Marit Eira-Åhrén tilsettes som direktør i Sametinget

Tilsettelsesutvalget har vedtatt hvem som skal lede administrasjonen i det nasjonale folkevalgte parlamentet for samene i Norge. Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) ser frem til et godt samarbeid. Det politiske utvalget for tilsetting av Sametingets direktør vedtok 28. april 2020 å tilsette Inger Marit Eira-Åhrén (46) som ny direktør for Sametingets administrasjon fra høsten 2020. Vedtaket er …

Tilsettelsesutvalget har vedtatt hvem som skal lede administrasjonen i det nasjonale folkevalgte parlamentet for samene i Norge. Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) ser frem til et godt samarbeid.

Det politiske utvalget for tilsetting av Sametingets direktør vedtok 28. april 2020 å tilsette Inger Marit Eira-Åhrén (46) som ny direktør for Sametingets administrasjon fra høsten 2020. Vedtaket er i tråd med innstillingen fra sametingsrådet. Eira-Åhrén tilsettes som direktør i Sametinget i åremål for perioden 01.09.2020 til 31.08.2026 og stillingen er plassert til Sametingets administrasjon i Karasjok.

Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) er fornøyd med tilsettingen.

– Inger Marit Eira-Åhrén har i hele denne prosessen vist en solid samfunnsforståelse og kunnskap om det samiske samfunnet, i tillegg til å utvise stor innsikt i offentlig forvaltning og politiske prosesser. Hun har allsidig erfaring fra ulike verv og posisjoner, og hun fremstår som en motivert, tydelig og engasjerende leder, sier Aili Keskitalo.

Fire personer søkte på stillingen som direktør for Sametinget da søknadsfristen gikk ut 23. februar 2020. Nåværende direktør Rune Fjellheim har hatt stillingen i to åremålsperioder, siden 1. september 2008.

Mangfoldig bakgrunn

Inger Marit Eira-Åhrén er opprinnelig fra Kautokeino, men bor og jobber i det sørsamiske samfunnet der hun jobber som leder for enheten som har ansvaret for samisk språkforvaltning i Snåsa kommune og leder av det kommunale språksenteret Gielem nastedh. Eira-Åhrén har erfaring innen offentlige virksomheter på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå, både på det administrative og politiske nivået. Hun har god kunnskap om samisk språk og kultur, og en unik forståelse av det politiske landskapet både i Sápmi og landet forøvrig. 

– Sametingets øverste administrative leder må evne å se det store bildet, være analytisk og jobbe godt i skjæringspunktet mellom fag og politikk. Inger Marit Eira-Åhrén oppfyller alle våre kriterier og har personlige egenskaper som vil komme godt med i jobben som direktør i Sametinget. Hun har en evne til å kommunisere tydelig, har et fokus på muligheter og på å skape forståelse og motivasjon for utvikling. Vi ser frem til et tett og godt samarbeid fra høsten av, sier sametingspresident Aili Keskitalo.

Kontaktpersoner for media:

Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR), tlf: +47 971 29 305

Utvalget for tilsetting av Sametingets direktør består av Runar Myrnes Balto (NSR), Ronny Wilhelmsen (Ap), Cecilie Hansen (Sp), Tor Gunnar Nystad (NSR) og Inger Eline Eriksen Fjellgren (Arja).

Fakta om Inger Marit Eira-Åhrén (46):

  • Opprinnelig fra Kautokeino, men jobber i dag i Snåsa kommune der hun leder enheten som har ansvaret for samisk språkforvaltning i kommunen og det kommunale språksenteret Gielem nastedh
  • Snakker flytende nordsamisk og har god kjennskap til sørsamisk språk muntlig
  • Har en sammensatt fagbakgrunn med en bachelor i sykepleie (Høgskolen i Finnmark, 1998) med videreutdanning innen ernæring, psykisk helse og flerkulturell forståelse samt studier i forskningsetikk og forskningsmetodikk (Sami allaskuvla, HiOA og Nord universitet)
  • Er siidaandelseier i Tjåehkere sijte sammen med sin ektefelle
  • Har politisk bakgrunn, som bl.a politisk rådgiver i Sosial- og helsedepartementet 2000-2001, medlem av Røyrvik kommunestyre 2007-2011, og var frem til 2018 medlem av fylkestinget i Trøndelag. Hun sto også på valgliste til Sametinget i 2013 for Arbeiderpartiet.

Korona-saker i media går over alle støvelskaft!

Det er utrolig hvilke nyheter som redaksjonene klarer å produsere i disse koronatider. Vi har sett hylende småunger i karantene med foreldre som åpenbart er så slitne at de ikke har fått tid til å rydde stua eller bedt ungene om å oppføre seg før media kom på besøk. Vi har sett hjemme-trening i mer …

Det er utrolig hvilke nyheter som redaksjonene klarer å produsere i disse koronatider. Vi har sett hylende småunger i karantene med foreldre som åpenbart er så slitne at de ikke har fått tid til å rydde stua eller bedt ungene om å oppføre seg før media kom på besøk. Vi har sett hjemme-trening i mer eller mindre flaue utgaver, og vi har blitt presentert problemet med ettervekst fordi frisørsalongene er stengt. 

I konkurransen om å lage nye vinklinger på koronakonsekvenser tok de kaka da de forleden klarte å lage en reportasje med fokus på at kattene kan bli stressa og få nerveproblemer fordi eierne har hjemmekontor. Vi ble i samme sak informert om at papegøyen også var blitt mer pratsom. 

Dette lager man altså «nyheter» av. Journalister burde pelle seg ut i landet for å lage saker om reelle og viktige hendelser som ikke nødvendigvis handler om de som er smittet av korona, men om konsekvenser av at landet stenges ned også der ikke koronatruede folk bor.  

Det er mange steder som min hjemplass, Mehamn, helt øverst på Norgeskartet. Her har det ikke vært noen smittetilfeller. Og det er jo ikke rart. Det har i dagevis i slengen nesten vært umulig å komme seg til og fra kommunen på grunn av uvær, snø og stengte eller kolonnekjørte veier som i hyppighet slår både Haukelifjell, Hardangervidda og Vikafjell. Til og med journalistene i Finnmark har problemer med å komme seg til snøhelvete på Finnmarkskysten, slik at de heller må lage saker fra rundt hovedkontorene.

Men rett skal være rett, media klarte å lage en sak om da varaordføreren i Gamvik kommune drakk og festet med flere andre midt under koronakrisen. Den saken fikk god plass i riksmedia. 

Så er det likevel unntaket. På mange måter er de mest øde og værutsatte stedene i Norge vant til å være i en slags karantene. I perioder kommer man seg verken inn eller ut. Denne vinteren har imidlertid vært spesiell, med mye snø, vind, stengte veier og konsekvenser av karantene-regler.

Når jeg ser disse små og store karantenesakene, der noen av dem kanskje er ment som et slags humoristisk innslag, tenker jeg på at de journalistiske ressursene som er brukt på for eksempel kattesaken kunne vært brukt på andre og viktigere saker. Media er en sentral informasjonskanal for folk der mer eller mindre vellykkede feelgood-saker fortrenger vesentlige nyheter.

Jeg tenker på trailere med last inn og ut som kanskje ikke kommer frem, om et næringsliv som sliter med produksjon, salg og transport til markeder og om folk som står i fare for å miste jobbene sine. Og jeg tenker på de som bor i grisgrendte strøk som blir usikker på om viktige medisiner kommer frem i tide og om ambulanseflyet eller forsvarets helikopter kommer hvis de blir syke.

Og midt i alt dette sitter altså folk i sofaene sine helt øverst i landet og ser på tv der de presenterer en sak om at stressnivået til kattene øker under koronatider. Det er beste fall til å le seg ihjel av, i verste fall et hån mot folk.

Kanskje journalistene ikke kommer seg ut til gudsforlatte steder i landet det folk har valgt å bo, de kommer bare til andre ikke-gudsforlatte steder der folk også har valgt å bo? Vel, vel, det fins pc´er, iphone, kamera og høyst oppegående mennesker som kunne rapportert situasjonen rundt om i landet og sendt det over via nettet.

Men nei, man står altså heller i slottsparken i Oslo dagstøtt med langskaftede mikrofoner og intervjuer folk som i strålende solskinn spiser is og gleder seg til denne vanskelige tiden er over.

Denne konsentrasjonen av journalister og medieinstitusjoner er så navlebeskuende at man kunne tro at de ikke vet at det fins steder rundt i Norge som tross alt klarer seg med de midler de har under særlig utfordringer. Det er saker som kunne vært laget og som gir kunnskap om at vi er et folk som tross motstand klarer oss. Uansett hvor vi bor.

Men det er ikke sagt at viktige saker utenfor allfarvei er de som får lesere eller klikk på facebook. Og uten lesere blir det ingen penger og ingen journalister og ingen idiotiske nyheter. 

Så kommer vi likevel ikke unna at dette ikke gjelder lisensfinansierte NRK. Likevel hører det til sjeldenhetene at selv de finner veien til hverdagsfolket på småsteder, hvis de da ikke går under kategorien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 

Nå er det er ikke sikkert at vi som bor langt unna de store mediehusene gråter av den grunn. For sakene i media handler lite om oss. Vi er vant til å være i uværskarantene og vi er vant til å se på tv-innslag som ikke handler om oss. Og vi har heller ikke katter som blir nervevrak av å være med folk. Vi bare slutter å se på!

Denne kommentaren er første gang publisert i Nationen

Rekrutteringsfond for fiskere i Finnmark

Rekrutteringsfondet for fiskere i Finnmark er et lånefond som skal lette etablerings – og investeringsbarrieren, slik at nye fiskere lettere kan komme inn i fiskeryrket. Det skriver Troms og Finnmark fylkeskommune i en pressemelding. Midlene i fondet skal brukes til rekruttering til fiskeryrket, samt til fornyelse/utvidelse for unge yrkesaktive fiskere, som bor i kommunene innenfor …

Rekrutteringsfondet for fiskere i Finnmark er et lånefond som skal lette etablerings – og investeringsbarrieren, slik at nye fiskere lettere kan komme inn i fiskeryrket. Det skriver Troms og Finnmark fylkeskommune i en pressemelding.

Midlene i fondet skal brukes til rekruttering til fiskeryrket, samt til fornyelse/utvidelse for unge yrkesaktive fiskere, som bor i kommunene innenfor de tidligere fylkesgrensene Finnmark og som har virksomheten lokalisert og registret innenfor Finnmark.

Hva kan det søkes om?

Det kan søkes om lån til førstegangsinvestering i fiskefartøy i åpen og i lukket gruppe. Det er ingen alderskrav knyttet til lån til nyetablering.

Det betyr at fiskere som eier fartøy i åpen gruppe i dag, men som ønsker å etablere seg med fartøy i lukket gruppe, også ansees som nyetablerere. 

Det kan i tillegg tilbys lån til utskifting av fiskefartøy og investering i kvoter for etablerte fiskere som er 35 år eller yngre.

Krav og vilkår til søker og investeringsobjekt

Søker skal være bosatt og skattepliktig i Finnmark, og skal være registrert i Fiskermanntallet på blad B. Søker skal være eier av minimum 67 % av fartøyet/foretaket. Søker skal i utgangspunktet levere hele fangsten i Finnmark.

Unntak fra denne regelen kan godtas der en har rettigheter på fiskeslag der fiskeriet i stor grad foregår utenfor fylket, eller der en ikke har leveringsmuligheter i fylket. Lånet fra rekruteringsfondet skal være del av en større samlet finansieringsplan.

Finansieringsrammer

Det kan søkes om lån på inntil 20% av fartøy- og kvoteinvesteringen, maksimalt begrenset til kr. 1.000.000,-

Lånebetingelser

  • Lånet gis som serielån med kvartalsvise avdrag. Første år skal det ikke betales renter eller avdrag.
  • Rentesatsen vil til enhver tid ligge ett prosentpoeng over Norges Banks styringsrente.
  • Total løpetid inntil 12 år (inkludert et års rente – og avdragsfrihet).
  • Lånet sikres med pant i investeringsobjektet, med prioritet etter andre finansieringskilder. I tillegg kan det etableres pant i andre aktiva i selskapet.

Hvordan søke?

Søknaden går til Innovasjon Norge Arktis for saksforberedelse. Fylkesrådet behandler søknadene. Fylkesrådet har jevnlige møter i løpet av året, der sakene blir behandlet.

Fornorskningens etterdønninger

Etterdønningene etter fornorskningen eksisterer fremdeles i dag og vil påvirke fremtidens generasjoner. Det er arven etter fornorskningen som vi ser konsekvensene av i dag, sier Sametingspresident Aili Keskitalo.  Fornorskninge av samer og kvener varte i over 100 år, helt frem til 1950-tallet. Denne minoritetspolitikken var særlig gjeldende for folk i Finnmark og Nord-Troms og påvirket …

Etterdønningene etter fornorskningen eksisterer fremdeles i dag og vil påvirke fremtidens generasjoner. Det er arven etter fornorskningen som vi ser konsekvensene av i dag, sier Sametingspresident Aili Keskitalo. 

Fornorskninge av samer og kvener varte i over 100 år, helt frem til 1950-tallet. Denne minoritetspolitikken var særlig gjeldende for folk i Finnmark og Nord-Troms og påvirket ikke bare språket men etter hvert de fleste sider ved samfunnslivet. 

I dette intervjuet forteller sametingspresidenten hvordan hun mener fornorskningen fremdeles påvirker det samiske folk i dag.

Hvordan rammes urfolk av koronavirus?

Koronaviruset bryr seg ikke om folk og rettigheter, men sprer seg over hele verden med nådelaus kraft og bredde. Hvordan treffer koronaviruset og samfunnsendringene urfolkssamfunn verden over? – Konsekvensene i den situasjonen verden er inne i nå, er at de samme urfolkssamfunna har dårligere motstandskraft mot det nye viruset, skriver professor Torjer Andreas Olsen i …

Koronaviruset bryr seg ikke om folk og rettigheter, men sprer seg over hele verden med nådelaus kraft og bredde. Hvordan treffer koronaviruset og samfunnsendringene urfolkssamfunn verden over?

– Konsekvensene i den situasjonen verden er inne i nå, er at de samme urfolkssamfunna har dårligere motstandskraft mot det nye viruset, skriver professor Torjer Andreas Olsen i forskning.no.

Les hele artikkelen her: forskning.no.

Joikakaker – et ekko av fornorskingen

Som fornorsket sjøsame har jeg et bein i begge leire. Slik ble jeg fra barnsben av stående midt i konflikten mellom min samiske mor og min anti-samiske far med samisk bestemor. Det gjør at jeg kjenner begge sider – innenfra. Alt var ikke like pent.  Derfor er saken om joikakaker som har rast denne uken …

Som fornorsket sjøsame har jeg et bein i begge leire. Slik ble jeg fra barnsben av stående midt i konflikten mellom min samiske mor og min anti-samiske far med samisk bestemor. Det gjør at jeg kjenner begge sider – innenfra. Alt var ikke like pent. 

Derfor er saken om joikakaker som har rast denne uken en trist sak, – den forteller at vi ikke har kommet så mye lenger på de siste tiårene som jeg trodde. Det er et ekko.

Det er fremdeles en minoritetsbefolkning som har vært utsatt for fornorsking i over 100 år og som både føler seg krenket og er krenket i ulike saker, og en majoritetsbefolkning som ikke helt forstår denne følelsen og hva den bygger på. Eller bryr seg?

– Hva er egentlig greia med de joika-boksene, det er jo bare tull, sa en bekjent av meg mens hun ristet på hodet. Jeg orket ikke forklare, hun ville bare sagt at jeg overreagerte.

I mediene er det sterke stemmer, fortrinnsvis kvinner, som har stått frem og protestert mot Nordlys sin leder der det opprinnelig stod:  

«Et slikt krenkelses-hysteri er antakelig mer skadelig for samenes anseelse, enn Joika-kakene noen gang vil være i nærheten av.»

Dette er nå slettet og Nordlysredaktøren beklager. Men det er ikke glemt.

Det er noe nedverdigende med å bli definert, å bli fortolket av andre, som om noen stod utenfor et glassmonter og så på deg og folket ditt som levde sitt liv der inne. Og som uten å kjenne kulturen, historien eller språket laget sin egen oppfatning av det han så? Bygd på sin kunnskap om deg, ikke din. Så norsk og trygg på sin egen definisjonsmakt at han ikke et øyeblikk tenkte over hvordan dette ble oppfattet av de han kritiserte – før han trykket «publiser»!

Det handler ikke om joikakaker, det handler om et illustrert symbol av hva andre mener er samisk. Det er skapt av de som har definisjonsmakt. Makt til å få gjennom sin versjon av virkeligheten. Makt til å definere krenkelse.

Jeg blir sint, ja, men mest av alt trist når jeg ser denne joikakakedebatten eskalere i et Norge jeg trodde var kommet lenger enn da jeg vokste opp.

På min hjemplass brukte man mye av tiden på å skjule sitt samiske opphav. Det ville ikke falle dem inn å protestere mot symbolet som joikakakene representerte der de stod på geledd i hyllene på Samvirkelaget. Det ville avslørt hvem de var, og da ville de bli definert som …. ja, hva da?

Skolesystem uten kulturell forankring

Uten overføring av tradisjonskunnskap kan nenetsisk reindrift være historie. Det russiske skolesystemet bidrar ikke til kulturens overlevelse og utvikling, viser doktorgradsavhandlingen. Doktorgradsstipendiat ved UiT Norges arktiske universitet, Zoia Jefimovna Vylka Ravna fikk forleden godkjent sin doktorgradsavhandling. Den handler om overføringen av tradisjonskunnskap mellom mødre og barn i det selvstyrte russiske området Nenets. Ravna er klar …

Du må være innlogget for å se dette innholdet.

Hvis du allerede har en abonnement, klikk her for å logge inn.
Ellers må du kjøpe et abonnement for å se innholdet. Bli abonnenent

SÁMi magasiidna og Sett Nordfra har fusjonert

Nå blir gode fortellinger, ytringer og nyhetsstoff fra nord og Sápmi enda bedre, når Sámi magasiidna og Sett Nordfra slår seg sammen. På den måten blir det flere samiske saker på norsk og flere norske saker på samisk.

Medietilbudet i nord preges av et skille mellom Sápmi og resten av landet, mellom samisk og norske saker. Når vi slår oss sammen, får vi et mer mangfoldig medietilbud og skaper en større forståelse mellom folk i nord på begge språk.

– Vi vil være med å bidra til et større mediemangfold, der vårt fokus er gode fortellinger, aktualiteter og nyheter på flere språk. Vårt største fokus er å bevare og utvikle de samiske språkene og kulturen, sier Jan Skoglund Paltto, daglig leder i iSámi.Press.

I tillegg til at Sámi magasiidna fremdeles kommer ut i papirutgave en gang i uken som vanlig, utvider vi tilbudet på nett og sosiale medier. Det gjør at vi kan presentere flere dagsaktuelle saker og nyheter. Det er også en fordel i vårt ønske om å ha en nærmere dialog med våre lesere, og kunne satse mer på kommentarstoff og ytringer.

Toril Olsen, nettredaktør i SÁMi magasiidna. – Sett nordfra

– Mange fra nord bor i andre deler av landet. Mange er samer som ikke kan samisk. Slik får også de et utvidet medietilbud på begge språk, samisk og norsk. Dermed blir tilbudet vårt landsdekkende i Norge og i hele Sápmi, sier Torill Olsen fra Sett Nordfra.

– Dette er et stort løft for begge små redaksjoner, som blir sterkere sammen. Vi har spennende tider i vente og jeg gleder meg stort til å samarbeide med Torill, sier Anne Rasmus, redaktør i SÁMi magasiidna.

Vi publiserer på 3 språk; nordsamisk, sørsamisk og norsk, og får med denne sammenslåingen et større mediemangfold og et større publikum.

Torill Olsen, som er redaktør og eier i Sett Nordfra, har jobbet lenge innen mediebransjen og har bred kompetanse innen sjøsamisk kultur og historie.

Inntil videre vil både Sámi magasiidna og Sett Nordfra beholde sine Facebook sider. Begge er godt etablert og har mange følgere. Sammenslåingen vil gi et enda bedre saksmangfold og hyppige oppdateringer som vi håper og tror at vårt publikum vil sette pris på. Sámi magasiidna (samimag.no) og Sett Nordfra (settnordfra.no) får derimot felles nettside på samimag.no. Sett Nordfra sitt domene linkes direkte til samimag.no sine norske sider.

For mer informasjon:

Daglig leder i iSámi.Press AS

Jan Skoglund Paltto Tlf. 906 24 296

Redaktør i SÁMi magasiidna

Anne Rasmus Tlf. 482 93 362

Redaktør og eier i Sett Nordfra

Torill Olsen Tlf. 951 55 520

Preassadieđáhus

Gir hjelp til småbedrifter i Troms og Finnmark

Pressemelding Bedrifter som er i en krevende situasjon på grunn av koronakrisen, kan nå søke om tilskudd til kompetanseutvikling. Ordninga kalles Bedriftsintern opplæring-BIO TFFK, og er et helt nytt tiltak fra fylkeskommunen for å hjelpe bedrifter i denne vanskelige omstillingsperioden. Bedriftene kan søke om inntil 200.000 kr til opplæring, utvikling, kompetanseheving der formålet er å opprettholde …

Pressemelding

Bedrifter som er i en krevende situasjon på grunn av koronakrisen, kan nå søke om tilskudd til kompetanseutvikling.

Ordninga kalles Bedriftsintern opplæring-BIO TFFK, og er et helt nytt tiltak fra fylkeskommunen for å hjelpe bedrifter i denne vanskelige omstillingsperioden.

Bedriftene kan søke om inntil 200.000 kr til opplæring, utvikling, kompetanseheving der formålet er å opprettholde og styrke bedriftene istedenfor å gå til oppsigelse.

Tilskuddet kan gis til ansatte som er permitterte eller fortsatt i jobb.

Første tilskudd utbetalt

– Umiddelbart etter at søkeportalen åpnet forrige uke, har det kommet inn flere søknader. Allerede i dag har vi godkjent første tilskudd. Vi har lagt alle kluter til for å få ut ordninga så raskt som mulig, sier fylkesråd for utdanning Bjarne Rohde (SV).

BIO-ordninga var tidligere administrert av NAV. Gjennom en dugnad og samarbeid mellom TFFK, Nav og Innovasjon Norge har fylkeskommunen nå utarbeidet egne fylkeskommunale retningslinjer som er tilpasset den krevende situasjonen til landet.

Kan søke fortløpende

– Vi har ingen søknadsfrist og tar imot søknader fortløpende. Vi ber alle bedrifter som har mulighet til å forebygge nedbemanning gjennom denne ordninga, om å søke, sier Rohde.

Informasjon om ordninga finner du HER.

Hvordan måles likestilling?

Kommentar fra Torill Olsen Jeg har alltid støttet kampen for kvinners rettigheter og markert 8. mars på et eller annet vis. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt mine tanker til fortidens kvinner. Alle de som før meg kjempet en likestillingskamp som ga meg privilegier som min tippoldemor ikke kunne forestilte seg. …

Kommentar fra Torill Olsen

Jeg har alltid støttet kampen for kvinners rettigheter og markert 8. mars på et eller annet vis. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt mine tanker til fortidens kvinner. Alle de som før meg kjempet en likestillingskamp som ga meg privilegier som min tippoldemor ikke kunne forestilte seg.

Men livet mitt har satt meg i situasjoner der jeg verken kunne eller ville kjempe for likestillingen. Det var helt andre verdier som måtte komme foran, og det gjorde at jeg til tider falt inn i tradisjonelle kjønnsrollemønster. Jeg hadde ikke noen valg, og ville heller ikke valgt annerledes, verken da eller nå.

For hva skulle jeg gjort da min mor ble alvorlig sjuk og mennene rundt henne hadde så «mye å gjøre»? Skulle jeg da stå på mitt og si at vi skulle dele byrdene likt, en avtale de neppe ville holdt. Det hadde jeg verken krefter eller lyst til å gjøre. For målet var ikke likestilling, målet var omsorg og menneskeverd.

Og da mine barn måtte være på sykehus i lange perioder var det jeg som tok den største byrden. Det var aldri et spørsmål om noen annet. Ikke bare fordi jeg hadde født dem og diet dem, men fordi jeg ikke syntes det var riktig å gjøre ungene til en forhandlingssak i likestillingens navn. Det ville gått ut over dem.

Men dette er ikke en personlig fortelling som skal rettferdiggjøre mine valg, den er fortalt fordi jeg mener likestillingskampen har fått ei alvorlig slagside.

Målet om likestilling knyttes ofte opp mot verdien av penger, makt, suksess i arbeidslivet og hvilken CV man kan skilte med. Her er menn nærmest enerådende, det er bare å lese statistikkene som måler faktorene som skiller eneren fra taperen, kvinnen fra mannen.

I 2017 sjekket Dagens næringsliv hvor mange av Norges best betalte ledere som var kvinner. De fant ut at blant de 100 best betalte lederne var det 4 kvinner. Det er jo trist i seg selv, men målet i livet og i et samfunn er vel ikke å få mest makt og høye lønninger?

Målet om likestilling skulle vært mer knyttet mot andre verdier, for eksempel målt opp mot antallet menn som ikke jobber som hjelpepleiere, sykepleiere, førskolelærere og andre omsorgsyrker.

Slik det ser ut nå er det som om landet vårt og verdiene våre er knyttet til det kapitalistiske system, der målet er makt, penger, ledende stillinger og privateide selskaper og profitt. Det er i dette bildet og med disse verdiene at vi måler likestilling.

Det likestillingsindeksen burde har målt og jobbet for var å få flere menn inn i omsorgsyrker og bedrifter som har et likhetsprinsipp knyttet til sosialistiske verdier. 

Med dette bakgrunnsteppet skulle oppslaget vært:

«I 2017 sjekket Dagens næringsliv hvordan kjønnsbalansen og lønnsnivået var i omsorgsyrker. De fant at det var likt fordelt.»

Det høres naivt og illusorisk ut. Men vi må ikke slutte å kjempe for like rettigheter bygd på menneskeverd og omsorg heller enn om penger og makt. Det er det som må være målet på suksess. Og det er derfor kvinnedagen langt fra har utspilt sin rolle.