bær de lagde syltetøy av, og de dyrket potet, kålrot og gulrot som lå i kaldkjelleren vinteren gjennom. Og de hadde kyr som ga dem melk, fløte og rømmekolle. De hadde brensel og tre og torv og kunnskap til å bygge hus og gammer.

All denne lærdommen er borte på et par generasjoner. Jeg er selv en del av det moderne mennesket som vel kunne hatt både sau og ku, men hvordan skulle jeg slakte, partere og oppbevare kjøttet, det gir meg grøsninger? Og skulle jeg sy klær og skulle jeg liksom vaske sengetøyet i bekken?

Vi er så sårbare nå at det er skummelt.

Og det vet folk innerst inne. Det er derfor de hamstrer mat, bensin, brensel, vann og vin. Folk vet også at hvis koronapandemien blir en langvarig affære, blir det fort veldig vanskelig.

Folk vet også at vi ikke er selvforsynt av det vi trenger av mat og medisiner. Det internasjonale handelssystemet gjør at ingen land er selvforsynt. Hvis grensene stenges og tiden går er vi ganske hjelpeløse. Vi kan for eksempel gå fri for medisiner.

Og alt dette viser at folket ikke stoler på myndighetene. Når de kjøper toalettpapir som varer et år forteller det sitt.

Så hva kan vi gjøre?

Vi kan ikke tenke at dette koronaviruset varer så lenge og at det blir kritisk. Vi må tro at det ordner seg. Og det tror jeg det gjør. Før eller siden.

Men dette er et varsel om vår sårbarhet.

Hadde vi blitt satt i karantene for 40 år siden, hadde folk hatt kunnskap om hvordan de skulle klare seg uten sikkerhetsnett hvis systemet og staten sviktet.

Fornorskinga er på hell

– Fornorskinga er kanskje over, men konsekvensene henger igjen. Men vi er mange nå som er stolte av vår arv og tar det samiske språk tilbake. Det lover godt for fremtiden, sier Sonja Lydia Kimo Pedersen (26) fra Smalfjord i Tana. Hun er for tiden i Tromsø og tar mastergrad i ferskvannsøkologi ved Fiskerihøgskolen og …

– Fornorskinga er kanskje over, men konsekvensene henger igjen. Men vi er mange nå som er stolte av vår arv og tar det samiske språk tilbake. Det lover godt for fremtiden, sier Sonja Lydia Kimo Pedersen (26) fra Smalfjord i Tana.
Hun er for tiden i Tromsø og tar mastergrad i ferskvannsøkologi ved Fiskerihøgskolen og er helt bestemt på at når hun er ferdig om halvannet år skal hun flytte hjem. Drømmen er å jobbe med forskning eller med oppsyn i forvaltningen. 
– Jeg har nylig lært meg samisk, sier hun stolt. Men jeg snakker ikke samisk til hverdags når jeg er hjemme, for jeg er usikker på min nylærte samisk og folk har vanskelig for å bytte språk med meg. Men med venner og nye folk snakker jeg samisk.
Sonjas forståelse av fornorskingen ble vekket da hun skulle velge særemne på skolen.
– Jeg valgte fornorskingspolitikken, først da jeg ble jeg både sint og stolt.

Samisk språk i skolesystemet

Sonja er vokst opp i et norsk-samisk miljø med både den samiske og den norske kulturen rundt seg. Morsslekta kunne samisk, men det var norsk som var hjemmespråket. Det er en av årsakene til at hun ikke lærte samisk som barn. Dessuten var deler av Tana sterkt fornorsket. Likevel tok hun samisk som 2. språk da hun begynte på barneskolen og valgte samisk på videregående skole. 
– Selv om vi har krav på samisk undervisning er det ofte at man ikke får det, spesielt på videregående skolenivå. De unnlater å informere om at man kan velge samisk, men spansk markedsføres, har jeg hørt fra dagens elever. Det er bare trist.   

Ikke norsk nok – ikke samisk nok

Smalfjord/Ráttovuotna har historisk sett vært en viktig havn for handelsfolk, både norske og sjøsamiske. Ungene som vokste opp under krigen kunne samisk og tysk, men ikke norsk, forteller Sonja. 

Smalfjordområdet. Foto: Eirik Hennissen Pedersen

– Nå er vi få her i bygda som snakker samisk, men oppvåkningen skjer. Ei voksen dame her har funnet ut at hun er samisk, så både barn og barnebarn hadde skaffet seg kofte. De skjuler ikke lenger det samiske.
Hjemme hos Sonja var det ingen som skjulte det samiske. Moren var samisk og faren norsk, men dagligspråket var norsk. Slik var det i mange hjem i Finnmark der fornorskningen hadde satt sine spor. Hun kunne ikke snakke samisk, men forstod hva som ble sagt. 
– Det var nedre Tana som var sterkest fornorsket. Jeg visste at mange var samiske, men de nektet på det. Da skolene i Tana var samlet ble vi en god blanding av «oss norske» fra de norske skolene, og de samiske fra sameskolen i Sirma. Dermed falt jeg fra Smalfjord mellom to stoler: Slekta mi var fra Øvre Tana, men jeg var oppvokst i Nedre Tana. Dermed var jeg ikke samisk nok, eller norsk nok. 

Tromsø – der samehatet forsvinner

Da Sonja flyttet nordover til Tromsø etter noen år i Trøndelag havnet hun i et samisk miljø. Der følte hun seg trygg, akseptert og ble enda mer stolt av å være same. 

Sonja Lydia Kimo Pedersen. Foto: Alessandro Belleli, Tvibit

– Tromsø har utviklet seg i positiv retning. De har blitt mer bevisst, gammelt samehat forsvinner og vi føler oss stolt der vi går i sentrum med kofte. – Gratulerer med dagen, så fin kofte du har, fikk jeg høre på Samefolkets dag.
– Men man opplever seg fremdeles som annerledes, litt sånn at man er til utstilling. går i utstillingskofte. Men det er ikke nødvendigvis negativt. At turistene snikfotograferer oss når vi har kofta på gjør ikke så mye.
– Senere på kvelden kan tonen bli en annen, mer negativ. Men jeg tror ikke at jeg som jente opplever det så mye som gutter.
 

Å ta hjertespråket tilbake

Fornorskning var ikke tema da Sonja barn. Moren sluttet å prate samisk som barn, det var ikke uvanlig, det skjedde i mange hjem i Finnmark. Det at moren ikke pratet samisk da Sonja og hennes søsken var barn, gjorde at de ikke lærte språket. Men så tok moren det samiske språket tilbake; Hjertespråket.  
– Men vi får likevel ikke helt til å prate i lag. Hun har ikke brukt samisk aktivt siden hun var barn, derfor har ikke språket utviklet seg. Det blir en slags «barnesamisk», hun bøyer rett, men mangler ord.
Sonja forteller at hun opplever det som vanskelig å lære samisk som voksen. Derfor vil hun lære samisk til sine fremtidige barn. Nå øver hun med søsterens barn på 2 år. 
– Jeg er stolt av å være same, av å at vi er stadig flere som tar språket tilbake, at vi bruker kofte og vise at vi er samisk.
– Fornorskinga er kanskje på hell, men jeg tror fremtiden er lys for det samiske språket.

Foto: Eirik Hennissen Pedersen

Kvinnfolkan på kysten

Skrevet av Torill Olsen, Sett Nordfra Da farmora mi var småbarnsmor og hjemmeværende tidlig på 50-tallet hentet hun og de andre kjærringene fisk på kaia når båtene kom på land. Så tok de en prat med fiskerne og de andre kjærringan og så bar de hjem fangsten og lagde middag til mann og barn. Rundt …

Skrevet av Torill Olsen, Sett Nordfra
Da farmora mi var småbarnsmor og hjemmeværende tidlig på 50-tallet hentet hun og de andre kjærringene fisk på kaia når båtene kom på land. Så tok de en prat med fiskerne og de andre kjærringan og så bar de hjem fangsten og lagde middag til mann og barn.
Rundt matbordet snakket de om hvor mye fisk dem hadde fått på de siste sjøværan, hvordan været var, når på året det var godt fiske på henholdsvis torsk, sei, hyse og kveite, om det var selkjøtt å få og hvem som var gode fiskere og hvem som var pekallfiskere. 
Mange av kjærringan egna i sesong, vaska buen og en og anna skittenklærshaug for fremmedfiskere. Og ungene var med og hjalp til som best de kunne, eller gjorde ugagn på kaiene. Sånn var hele familien involvert i fiskeriene på kysten. 
Så kom fiskeindustrien og kjerringan begynte på filéen og fortsatte sin kontakt med fiskere og fiskeriene, og med det sjargongen og kunnskapen om det havet de alle var så avhengig av. 
Denne måten å leve på langs kysten bandt kvinner og barn til fiskeriene, til kaiene, til fiskerne, til selve livsgrunnlaget og hele hensikten med å bo i værutsatte kystsamfunn. 
Men så skjedde det store forandringer i Norge. På 70-tallet gjorde velferdsstaten seg gjeldende også på kysten av Finnmark der ho farmor og vi bodde. Og med utbygging av offentlige tjenester ble det nye arbeidsplasser for kvinner. Det ble etter hvert status «å jobbe på kontor» og stadig flere kvinner tok utdanning sånn at de kunne få kontorjobb og slapp å jobbe i kalde filéthaller.
En stund holdt fiskeindustrien kvinnfolkene på filéen, men etter hvert ble også de borte eller skiftet ut med utenlandsk sesongarbeidere som stort sett så fiskevær-tilværelsen under barske forhold som en midlertidig affære.  
Det skjedde omtrent da stortrålerne meldte sin ankomst og kystflåten skrumpet tilsvarende. De samme trålerne hadde fått store kvoter fordi de pliktet å levere fisk til landanleggene. Noe færre og færre trålere gjorde. Igjen stod de kvinnearbeidsplassene som var etablert i offentlig sektor. Men det skulle ikke vare.
Det begynte allerede på 80-tallet, men skjøt fart på slutten av 90-tallet; Tanken om å sentralisere det offentlige velferdstilbudet i landet med Arbeiderpartiet i spissen og senere Høyrekreftene i fortsettelsen.
Hensikten var å få bedre kvalitet på tjenestene, sa landets politikere, og begynte i det små med å slå sammen ligningskontorene, arbeidskontorene og andre kontor der kvinnfolkan jobba. Kommunene ble fattigere, for staten strammet inn overføringer. Og det ble langt mellom kontorjobbene.
Politikerne visste kanskje ikke at det som holdt kvinnfolkene på kysten og i småsamfunnene var de offentlige arbeidsplassene? Men det tror jeg ikke på. For ut på 2000-tallet eskalerte denne sentraliseringen og kvinnearbeidsplassene skrumpet inn til nesten ingenting utenfor de store byene.
Så hva skulle holde kvinnfolkan til å ville bo på kysten? Arbeidsplassene var borte, tilknytningen til havet, fiskeriene, kaiene, været og sladderen i egnebuen var borte, alt det som var det felles limet som bandt folket til havet.
Selv kaien var blitt utilgjengelig, lukket og låst med gjerder av stål og hengelås. Og hente fisk i ei sinkbøtte når fiskerne kom på land om morren kunne fort kvalifiseres som svartsalg. 
Folket langs kysten har mistet båndet til havet, mistet ilandføring av fisken og mistet kvinnearbeidsplasser i den stadig større farten som skjer i sentralisering av offentlig virksomhet. Det er ingenting som holder kvinnene igjen på småplassene, annet enn nostalgi, kanskje, og gamle foreldre på helsesenteret. Vi andre som har flyttet er knapt nok hjemme for å se til familiegravene. Slik avfolkes distriktene med politkernes viten og vilje og under vekslende regjeringer. 
Hvis farmor hadde levd ville hun ikke ha flyttet. Man kan ikke finne seg i alt styresmaktene befaler, ville hun kanskje sagt. For hun av den generasjonen som flyttet tilbake til et nedbrent fiskevær i Finnmark etter andre verdenskrig, og trosset makta i Oslo.
Og det er den motstanden jeg, og mange med meg, står bak når vi ser hvordan makt og penger styrer folks liv med et eneste mål å avfolke distriktene for å få tilgang til rike ressurser uten den plagsomme lokalbefolkninga som går i fakkeltog på Dagsrevyen midt i valgkampen. Jeg velger å tro at farmor ville ha nikket og sagt; Stå på!
Og så hadde hun sendt meg ned på kaia for å hente kokfesk uansett om tiden hadde skåret over båndet mellom folket og havet. For som feskarkjærring på kysten kan ingenting hindre henne i å sette på middagen i god tid. Sånn er det bare.

– Hvis det er så jævlig å bo der, så er det jo bare å flytte!

Kommentaren er skrevet av Torill Olsen, og første gang publisert i Nationen Motkultur – Hvis det er å jævlig å bo der, så er det jo bare å flytte!  Det har mange sagt til meg når jeg i all offentlig har jobba for at mitt fylke og mitt folk ikke skal utarmes. Tenk om jeg …

Kommentaren er skrevet av Torill Olsen, og første gang publisert i Nationen Motkultur
– Hvis det er å jævlig å bo der, så er det jo bare å flytte! 
Det har mange sagt til meg når jeg i all offentlig har jobba for at mitt fylke og mitt folk ikke skal utarmes.
Tenk om jeg sa det samme til deg når du klager over hvor vanskelig det er i byene. Der du sliter med høye huspriser, bompengeavgift, ungdomskriminalitet, støy og stress og luftforurensing som gjør at ungene dine får astma. Hvordan hadde du følt det da?
Vi som bor «utenfor allfarvei» er ofte i Oslo og andre større byer, for stadig flere jobbmøter legges til sentrale deler av landet. Det gjør at vi vet hva dere sliter med, men vet dere hvordan vi har det? Vi som bor i «gokk», som en departementsfyr så arrogant uttrykte det.
Da tenker jeg at du skulle vært her en vinterdag, så skulle jeg tatt deg med på en biltur til min hjemplass, Mehamn. La oss si at du het Erna, og at du kom hit i lag med venninnan dine, ho Sylvi og ho Monica.
Det første jeg gjør er å hente dem på flyplassen i Vadsø, de må nemlig til frynsene av en fylkeshovedstad, for småflyplassene langs kysten er stengt på andre døgnet på grunn av uvær. Det er for øvrig de samme flyplassene som har vunnet i lotteriet om å fjernstyres fra Bodø.
Etter å ha ønsket søring-venninnan mine velkommen spør jeg om de har ullongs, læsta og ullgenser, skuterdresser og varme skutersko eller skaller med seg. De ser beskjemmet ned på sine dyre, uforede skinnstøvletter og tynne strømper og rister på hodet. Ok, da ordner vi det, sier jeg. Har dere vin med, da, det er ikke pol i Mehamn? Ja, nikket de alle tre, vi er ikke helt borte, sier Erna. Nei, akkurat, tenker jeg.
Så jeg rydder i bilen, fyller full tank + ei ekstra kanne, tar med veimat, kaffe, pledd, skuterdresser, lommelykter, batteri og alt som trengs når man skal kjøre langt på vinterveiene i Finnmark. Så starter vi!
Erna sitter foran med meg, og Monica og Sylvi bak. For et nydelig vær, sier Erna og ser ut på den rolige Varangerfjorden. – Jeg syns du sa at det er uvær i Finnmark, du må ha tatt feil. Jeg svarer ikke, for hun skal nok få kjenne at naturkreftene er lunefulle og at de gir blaffen i menneskers dumskap og arroganse.
Det mørkner fort, når vi kommer til Sjursjok og bomstasjonen er det bare lysene fra de andre bilene vi ser. Vi stiller oss bakerst og venter på brøytebilen. – Dere må sette på nødblinkerne, det er dårlig sikt når dere kommer lenger opp, sier brøytevakta. Ifjordfjellet er ikke til å spøke med. – Dette er sååå spennende, kommer det fra baksetet idet brøytebilen starter kolonna.
Oppå fjellet blir vi stående, bilen foran har kjørt seg fast. Vi ser ingenting, og vinden er sterk. – Jeg må på toalettet, sier Monica. – Du får holde deg, sier jeg, for hvis du går ut nå kan du bli borte i stormen, og det er uansett ikke behagelig å tisse i motvind.
Endelig kommer vi ned fra fjellet, og mine gjester puster lettet ut. De vil gjerne kjøpe seg noe godt før vi kjører videre, men kafeen er vinterstengt. Alle tre må gå bak en garasje med en serviett i hånden for å gjøre sitt fornødne. Det er fremdeles et par timer før vi er fremme, sier jeg. Søringan sier ingenting.
Vel nede i Mehamn er hotellet stengt for natten. Heldigvis har er folk gjestfrie og kan huse oss. Men det har snødd mye, og ingen har brøyta utenfor, så vi må vasse for å komme inn døra. Sylvi får overbalanse, faller i sneen og blir sittende fast. Vi hjelper henne opp mens hun banner stygt, men bannskap på søring høres ikke så kraftfullt ut som når vi sier det.
Vel innendørs er gjestene så slitne at de vil legge seg med en gang. Neste morgen er det fint vær og vi går en tur i værret langs sneskavler høye som fjell. På kaféen er folk pratsom, og når de hører at jentene er politikere og bor i hovedstaden smiler de og sier: Tenk så heldige vi er som slipper å bo som sild i tønne.
På kvelden drikker vi boblevin og går på puben. Sylvi blir sjekket opp av en islending som lukter fisk, og Monica må avvise en av de lokale heltene, om enn bare halvveis, ser jeg. Etter noen øl havner Erna i en diskusjon med noen lokalpolitikere, og får høre hvor skapet skal stå.
– Vi er så lei av at dere sitter i Oslogryta og ser på oss som sytpeisa og latsabba med lav kompetanse og dårlige manerer. Vi må klare oss som best vi kan, for dere gjør det sånn at vanlige velferdstjenester og dårlig kommuneøkonomi setter oss i vanskeligheter. Dere lager et Forskjells-Norge, og det er blodig urettferdig. Folk er forbanna, og det vil før eller siden ramme dere langt inn i Stortingets irrganger!
De tre venninnene forsvarer seg som best de kan. Jeg tror de føler at de har kommet til et annet land. Jeg ser at de helst vil hjem til sivilisasjonen så fort de kan. Derfor tar vi hurtigruta tilbake til Vadsø. Uheldigvis møter vi et polart lavtrykk, men det er en annen historie.
Vel hjemme i Oslo legger de tre jentene ut et bilde på facebook av turen i Finnmark. De ser både glade og slitne ut. Til teksten på bildet står det: «Hvis vi har det så jævlig her vi bor, vet vi hvor vi ikke skal flytte!»

– Samefiendtlige holdninger gjør meg kvalm!

Jakob Semb er journalist, samfunnsdebattant, forfatter og spaltist i Tønsbergs Blad. I denne kommentaren, som først sto på trykk i Tønsbergs Blad, reflekterer han over sitt eget og andres syn på samer. Vi må begynne å forstå samene – de kan lære oss noe viktig Gjennom min oppvekst i Tønsberg hadde jeg nemlig minimal kontakt med …

Jakob Semb er journalist, samfunnsdebattant, forfatter og spaltist i Tønsbergs Blad. I denne kommentaren, som først sto på trykk i Tønsbergs Blad, reflekterer han over sitt eget og andres syn på samer.

Vi må begynne å forstå samene – de kan lære oss noe viktig

Gjennom min oppvekst i Tønsberg hadde jeg nemlig minimal kontakt med Norges urbefolkning. Det begrenset seg egentlig til et beskjedent kapittel i samfunnsfagsboka, med bilder av reinsdyr og kofter.

Og så viste vel norsklæreren oss Kautokeino-opprøret også en gang, om jeg ikke husker feil. Mot vår vilje, vel å merke. Vi ville se en amerikansk film.

 

Som voksen har jeg innsett at jeg tok helt feil. Samene angår meg i aller høyeste grad. Samene angår oss alle, uansett hvor i Norge man bor.

Apartheid-lignende tilstander?

Norge er et land med to folk: nordmenn og samer. Selv om jeg grøsser litt av betegnelsen «folk» (Det ble blant annet brukt av nazistene under andre verdenskrig), så er det ikke til å stikke under stol at denne inndelingen er viktig for mange.

For som «folkeslag» får de med samisk opprinnelse en identitet å samle seg rundt. En identitet som blir tilrettelagt av staten gjennom samiske programmer på NRK TV og radio, rett til språkundervisning i skolen, Sametinget og egen nasjonaldag.

Samenes rettigheter er beskyttet av den såkalte Sameloven, som skal sikre at samene får «utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv», ILO-konvensjonen (som Norge ratifiserte i 1990), som plikter myndigheter å bevare urfolks rettigheter, og Finnmarksloven, som gir samer rettigheter til land og vann i Finnmark.

Men bør den norske staten virkelig drive med denne tilretteleggingen?

Nei, mener mange. Gjennom årene har folk kritisert «særbehandling» av samene. De har blitt kalt hårsåre og kravstore, og samepolitikken har blitt beskyldt for å opprettholde etnisk apartheid.

Det har også blitt stilt spørsmål ved om samene kan kalle seg urbefolkning, siden forfedrene til dagens samer ikke nødvendigvis var i Norge før forfedrene til dagens nordmenn.

Internatskoler og skallemålinger

Hver gang jeg blir konfrontert med slike samefiendtlige holdninger, blir jeg litt kvalm. Nei, det er en underdrivelse: Jeg blir faktisk skikkelig forbanna.

Altså, hvordan kan man kalle samene kravstore for å ville beskytte kulturen sin, om man vet hvordan de har blitt behandlet opp gjennom?

På 1800-tallet nådde nemlig et surt og rasistisk vindkast Nord-Norge, og den norske stat ble overbevist om at samene var primitive folk som måtte underordnes den «siviliserte» norske kulturen.

En grusom fornorskningspolitikk ble iverksatt: Samisk ble forbudt i skolen, og samiske barn ble sendt på internatskoler. Etter hvert ble det gjort forsøk på å hindre samisk reindrift, og det ble lov å nekte å selge jord til samer.

Norske forskere begynte også å foreta skallemålinger på samer for å forsøke å fastslå lavere intelligens hos den samiske befolkningen.

Fornorskningspolitikken har etterlatt seg dype, varige spor. Ikke bare er de samiske språkene utrydningstruet, men flere generasjoner har måttet leve med skam.

Dessuten blir fremdeles samer over hele landet latterliggjort og hetset– i kommentarfelt og på gata. Noen ønsker ikke å gå i kofte i frykt for å bli sjikanert. Er det kravstort å ville slippe denne behandlingen?

En feiring av mangfold

Vår mangel på forståelse for samene og deres kultur er farlig. Det viser en motvilje mot å erkjenne fortidens feilgrep og konfrontere dagens gjenværende problemer.

Vi må forstå hvilken forbrytelse det var å «fornorske» samene, og vi må innse at sårene fremdeles ikke er leget.

Dette er viktig, ikke bare for at samene fortjener sine rettigheter og respekt, men også for at vi skal respektere alle former for mangfold. Den nasjonalistiske ideen om at norsk kultur er overlegen, lever videre i dag. Vi føler oss fremdeles overlegne andre kulturer.

La oss la samene minne oss på vår fordomsfulle historie, slik at vi kan jobbe for en åpensinnet fremtid.

————–
Jakob Semb Aasmundsen holder inspirerende foredrag om fordommer, skam og samfunnsansvar. Med utgangspunkt i egne fordommer og sin egen skamfulle fortid, snakker han om hvorfor en fordomsfri hverdag både er ønskelig og mulig å oppnå.
Jakob Semb Aasmundsen er journalist, samfunnsdebattant og forfatter. Han startet organisasjonen World Against Prejudice (WAP) i 2014, som jobber med å bryte ned fordommer.
Les mer om Jakob Semb Aasmundsen HER.

Samisk barneforum skal gi digital trygghet

Sametinget vil etablere et samisk barneforum for en trygg digital hverdag. – Den siste tiden har vi dessverre vært vitne til flere tilfeller av rasistiske uttalelser og er vitne til at intensiteten i krenkende ytringer mot samer i media og særlig i nettdebattene har nådd et alarmerende nivå, sier sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen. Sametinget har deltatt på …

Sametinget vil etablere et samisk barneforum for en trygg digital hverdag. – Den siste tiden har vi dessverre vært vitne til flere tilfeller av rasistiske uttalelser og er vitne til at intensiteten i krenkende ytringer mot samer i media og særlig i nettdebattene har nådd et alarmerende nivå, sier sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen.

Sametinget har deltatt på Barneombudets høynivåmøte denne uka, som er et initiativ fra Barneombudet for å bidra til en langsiktig og koordinert innsats for en tryggere digital hverdag for barn og unge. Barneombudet ønsker at innsatsen skal bygge på barns rettigheter etter barnekonvensjonen og ser viktigheten av at barn og unge medvirker til dette arbeidet.

Det skriver Sametinget i en pressemelding.

Forpliktende felleserklæring

Sametinget deltok sammen med stortingspresidenten, statsråder, stortingspolitikere og over tretti andre offentlige instanser, organisasjoner og virksomheter. De har alle signert under en felles erklæring og forpliktet seg til minst to tiltak hver, som de vil gjennomføre det neste året.

Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) i samtale med Barneombud Inga Bejer Engh. Foto: Sametinget

Et av tiltakene som Sametinget har forpliktet seg til å jobbe for er å etablere et samisk barneforum hvor blant annet trygg digital hverdag inngår som del av deres arbeid. Det var sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) som signerte på vegne av Sametinget.

– I dag har vi ingen arena for å diskutere og samtale med barn og unge på Sametinget. Vi må samtale med, og ikke om, barn når vi jobber med et felt de har mye mer kunnskap og erfaring på. Dette særlig når vi jobber med deres digital hverdag, en hverdag hvor voksne ikke har veldig god innsikt i hva de eksponeres for, sier Mikkelsen.
Sametinget vil også arrangere en konferanse med mobbeproblematikk, herunder digital mobbing, som et av temaene. Konferansen skal ha en workshop der samiske barn og unge (barneforumet) inviteres til å delta. Konferansen har en faglig del for voksne som arbeider med barn og andre aktuelle aktører.

Rasistiske hatytringer

– For Sametinget er det viktig å jobbe for at alle barn og unge opplever trygghet og inkludering på alle arenaer de er på, det være seg fysisk og digitalt. Vi vet at samiske barn og unge ofte opplever hatytringer, hets og diskriminering i Norge, en utrygg hverdag.
– Vi vet ikke mye om dette, og jeg ser fram til å arbeide for å opprette et samisk barneforum på tvers av landegrenser som et tiltak, sier Mikkelsen.

En trygg digital hverdag

I sin tale trakk han fram sitater fra digitale medier med rasistiske uttalelser om samene. Det var ikke mer enn to uker gamle sitater hentet fra sosiale medier, i forbindelse med at Girjas sameby i Sverige ble tilkjent retten til å forvalte småviltjakt og fiske, og hvor det etterpå kokte over av hets mot samer i sosiale medier og det ble også oppfordret til å drepe samer.

– Den siste tiden har vi dessverre vært vitne til flere tilfeller av rasistiske uttalelser og er vitne til at intensiteten i krenkende ytringer mot samer i media og særlig i nettdebattene har nådd et alarmerende nivå.
Det er en selvfølge for også Sametinget å jobbe aktivt for å en trygg digital hverdag. Og det er en selvfølge å delta i dette viktige arbeidet, sier Mikkelsen.

Fornorskning i ny drakt

Fornorskningen er ikke over. Det sier Silje Karine Muotka, Rådsmedlem i Sametinget for Norske Samers Riksforbund (NSR). I dette portrettet forteller hun hvordan fornorskningen har preget henne og hvordan den fremdeles er en del av nåtiden.   På hvilken måte foregår fornorskningen i dag?   – Dessverre er det nokså vanlig med systemisk fornorskning. Vi …

Fornorskningen er ikke over. Det sier Silje Karine Muotka, Rådsmedlem i Sametinget for Norske Samers Riksforbund (NSR). I dette portrettet forteller hun hvordan fornorskningen har preget henne og hvordan den fremdeles er en del av nåtiden.
 
På hvilken måte foregår fornorskningen i dag?
 
– Dessverre er det nokså vanlig med systemisk fornorskning. Vi ser det i skolesystemet der man har rett til samisk undervisning, men at systemet gjør at man ikke får det tilrettelagt over alt. Tekniske problemer, manglende koordinering og organisering av språkopplæringen. Det blir et problem for ungene å følge en undervisning som ikke er tilrettelagt slik den skal være. Mange gir opp. Dette er en systemisk svikt som aldri hadde skjedd i andre fag.
 
Har du opplevd det selv?
 
– Ja, jeg gikk i samisk førskole, før Altaaksjonen. Så flyttet vi sørover og da fikk jeg ikke undervisning. Først i 6. klasse fikk jeg samisk språkundervisning og kunne snakke samisk med andre unger igjen. Det er ikke alle som får en ny sjanse til å lære seg hjertespråket når man først opplever motgang i systemet. Likevel kan all lærdom innebære en sjanse til å ta opp igjen kurs seinere i livet.
 
– Fornorskningen er en sorg mange bærer med seg med flere generasjoners opplevelse av tap av kultur,språk og tilhørighet.
 
Du bruker også begrepet systematisk diskriminering, hva mener du med det?
 
– På sykehusene skjer også systemisk fornorskning som i noen tilfeller går utover pasientsikkerheten.  Når folk blir eldre går de gjerne tilbake til sitt opprinnelige språk. Det kan tolkes som begynnende demens. I ett tilfelle jeg vet om sa pasienten at hun var kald, men sykehuspersonalet forstod det ikke.
 
– Så lenge man tar for gitt at all tilrettelegging passer for alle, uansett språk og kultur, blir det systemisk diskriminering. Hvis vi ikke tar et oppgjør med systemsvikt kan det utvikle seg.
 
Hverdagsrasisme er kjent, men hører ikke det fortiden til?
 
– Nei, dessverre skjer det også nå. Jeg har selv opplevd det.
 
– På et hotell i Umeå satt det en mann i lobbyen og æreskjelte samiske gjester. Jeg gikk til resepsjonisten og sa at hun måtte gjøre noe for å få slutt på det, men hun turte ikke.  I Alta opplevde jeg at en mann fra Sverige skjelte meg ut fordi jeg hadde kofte på. Jeg spurte hva han het, da stakk han.
 
– En annen gang tok jeg taxi med mitt barn. Sjåføren var sint på grunn av en reguleringssak, og lot det gå utover oss. Han sa Han var så jævlig lei av å kjøre rundt med dritfulle samer, men femåringen min satt i baksetet og jeg måtte være rolig. Det var veldig ubehagelig og det verste er at jeg betalte 250 kroner for at jeg og barnet mitt skulle sitte der og høre på at vårt folk bare var forfylla mennesker.
 
– I fjor kom den første dommen for hatefulle ytringer i Salten tingrett. Det er en viktig seier.
 
«Det var aldri vondt ment. Kun humor. I ettertid ser jeg at jeg gikk for langt. Det var ikke meningen at det skulle bli noe fælt»,  kommenterte mannen og erklærte seg ikke skyldig.
 
Samer blir noen ganger anklaget for å ikle seg en offerrolle de aldri får ristet av seg. Hva er din kommentar til det?
 
– Da må jeg sitere Aili Keskitalo som sier: Vi er et skjebnefellesskap, både samer og nordmenn. Vi som er samer bærer med oss virkningene av fornorskingen og må kjempe for å beholde vårt språk og vår kultur. Majoritetsbefolkninga slipper å kjempe, for eksempel å beholde sitt språk. De har med seg arvesynden om at deres folk har drevet fornorskning i over hundre år.
 
Det er samefolkets dag i dag den 6. februar. Hvordan feirer du og familien dagen?
 
– Det blir jobb for meg, for jeg skal holde to taler i Tromsø. Men det er først og fremst en festdag. Og så har jeg sydd kofte til min 10-årige sønn. Jeg håper han blir fornøyd, og jeg gleder meg til å se bildene.
 
– Jeg blir rørt når jeg ser samiske barn som synger og feirer dagen. Da bli jeg glad og stolt over at vi blir flere og flere som feirer Samefolkets dag.
 
Lihkku beivviin!
 

Bestemors samekofter

Da jeg var liten hang det to samekofter i høysjåen. Vi så ofte på dem, og visste at det var bestemor sine. Men vi så aldri at hun hadde dem på. Vi spurte heller ikke. For vi var opptatt med å leke og danse oss gjennom barndommens somre. Da jeg ble 13 kom det en …

Da jeg var liten hang det to samekofter i høysjåen.
Vi så ofte på dem, og visste at det var bestemor sine.
Men vi så aldri at hun hadde dem på.
Vi spurte heller ikke.
For vi var opptatt med å leke og danse oss gjennom barndommens somre.
Da jeg ble 13 kom det en fremmed båt inn fjorden.
I land kom søringer som ville kjøpe gamle ting.
Det lille som var igjen etter brenninga under krigen.
Slik forsvant rokken, en gyngestol og annet skrot som viste seg å være verdifullt,
men som ingen visste da.
Koftene til bestemor fikk de ikke.
De hang enda en sommer eller to i den luftige høysjåen.
Men en dag tente vi et stort bål,
for nå skulle det ryddes og skrot brennes.
Gammeltia var over.
Brått kom bestemor strenende over jorda
med bestemte skritt og koftene over armen.
Uten å nøle kastet hun dem på bålet. Såhh, sa hun.
Det var tomt på knaggene i høysjåen der koftene hadde vært.
Og ingen snakket noen gang om hvorfor.
Senere fant jeg ordet som forklarte alt;
Fornorskning.

Den gang folket var en del av feskerian

Kåseri skrevet av Torill Olsen Et av mine tidligste minna e lukta av havet om våren; Fuglan, lyset og kasjetthua tel han bestefar.  Når han smile ble øyan hannes som små sprekka i det værhårde ansiktet. Han e så lun og trygg, prate ikke så mye. Og når han sir nokka e setningan kort. Som om …

Kåseri skrevet av Torill Olsen
Et av mine tidligste minna e lukta av havet om våren; Fuglan, lyset og kasjetthua tel han bestefar. 
Når han smile ble øyan hannes som små sprekka i det værhårde ansiktet.
Han e så lun og trygg, prate ikke så mye.
Og når han sir nokka e setningan kort.
Som om han spare på dem.

Æ huske den store feskekaserollen på plata,
og dampen som dugga ned kjøkkenvinduan.
Og æ kjenne enda følelsen av å sette på kjøkkenstolen og vente på middagen, mens æ inni mæ ber om at æ skal få slæppe å spise lever og rogn.

Mens æ vente på middagen ser jeg ned på småfotan mine
som enda ikke når ned til golvet…
Så blir æ 6 år og får for første gang være me og plokke måsegg på øya.
Måsen er hysterisk og det er æ også.
Jeg like bare måsegg når dæm er blidd usynlig i vaffelrøra.
Det bæste med turen er at æ får holde i juksa for første gang.
Røkke varsomt i handtaket sånn at småseien ska bite på.
Men æ blir fort lei, og sett heller og ser på onkelen min som fort dræg opp småsei.
Den ene ætter den andre.
Æ syns synd på den blanke seien,
førr den kan ha småonga nedi havet og da blir dæm lei seg når mamma ikke kommer hjæm.
– Det e det dommeste æ har hørt, sier han onkel, og flire høyt.
Æ kjenne at æ hater han.
Men æ spis fesken når æ kommer hjem.
Den e blidd ugjænkjennelig og e ikke længer ei feskemamma dær den ligg smørstekt i panna.
Når æ blir 11 blir æ «brukanes tel nokka nøttig», mene han bestefar og ger mæ ei bøtta og tua.
Så sende han mæ ned i lugarn på den gamle feskskøyta førr å vaske rundt.
– E det ikke sånn at det betyr ulykke å ha hokjønn ombord, spør æ, og håper han sir ja sånn at æ slæpp.
– Ikke vær oppkjæftig, sir han, ferdig prata.
Nedi lugarn står det en kjele med kaffe på den lille vedovn. Svart som bekk.
Over heng det sauetalg i ei snor.
Den bruke han bestefar å skjære småbetta av og putte i kaffen.
Onklan mine sine coctail-blar ligg i øverkøya.
Æ har løst tel å bla i dæm, men tør ikke.
Han bestefar e langsint.
Æ får 100 kroner førr jobben og bruke alt på kuletoy og smågodt.
– Spare kan ho ikke, det er sikkert, sir han bestefar til ho bestemor
når han trur at æ ikke høre.
Seinere skal han få rætt, sparegenet har æ ikke fådd utdelt.
Et par somra ætter får jeg stable tørrfesk i lag med ho mamma og ho tante Margit.
Æ føle mæ næsten voksen. Vrakern er liten og tjukk og har sånne svinate øya.
Han e stadig ned i rommet og inspisere. Det var ikke bare fesk han vurderte.
Noen dager etter at vrakern hadde forn hente han bestefar det store grønne pengeskrinet.
Vi satte oss andektig ned og sku få oppgjøret.
Ingen sa et ord da han løfta de store papirpengan som for mæ såg ut som A4 ark,
og så delte han pengan ut til oss.
Æ kjenne enda stoltheten ved tanken på at lille æ fikk våksenlønn.
Det var stort.
Så bynte vi på Isanlegget i Mehamn. Æ fikk jobben med å kjøre auarn igjenna
en maskin som fjernet skjellan.
Jeg huske ikke ka maskinen het, men æ huske at æ likte det,
for da fikk æ stå på kaia der guttan var. 
De andre jenten måtte inn i filethallan og lære å kutte.
Det var kaldt, monotont og kjedelig.
– En hel sommer med det dær gidde æ ikke, sa ei av venninnan mine,
og kutta litt av høyre finger med vilje og gikk sykemeldt hele sommern.
Herregud, det var ingen grense førr kor mye vi misunte ho.
Ætter kvært steig æ i gradan og fikk vaskejobb på hybelhuset.
I andre etasje var guttan innlosjert. Nån av dæm var fra Bodø, husk æ.
Førr dem av oss som va lei det lokale tilbudet var det et kjærkomment tilskudd.
Æ har no glæmt navnan i farta.
Men så kom rekefabrikken til Mehamn. Fi-no-tro.
Å pelle reka hele dagen e så kjedelig at det va tel å dø av.
Men vi tjænte godt og i 5-minuttan sto vi på kaia og puffa røyk.
Nån av oss klarte ikke å innhalere, men det ska være sagt;
Vi øvde jævnt og trutt.
På kaia så vi reketråleran komme inn førr å levere, og de guttan dær va som filmstjerne å se på.
Møringa og trøndera, ikke de lokale guttan som vi allerede hadde gått lei av i 14 årsalderen.
En av dem var spesielt flott, men hadde fått navnet «brøstvortebitern».
Vi ble advart mot ham, men det var ikke alle som trodde på ryktan.
Men dem skulle få erfare at ryktan stemte, smertan var uutholdelig.
Så kom fiskepinnetida i 4 etasje på Isanlegget, så kom lodda,
og så forsvant både lodda og reka og etterkvært torsken,
det var bare sælen som blei igjæn. Dæm kom i hopetall og blei en tragedie førr fjordfeskeran.
Men så kom Røkke og hannes like. Helten på den kvite hest.
Nu sku det bli storkara av oss alle førr den nye tia hadde gullkanta på.
Trudde vi.
Altfor lenge.
Æ ska ikke førgylle fortia. Det var «griskalla» da som nu,
forskjellen e at nutidas vanskeligere å se;
Dæm har på seg dress som førklædning, e børsnotert og bor ikke hær.
Nån av dæm har tel og med goe venna blant dæm med makt og penga,
og veldig veldig veldig veldig gode venna på Stortinget
og i vækslanes regjeringe.
Oppi alt det her e æ jeg gla førr at æ har feskeminna som har tadd med mæ fra ei tid
da vi henta fesk og lever i sinkbøtta når han bæstefar kom på land,
og ho bestemor kokte mølja på kjøkkenet så vinduan dugga ned,
og vi jenten på fileen og langs rekebandan flirte og flørta og såg
at det havet ga kom på land
og ikke havna på Oslo Børs.
– Det nøtte ikke å lægge seg ned å dø når man møte motstand, sa han bæstefar.
Det var den ene setninga som blei sagt på en hel formiddag,
nok til at en unge kunne gruble seg ihjæl på ka som skulle komme i  næste setning.
Når den endelig kom kunne den havne som strofen i et samlevers:
-Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder….