Sametingsrådet gir millionstøtte til kriserammet reindrift

Pressemelding. Sametingsrådet støtter reindriftsnæringen med 1.275 000 kroner med flytting fra vinterbeite til sommerbeite.   På grunn av beitekrisen er reinsdyrene i dårligere hold enn under normale forhold og mange reinsdyr klarer ikke den belastningen som vårflyttingen medfører. Sametingsrådet bevilger derfor i overkant av 1,2 millioner til støtte til fraktordninger som kan lette belastningen for dyrene …

Pressemelding. Sametingsrådet støtter reindriftsnæringen med 1.275 000 kroner med flytting fra vinterbeite til sommerbeite.  

På grunn av beitekrisen er reinsdyrene i dårligere hold enn under normale forhold og mange reinsdyr klarer ikke den belastningen som vårflyttingen medfører. Sametingsrådet bevilger derfor i overkant av 1,2 millioner til støtte til fraktordninger som kan lette belastningen for dyrene og næringa sier sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) 

Sametingsrådet mener det var rett og riktig at avtalepartene og forvaltningen hittil har bidratt sterkt med økonomisk støtte til for og transport av foret. Nå er det fortsatt utfordringer med vårflyttingen og for å forhindre tap og forverring av reinens kondisjon før kalving ser mange reineiere seg nødt til å foreta vårflyttingen med trailertransport.

– Det er derfor sametingsrådet nå etter en søknad gir støtte til fellestiltak som kan støtte transport av dyrene i de tilfeller der dette er aktuelt sier rådsmedlem Silje Karine Muotka (NSR).

Sametingsrådet har innvilget Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) et tilskudd på kr. 1 275 000 til kriseforebyggende tiltak i reindriftsnæringen, der 975.000 kroner går til Finnmark, mens 300.000 kroner går til ordninger for resten av landet.

Mye snø og områder med islagte beiter har ført til en svært krevende beitesituasjon for reindrifta i store deler av Nord – Norge. Reindriftsutøvere har over lang tid vært nødt til å fore reinsdyrene for å forebygge lidelser og hindre sultedød. I en ekstraordinær situasjon som denne er det avgjørende at flyttingen til vår og sommerbeitene skjer på en mest mulig skånsom måte for reinsdyrene.

Det vil derfor være av stor betydning for reindriftsutøverne å få fraktet reinsdyrene til disse beiteområdene med trailertransport avslutter Muotka som fremhever den tette dialogen med andre aktører i denne saken som avgjørende for at man kan gi et ekstraordinært tilskudd som dette

Preassadieđáhusas: Sámediggeráđđi juolluda 1.275 000 ru giđđajohtindoarjaga boazodoalloealáhussii.

Guohtunroasu geažil leat bohccot heajubut go dábálaš ja olu bohccot eai gierdda johtit dálveorohagas geasseorohahkii. Sámediggeráđđi juolluda danne badjelaš 1,2 miljon ruvdnosaš doarjaga fievrrádusortnegiidda mat geahpedit bohccuid ja ealáhusa noađi, dadjá sámediggeráđđi Silje Karine Muotka.  

Ordningen skal forvaltes av fylkesmannen i Finnmark. Når det gjelder tilskuddet til reindriften utenfor Finnmark vil Sametinget i samarbeid med NRL og Fylkesmennene finne en praktisk løsning. 

Sámediggeráđđi oaivvilda ahte šiehtadallanbealit ja hálddašeapmi dahke riekta go ekonomalaččat nannosit dorjo fuođđariid doalvuma.  Dál leat ain hástalusat giđđajohtimiin ja boazodoallit bággejuvvojit fievrridit ealuideaset guorbmebiillaiguin eastadan dihte jápmima ja várjalan dihte bohccuid vuoimmi, dál ovdal guottetáiggi.  

-Danne juolluda sámediggeráđđi dál ohcama vuođul doarjaga oktasašdoaibmabidjui veahkkin fievrridit bohccuid doppe gos lea dárbu, dadja sámediggeráđi lahttu Silje Karine Muotka.  

Sámediggeráđđi juolluda Norgga Boazosápmelaččaid Riikkasearvái (NBR)  1 275 000 ruvdnosaš heahteveahki boazodoalloealáhusa várás, mas 975.000 ru manná Finnmárkui, ja 300.000 ru manná ortnegiidda muđui riikkas.  Ortnega hálddaša Finnmárkku fylkkamánni.

Doarjaga várás boazodollui olggobealde Finnmárkku áigu Sámediggi ovttasráđiid NBR:in ja fylkkamánniiguin gávnnahit čovdosa.   

Olu muohttaga ja lássejuvvon guohtuma dihte lea ealáhat vearáskan olu báikkiin Davvi-Norggas.  Boazodoallit leat guhkit áiggi ferten biebmat bohccuid vai bohccot eai dárbbat gillát ja jáme nealgái. Dakkár earenoamáš váttis dilis lea hui dehálaš ahte giđđajohtin manná nu njuovžilit go vejolaš bohccuide.

Danne oaivvildit boazodoallit ahte ferte fievrridit bohccuid guorbmebiillaiguin geasseorohahkii, loahpaha Muotka, gii deattuha ahte lagas gulahallan eará oasálaččaiguin dán áššis mielddisbuvttii ahte lea vejolaš juolludat dakkár earenomáš doarjaga.   

————————–

– Dagens miljøbevegelse kan lære mye av Alta-kampen

Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet mener historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram. «Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» er tittelen på en bok som nylig ble publisert. Boka er skrevet av Alfred Nilsen som var leder for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet var, …

Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet mener historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram.

«Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» er tittelen på en bok som nylig ble publisert. Boka er skrevet av Alfred Nilsen som var leder for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. 
Professor Hans Petter Saxi ved Nord universitet var, som ung student, en av de 800 demonstrantene som for 50 år siden samlet seg i Stilla med en lenkegjeng i front for å stoppe anleggsmaskinene som var på vei. 

I sin omtale av boka «Altakampen» gir Saxi klart uttrykk for at historien om Folkeaksjonen i Alta viser hvordan sivil ulydighet kan føre fram.

– Bakteppet var at sentralmakta overkjørte det lokale sjølstyret. Ved avstemminger i kommunestyrene i Kautokeino og Alta var det to-tredeler som stemte imot neddemming og regulering av Alta-Kautokeinovassdraget i 1976, sier Saxi.  

– Men selv om Folkeaksjonen tapte saken, vant de likevel opinionen og den langsiktige kampen for vern mot kraftsosialismen gjennom sivil ulydighet. Stikkordene er langsiktig legitimitet, sier Saxi som altså selv fulgte miljøkampen på nært hold. 

Båret ut av politifolk og bøtelagt

Deltok i demonstrasjonene mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget: Professor Hans Petter Saxi. Foto: Svein-Arnt Eriksen. Toppbildet: Foto Riksarkivet/Wikimedia Commons.

– Rundt 600 politifolk kom opp til leiren med beltebiler. De hadde med seg vinkelslipere, som gjorde kort prosess med lenkegjengen som satt fremst av demonstrantene. Så ble vi båret ut en etter en av to til tre politifolk. 
– En ung altamann satte seg imidlertid til fysisk motverge, og det oppsto tilløp til slagsmål. Filosofiprofessor Arne Næss gikk imidlertid imellom, og forklarte den unge mannen at aksjonen var ikke-voldelig, og det hele roet seg, forteller Saxi.

Demonstrantene ble så kjørt ned til Alta, der de ble avhørt og siktet. 
– Siden fikk jeg en bot på tre tusen kroner som venner av meg spleiset på. Dette var mye penger for en student i 1981, sier Saxi. 

Saxi skriver i sin omtale av boka til Nilsen at det var bemerkelsesverdig at ingen kom fysisk til skade under denne dramatiske hendelsen, noe han gir Folkeaksjonen hovedæren for. 

I boka karakteriserer Nilsen samenes sultestreik foran Stortinget i 1979 som en genistrek. 

– Dette ble et gjennombrudd for samenes interesser, sier Saxi. 

Folkeaksjonen ble ledet av sindige folk med lokal oppslutning  

Saxi er opptatt av hva dagens miljøbevegelse kan lære av Altakampen. Han mener at boka til Nilsen bør bli obligatorisk lesning for dagens miljøbevegelser. 

– Folkeaksjonen bidro nemlig til at vannkraftepoken i dag er historie, og til at samenes rettigheter ble formalisert i lovverket og Sametinget.

– Selv om det var aksjonene i Stilla som fanget medias oppmerksomhet, så var det opplysningsarbeidet over mange år som kanskje var deres viktigste bidrag. I tillegg var Folkeaksjonen ledet av sindige folk med stor tillit lokalt, sier Saxi.  

– De hadde alle erfaring fra lokalpolitikk og var respekterte borgere i nærmiljøet.  Folkeaksjonen hadde 20 000 medlemmer og 100 lokallag. Den drev et omfattende opplysningsarbeid sammen med Norges Naturvernforbund i Detsika-leiren. 

Sommeren 1979 var det 6 500 deltakere som fikk skolering i miljøvernarbeid. Sommeren etter ble Stilla-marsjen arrangert med 700 deltakere, opplyser Saxi. 

Tapte slaget, men vant krigen

– I Alta tapte motstanderne slaget, men de vant krigen. På kort sikt tvang regjeringen igjennom at Alta-Kautokeinovassdraget skulle bygges ut, men på lengre sikt måtte selv daværende statsminister Gro Harlem Brundtland innrømme at dette var en tabbe.
– Etter dette snudde tyngdepunktet i politikken seg i retning av vern, sier Saxi.  
Oppsummert trekker han fram denne lærdommen:

  • At aksjonene var ikke-voldelige. 
  • At lederne hadde stor tillit.
  • At opplysningsarbeidet var grundig og langsiktig.
  • At aksjonen fikk stor legitimitet gjennom samenes engasjement, blant annet da samiske mødre nektet å forlate statsminister Brundtlands kontor, samt sultestreiken foran Stortinget.  

– Samene var frustrerte over å ikke bli hørt, men likevel satte utbyggingen i gang prosesser i befolkningen, og etter hvert i Stortinget og regjeringen, der de samiske rettighetene ble utredet og senere institusjonalisert i lovverket, konkluderer Saxi.
Han mener det skjedde et verdimessig paradigmeskifte på 1970-tallet, der opinionen svingte fra vekst til vern, og fra assimilering til aktiv vitalisering i samepolitikken. 
– En ny generasjon av politiske aktører begynte å gjøre seg gjeldende i politikken. Dette var mennesker som hadde vokst opp etter krigen med fred og vekst i levestandard. De prioriterte naturvern foran vekst, avslutter Saxi. 

Publisert med tillatelse fra professor Hans Petter Saxi.

Å heie på det samiske er å heie på Nord-Norge

Kronikk av Aili Keskitalo (NSR), sametingspresident og Silje Karine Muotka (NSR), sametingsråd Samepolitikk er en balansegang, men Sametinget sliter ikke med balansen for innsigelser i plansaker. Sametinget jobber grundig både faglig og politisk for at eventuelle innsigelser skal være godt begrunnet. Sametinget har hatt innsigelsesmyndighet i plansaker siden 2009 og hovedregelen er at vi blir …

Kronikk av Aili Keskitalo (NSR), sametingspresident og Silje Karine Muotka (NSR), sametingsråd

Samepolitikk er en balansegang, men Sametinget sliter ikke med balansen for innsigelser i plansaker. Sametinget jobber grundig både faglig og politisk for at eventuelle innsigelser skal være godt begrunnet.

Sametinget har hatt innsigelsesmyndighet i plansaker siden 2009 og hovedregelen er at vi blir enige langt oftere enn uenige. De få innsigelsene som opprettholdes etter at det har vært dialog med kommuner eller andre, skal kunne forsvares godt i offentligheten og i videre saksbehandling.  

I kjølvannet av Tromsø kommunestyres vedtak i Arctic Center-saken, har Nordlys-redaksjonen tatt for seg både Aps kommunestyregruppe, AUF, UiT og nå Sametinget. Fra å ha blitt beskyldt for å bruke tiden på feil saker, så må Sametinget nå stå til rette for å mene feil om viktige saker. 

Urbanisering og sentralisering har foregått siden Anders Aune ble frontfigur i Folkeaksjonen Framtid for Finnmark, som ble startet for å demme opp for fraflytting og nedlegging. I 1989 havnet Aune på Stortinget i ett valgskred av de sjeldne.

Sentralisering er tett sammenvevd med utdanningsmotorer og naturlig utferdstrang for unge mennesker som ser etter sin plass i samfunnet. Perioden er også sammenfallende med utviklingen innen fiskerinæringen, der folk er kasta på land og retten til å drive fiske samles på stadig færre hender.

Den 7. mai skal Stortinget igjen behandle denne viktige saken for Nord-Norge, i en tid der vi sitter koronafast i egen landsdel. Påstander om at det er Sametinget som driver frem fraflytting er en for lettvint analyse av en kompleks og sammensatt utfordring for hele landsdelen og distrikts-Norge.

Sametinget er en aktør for å bygge et attraktivt nord. Vi bidrar til å redusere kapitalrisiko for banker i primærnæringsetableringer, ved førstegangsanskaffelse av fiskefartøy og ved oppstart av videreforedlingsbedrifter, for bedrifter som satser på samisk design, for kreative næringer og for reiselivsnæringa.

Vi ser at innsatsen har betydning for flyttemønsteret. I Indre Finnmark er ikke fraflyttingen så dramatisk som ved kysten av Finnmark. Vi bidrar til bolyst og kunnskapsutvikling med institusjonsutvikling og viktige møteplasser som trekker til seg ungdommen. 

Hva om noen fortalte at det finnes store saker hvor Sametinget og øvrige planmyndigheter har evnet å finne løsninger? Flyplassutvidelser for Forsvaret på Evenes er en slik sak.

Der har det vært gjennomført konsekvensutredninger, det er funnet løsninger, og prosjektet vil gjennomføres. Hva med 420 kV-linja fra Balsfjord til Skaidi, som er det aller største sammenhengende arealinngrepet vi har sett i nyere tid?

Sametinget har akseptert saken i plenum, til tross for at linja går krysser 30 reinbeitedistrikter med svært negative konsekvenser. Kulturminner langs hele traseen er dokumentert i egen ekspertrapport.

Sametinget er for eksempel for utbedring av Indre Finnmark riksvei. Sametinget har både faglig og politisk deltatt i prosessen for å sikre bedret innfartsvei til Tromsø. Vi har funnet løsninger for utbedring av vei mellom Evenes, Harstad og Sortland.

Vi arbeider sammen med reiselivet i Tromsø for at reiselivssatsinga skal skje i samspill med og ikke på bekostning av samiske interesser. Sametingsrådet er både for en utvidelse av Langnes lufthavn og en utvidelse av Alta lufthavn.

Den samiske befolkningen er en viktig del av Nord-Norge, og har alltid vært det. Vi er takknemlige for at kommunestyret i Tromsø gjør nettopp dette i den vanskelige saken om Arctic Center. Nordlys-redaksjonen mener vedtaket er en samisk seier.

Ikke har vi grunn til å feire, fordi en samisk seier vil vel betinge et slags samisk framskritt? At muligheten for å få være i fred er den samiske «seieren» illustrerer den samiske situasjonen godt. Å utvide driftsgrunnlaget, skape vekst og flere arbeidsplasser for samisk næringer en diskusjon som sjelden eller aldri tas opp.

Samiske næringer blir forhindret i å bruke tid på utvikling. Tiden blir spist opp av byråkrati og prosjekter som ikke kan sameksisterende med etablerte næringer. Ja, dette er som en bremsekloss for vår verdiskapning og muligheter for å skape vekst.

Det er et faktum at samiske interesser taper i en hel mengde arealinngrepssaker. På Fosen, der Nord-Europas største vindindustrianlegg med 1000 vindturbiner nå er etablert. I Øyfjellet har reinbeitedistriktet Jillen-Njaarke strevet for å kunne flytte drektige simler gjennom anleggsområdet der OED har overkjørt Fylkesmannen og NVE til fordel for utbygger.

Det planlegges nye vindindustrianlegg i samme området hvor Nussir ASA er gitt tillatelse til å sperre flyttvei, bygge i kalvingsland og dumpe gruveavfall i sjøen.

Skal Sametingets rolle i arealsaker vurderes, så må man ha med seg hele bildet av alle saker det ikke reises innsigelser mot, og alle saker der det oppnås enighet.

De mange sakene der de samiske interessene ikke vinner fram er heller ikke uinteressante. Sametingets næringspolitikk er mer fokusert på lokalsamfunnsutvikling og småskalavirksomhet enn på storindustri, og nettopp derfor er vi et viktig supplement til det øvrige virkemiddelapparatet. 
 
Det finnes nok av dem som heier på de mest inngripende industriprosjektene. Vi står likevel ikke i veien for industri der sameksistens er mulig. Vi heier på matproduksjon, på reiselivsnæringa, på kultur- og kreative næringer og på mange andre små og mellomstore aktører. Vi heier på det samiske, og det er også å heie på Nord-Norge.

Publisert i Nordnorsk debatt 5. mai

Litt annenrangs i forhold til det norske

– Jeg husker at pappa fortalte at når han begynte på skolen kunne han bare finsk eller kvensk og fikk beskjed om at her skal vi ikke høre det språket. Han fikk smekk på fingrene av læreren fordi han brukte det lokale språket. Når han senere fortalte oss om det fikk han tårer i øynene, …

– Jeg husker at pappa fortalte at når han begynte på skolen kunne han bare finsk eller kvensk og fikk beskjed om at her skal vi ikke høre det språket. Han fikk smekk på fingrene av læreren fordi han brukte det lokale språket. Når han senere fortalte oss om det fikk han tårer i øynene, så det var nok en sår opplevelse som han bar på hele livet.

Det forteller Trygg Jakola, etterkommer av kvener og medlem av Norske Kveners Forbunds kulturminneutvalg. Han er fra Vestre Jakobselv der han har vært lærer og rektor. Senere ble han utdanningsdirektør i Finnmark.  

Norske myndigheter har i perioder frem til slutten av 1900-tallet ført en politikk overfor samene, kvenene og norskfinnene som fikk alvorlige negative konsekvenser for deres kultur, språk, identitet og levekår. Denne politikken betegnes ofte som fornorskingspolitikken.

Hvordan opplevde foreldrene dine fornorskningen?

Det handlet om holdninger til språket og den kulturen mine foreldre vokste opp i, – at det ikke var anerkjent som godt nok. Det skapte noen holdninger til det miljøet og den kulturen de bodde i .

Kvensk og finsk ble oppfattet som litt annenrangs i forhold til det norske. Det opplevde jeg hos dem da jeg ble større. Det var liksom det norske som var det viktige og som de var opptatt av at føre videre til oss. Det betydde også at jeg fikk en holdning til at det de stod for og tok med seg ikke var så bra som det norske.

Mamma snakket bedre norsk enn pappa. Han hadde problemer med P-B, D-T og K-G. Jeg skjemtes når jeg hørte han snakket det språket. Det var ikke fullgodt norsk, men nå tenker jeg at det jo var deres norsk, en dialekt av et norsk. Det skjønte jeg ikke da.

Dette er noe av det som er et resultat av fornorskningen. Det de opplevde i skolen og de holdninger det skapte til egen kultur, språk og historie. 

Snakket dere om at dette var fornorskning og at det var en bevisst politikk?

Nei, jeg kan ikke huske det, det var en aksept for at sånn skulle det være. Derfor snakket de ikke kvensk/finsk hjemme hos oss, men seg imellom snakket de språket og kom det folk på besøk var jo det språket som ble snakket. 

Men de brukte det aldri til oss. Det var vel et bevisst valg de gjorde fordi de ville oss vel. Skulle det gå bra med oss i verden, så var norsk veien å gå, det var nøkkelen til suksess.

Men jeg kan ikke bebreide dem for det. Foreldre vil jo det beste for barna sine. 

Opplevde du det som et tap?

Jeg lærte jo språket, det var viktig at vi forstod. Og i hverdagen lærte vi finsk/kvenske barnesanger. Når vi gikk i sauna gikk det også i finsk/kvensk. Det var ikke et bevisst valg, men det var en naturlig arena fordi sauna-kulturen var noe de hadde tatt med seg fra Finland.

Læstadianismen var også en viktig og en arena der bare finsk/kvensk  ble brukt. Det kom predikanter fra for eksempel Ofoten og da ble tolket til finsk.  

Har du selv opplevd fornorskninga?

Jeg har ikke kjent det direkte på kroppen sånn som mine foreldre opplevde det. Men noen holdninger man har er nok en indirekte del av fornorskninga. Gjennom holdninger kan man kanskje si at fornorskninga også foregikk etter 2. verdenskrig. 

Jeg har en fortid som lærer og rektor i bygda. Jeg husker at da jeg begynte med valgfag i finsk i ungdomsskolen, troppet en av nestorene i bygda opp på skolen og var sint på meg. 

– Her har vi hele tiden jobbet for at vi skal være norske og så kommer du her og skal lære ungene våre finsk. Det må du slutte med! 

Vi hadde en ordning på slutten av 60-tallet der lærere kunne få permisjon med lønn til videreutdanning hvis de jobbet i språkblandingsdistrikt. Et par lærere søkte, og da ble det en kjempeaksjon i bygda med folkemøter og underskriftkampanjer, for de var vel ikke et språkblandingsdistrikt! Når sånt skjer forteller det at folk har et sårt forhold til fortiden sin.

Hvordan ser du fremtiden for kvenene?

I dag er det mange lyspunkter, for eksempel i Porsanger der mange har lært seg kvensk. Når jeg hører at de snakker og leser kvensk får jeg tårer i øynene, for det gir assosiasjon til egen barndom. Da er det masse ord og uttrykk som dukker opp. 

Jeg har barnebarn som har valgt finsk på skolen. Det er en kvensk vind som blåser her i nord, en større oppvåkning om det kvenske. Kulturen og historien vil leve videre. Skammen er borte.

Den oppvoksende slekt må lære om fornorskninga gjennom eksempler. Vi må imidlertid ikke fremstille folket som stakkarer, men heller få frem stoltheten. 

Jeg tror den kvenske kulturen og historien vil bestå. Språket er mer usikkert, men man må være optimist, avslutter Trygg Jakola.

Korona er dårlig argument for gruvedrift

Koranapandemien kan ikke begrunne tilsidesettelse av menneskerettigheter eller miljøhensyn, skriver Sametingsråd Silje Marie Muotka i dette leserinnlegget. Hun mener man må ivareta og fornye det som har dannet grunnlag for bosetting i området framfor å satse på gruvedrift i Repparfjord Det er oppsiktsvekkende at distriktsminister Linda Hofstad Helleland, som har ansvar for samepolitiske spørsmål i …

Koranapandemien kan ikke begrunne tilsidesettelse av menneskerettigheter eller miljøhensyn, skriver Sametingsråd Silje Marie Muotka i dette leserinnlegget.

Hun mener man må ivareta og fornye det som har dannet grunnlag for bosetting i området framfor å satse på gruvedrift i Repparfjord

Det er oppsiktsvekkende at distriktsminister Linda Hofstad Helleland, som har ansvar for samepolitiske spørsmål i regjeringen, gjør nettopp dette når hun skriver i Aftenposten 30. april.

Der skriver hun at tillatelsen til gruvedrift i Repparfjord er viktig for å få flere i jobb etter koronakrisen og viktig for å oppnå det grønne skifte.

Statsråd Helleland burde være kjent med at et bredt flertall i Sametinget og halve styret i grunneierorganet Finnmarkseiendommen har gått mot gruvetillatelsen av hensynet til samiske næringer og samfunnsliv.

Hennes argumentasjon for gruvetillatelsen er en kamuflasje av en meget svakt begrunnet og dårlig beslutning. Det er en beslutning som ofrer en nasjonal laksefjord til gruvedumpingsplass og ikke minst stenger reindriftas flyttlei og ødelegger dens trekkvei og kalvingsområde.

Kobberprisen har som følge av pandemien stupt slik at det i dag ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomhet i prosjektet. Dessuten er overforbruk av samisk natur til et marked som ikke etterspør produktet ikke bare dårlig miljø og samepolitikk, men i høyeste grad dårlig samfunnsøkonomi.

Prosjektets manglende samfunnsøkonomiske lønnsomhet tydeliggjøres da også av at Frp og Krf i Finnmark mener at det er nødvendig at staten går inn og investerer i prosjektet for å berge det og tiltrekke seg private investorer. En kobbergruve i Repparfjord blir ikke bedre av at det framstilles som en koronagruve.

Det var faktisk ikke behovet for det grønne skiftet som begrunnet gruvetillatelsen i Repparfjord slik distriktsminister Helleland framstiller det i sitt innlegg.

Å tillate miljøødeleggelser og ødeleggelse av grunnlaget for samisk kultur kamuflert som god arbeids- og klimapolitikk er rett og slett ikke riktig, redelig eller akseptabelt.

Vi trenger bærekraftig næringsutvikling og arbeidsplasser, også for å sikre samisk samfunnsutvikling. Det skjer ikke gjennom hensynsløse natur- og miljøødeleggelser stikk i strid med FNs naturpanel sine anbefalinger eller gjennom å ødelegge for eksisterende næringsutvikling som fiskerier og reindrift.

Det skjer gjennom at man ivaretar og fornyer det som har dannet grunnlaget for bosetningen i dette området.

Sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR). Foto: Åse M.P. Pulk/Sámediggi)

75 år siden Hopseidet-tragedien

– Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor, skriver Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i dette innlegget. I dag er det 75 år siden de grusomme hendelsene på Hopseidet. Jeg hadde egentlig planlagt å skulle delta på markeringen sammen med dere. De rådende omstendighetene har dessverre gjort det umulig. Jeg kan imidlertid forsikre dere …

– Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor, skriver Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i dette innlegget.

I dag er det 75 år siden de grusomme hendelsene på Hopseidet. Jeg hadde egentlig planlagt å skulle delta på markeringen sammen med dere. De rådende omstendighetene har dessverre gjort det umulig. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at jeg kommer til Hopseidet. Minnene om det som skjedde skal markeres på en skikkelig måte.

Andre verdenskrig var ufattelig brutal og grusom. Nazismen la til grunn at noen mennesker var mer verdt enn andre, og var en ideologi helt uten menneskeverd. Det var også en total krig, der sivile led i et omfang vi aldri har sett, verken før eller siden. Man regner med at opp mot 85 millioner mennesker mistet livet under krigen.

Tallene er ikke til å fatte. Omfanget av krigen, redslene og lidelsene var så enormt at det kunne være vanskelig å se individet. Det blir nærmest noe upersonlig ved det; vi er ikke utrustet til å omfavne så mange mennesker mentalt. Derfor er det nettopp individene vi må se. For å forstå andre verdenskrig må vi anerkjenne enkeltmenneskets historie og opplevelser.

I mai 1945 hadde Øst-Finnmark vært fritt i mer enn et halvt år allerede. Som eneste del av Norge, var området befridd av våre sovjetiske allierte. Hitler hadde som dere vet beordret tvangsevakuering og den brente jords taktikk. Finnmark og Nord-Troms var sprengt og brent. Nazistene hadde beordret sivilbefolkningen sørover. Men tusenvis av tapre finnmarkinger trosset Hitlers ordrer, og ble igjen i gammer og huler. 6. mai 1945 var fredsgleden i ferd med å spre seg i det ganske land, også i Finnmark. Veien til fred virket uunngåelig.

Bak de sovjetiske styrkene ankom i november 1944 norske soldater fra 2. Bergkompani De ble etterfulgt av soldater fra Polititroppene i Sverige etter årsskiftet. I mellomtiden ble enda flere rekruttert lokalt. Disse soldatene inkluderte tidligere mannskaper fra Alta bataljon, og ferske vernepliktige til Varanger bataljon. Til sammen var det likevel ikke mer enn 3.000 norske soldater i Finnmark i maidagene 1945. De hadde ansvaret for området mellom de sovjetiske og tyske styrkene, mellom Tana bru og Lyngen.

Hopseidet hadde vært i en særstilling denne vinteren på grunn av beliggenheten. Mange flyktninger ble fraktet over eidet på tur fra Laksefjord til Øst-Finnmark. Norske soldater hadde etablert seg i et fjøs som stod igjen. Lokalbefolkningen var vant til å bidra der de kunne.

I begynnelsen av mai 1945 var det et lite samfunn på Hopseidet. Modige kvinner, menn og barn som hadde unndratt seg nazistenes tvangsevakuering. Trosset Hitlers ordre. Når en liten patrulje fra de norske styrkene ba om hjelp til vakthold på Hopseidet var de sivile straks villige. Som så mange andre steder langs Finnmarks-kysten den våren var det sivile som bistod med vakt. De sivile var i det hele tatt uvurderlige ressurser med sin inngående kjennskap til lokale forhold.

Det var to grunner til at sivile ble bedt om hjelp. Den første var at 3.000 norske soldater hadde ansvar for et område på størrelse med Danmark. Et område som i tillegg var minelagt, nærmest uframkommelig og uten infrastruktur. Den andre grunnen til at sivile ble bedt om hjelp var nazistenes herjinger.

Den tyske marinen gjennomførte en lang rekke operasjoner langs kysten. Det vanlige var at de gjennomførte strandhugg, og terroriserte og tvang med seg sivilbefolkningen. Disse raidene ble utført med hurtiggående båter. Dette innebar at angrepene kunne komme hvor som helst, når som helst. I begynnelsen av desember 1944 ble det for eksempel åpnet ild mot en gamme hvor sivile hadde søkt tilflukt i Laksefjord. Blant dem flere kvinner og barm. En kvinne døde i angrepet. Derfor var det tvingende nødvendig at sivilbefolkningen bistod med vakt og varsling.

6. mai 1945 gjorde tyske soldater strandhugg på Hopseidet. De sivile fikk ordre om å legge fra seg de få våpnene de hadde fått, og ta av seg uniformseffektene. Alle måtte forstå at freden var nær, og man forventet derfor at tyskerne var kommet for å overgi seg. Men for sikkerhets skyld ville man ikke at sivile skulle kunne risikere å havne i kryssilden.

De tyske soldatene tok seks av de sivile mennene til fange, før de henrettet dem i kaldt blod. En av kvinnene ble voldtatt foran barna sine.

Denne gangen etterlot de tyske soldatene seks drepte nordmenn, en voldtatt kvinne og 17 farløse, traumatiserte barn.

Tragedien på Hopseidet var meningsløs, blottet for militær verdi. Enda mer meningsløs blir den av at alle visste at freden bare var noen dager unna. Tragedien på Hopseidet skulle komme til å definere konsekvensene av krigen for lokalbefolkningen.

En norsk kaptein meldte om angrepet til London dagen etter: «Det er en krigsforbrytelse av groveste slag. Det rår panikkstemning blandt folket som frykter nye angrep.» Lokalbefolkningen på Hopseidet gikk freden i møte med redsel og sorg.

8. mai 1945 kom freden til Norge. På Hopseidet var man ennå i sjokk. 17. mai 1945 er omtalt som tidenes nasjonaldagsfeiring. På Hopseidet var det begravelse.

Etter hvert ble de etterlatte, lokalbefolkningen og stadig flere finnmarkinger, som ringer i vann, kjent med saken. At myndighetene ikke så ut til å ta den på alvor, gjorde at den ble en del av et større bilde. Det som ble oppfattet som likegyldighet førte til at sorgen med tiden ble til avmakt og bitterhet.

Saken ble riktig nok etterforsket av norske myndigheter, og på ny i 1960-årene av de Vesttyske. Men begge gangene ble saken henlagt og ingen ble dømt. De involverte soldatene hevdet at de skjøt i selvforsvar. Deres forklaringer stemmer ikke overens med de rettstekniske undersøkelsene som ble foretatt i 1945.

I ettertid er det åpenbart at de tyske soldatenes handlinger må karakteriseres som en krigsforbrytelse.

I dag, 75 år etter at disse grusomme hendelsene fant sted, må vi også erkjenne at de offer de seks drepte ga for Norge, for oss, ikke ble verken sett eller anerkjent av myndighetene.

Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor hos myndighetene og øvrighetspersoner i alle lag, fra bygd til by og hovedstad. Slik at vi aldri mer behandler ofrene for overgrep på en slik måte. At vi ser dem som har gitt alt. At vi som samfunn er mer sjenerøse, mer inkluderende og har større forståelse for dem som opplever noe av det mest grusomme; det å få sine nærmeste meningsløst revet vekk i en ren terrorhandling uten noen militær verdi, bare dager før freden.

I dag, 75 år siden tragedien på Hopseidet, skal vi minnes de seks som så brutalt ble tatt fra oss:

Einar Mikalsen og hans sønn Johan Mikalsen, Leonard Eriksen, Reidar Karlsen, Harald Kristiansen og hans sønn Henry Kristiansen.

Vi lyser fred over deres minne.

Grenseoverskridende språkarbeid

Sametingsrådet har bevilget støtte på 255 000 kroner til prosjektet Deanuleagis sámástit. På denne måten satses det videre på grenseoverskridende språkarbeid, heter det i en pressemelding. Hensikten med prosjektet er å opprette et nettverk mellom språksentre i Tanadalen for å øke bruken av samisk språk gjennom forskjellige typer språkarenaer. Dette innbefatter virtuelt læringsmiljø, innovative språkarenaer, …

Sametingsrådet har bevilget støtte på 255 000 kroner til prosjektet Deanuleagis sámástit. På denne måten satses det videre på grenseoverskridende språkarbeid, heter det i en pressemelding.

Hensikten med prosjektet er å opprette et nettverk mellom språksentre i Tanadalen for å øke bruken av samisk språk gjennom forskjellige typer språkarenaer.

Dette innbefatter virtuelt læringsmiljø, innovative språkarenaer, kommunikasjon og to-språklig pedagogikk i samarbeid med Ohcejohka/Utsjok kommune i Finland.

Samene i Tanadalen har lange tradisjoner med felles språk og kultur, og utøvelsen av duodji og joik er fortsatt levende. Derfor er samarbeid over grensen naturlig. For sametingsrådet er det viktig å støtte opp om språkprosjekter som er med på å sikre grenseoverskridende språksamarbeid.

– Jeg ser at prosjektet skal bruke innovative løsninger i språkarbeidet hvor styrking av forbindelsene over grensen mellom innbyggerne i Tanadalen er i fokus. Det er i tråd med sametingsrådets politiske målsetninger og fremholder at grensene ikke skal være til hinder for utvikling, sier sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR).

Sametinget har gode erfaringer med å støtte tilsvarende prosjekter. Sametinget har tidligere bevilget støtte til grenseoverskridende skoleprosjekter i det samme området.

– Dette samarbeidet har fungert bra, men vi trenger at samarbeidet på tvers av riksgrenser også skjer på andre arenaer. Slike prosjekter lykkes best med god lokal forankring. I dette tilfellet er språksentrene en viktig aktør som søker metoder for å utvikle samarbeidet, sier Mikkelsen.

Mikkelsen synes at det er veldig viktig at spesielt barn og unge kommuniserer med sine jevnaldrende på samisk.

– Av erfaring vet vi at er det dominerende er språket finsk eller norsk blant mange samiske barn. Dette fenomenet er det samme på den norske og finske siden av Tanadalen. Over grensen derimot, er samisk ofte det eneste vanlige språket, derfor er bruken naturlig.

For å revitalisere samisk i Tanadalen er utfordringene lange avstander og tynn befolkning. Derfor er det behov for nye løsninger for å lære språket og bruke det til tross for avstandene.

– Prosjektet bygger på innovative løsninger sammen med tradisjonell kunnskap og er plassert midt i et område som på en unaturlig måte er delt av riksgrenser. Det lover godt, avslutter Mikkelsen.

«Tidskapsel» – Filmer fra nord i koronatiden

Tenk deg at noen om 200 år finner en tidskapsel med filmer fra koronatiden, en tid de bare har hørt sagn om? Det er allerede mulig, for nå dokumenterer nordnorske filmskapere sine fortellinger fra den spesielle tiden vi er inne i nå. – «Tidskapsel» har vi satt i gang fordi det engasjerer filmarbeidere, det gir …

Tenk deg at noen om 200 år finner en tidskapsel med filmer fra koronatiden, en tid de bare har hørt sagn om? Det er allerede mulig, for nå dokumenterer nordnorske filmskapere sine fortellinger fra den spesielle tiden vi er inne i nå.

«Tidskapsel» har vi satt i gang fordi det engasjerer filmarbeidere, det gir inspirasjon og håp og det viser fram mangfoldet i bransjen. Og så betyr det også et lite økonomisk tilskudd i en vanskelig tid.

Det sier Tor Vadseth, leder i Nordnorsk Filmsenter.

Nå ligger det 21 filmer ute, og det kommer inn nye hele tiden. Filmene spenner over et vidt område.

– Det er dramatiserte tema, intervjuer, stemningsrapporter, poetiske bidrag og musikalske innslag. Her er det mange sjangere, men alle har det til felles at de formidler egne og andres fortellinger gjennom filmspråket. 

– Jeg tror det ligger noe der for enhver smak. Og det er gratis for alle å gå inn og se på filmene: tidskapsel.film.com

«Sann poesi» og «Polardegos»

I Nord-Norge har vi filmskapere fra Brønnøysund i sør til Honningsvåg i nord – og noen har akkurat nå opphold andre steder i landet, forteller Tor Vadseth. 

En av dem som har sendt inn to bidrag er Guro Saniola Bjerk fra Tana. 

«Sann poesi» handler om ensomheten som påføres oss på grunn av koronasituasjonen. Den følelsen er det noen som kjenner veldig godt lenge før korona. Tanken min er at vi alle kan ha godt av å kjenne på denne ensomheten. 

– Kanskje kjenner andre hvordan jeg har det, sier hovedkarakteren i filmen. Hun er av de stemmene som ikke så lett kommer frem, en av dem som har følt på den ensomheten lenge før koronatiden. 

«Polardegos» er tittelen på den andre filmen Guro har sendt inn til Tidskapsel-prosjektet. 

Båtsfjord. Foto: Guro Saniola Bjerk

– Den handler om den kule Båtsfjord-ordføreren vår. Han er klar i talen, er tydelig på søring-karantene, blir ikke svar skyldig og passer på folket sitt. Det sier noe om hvilke utfordringer man har i små samfunn. 

Guro skryter uhemmet av prosjekt «Tidskapsel» og syns det er spennende. 

– Jeg er nysgjerrig på hva de andre filmskaperne leverer og gleder meg til hvordan det blir hvis alle tidskapsel-sakene skal bli til én film som skal vises på TIFF. 

Hun er glad for at hun kastet seg på dette prosjektet, selv om hun har kjent på usikkerheten for om filmene er gode nok. Når jeg ser hva vi samlet lager i Tidskapsel-prosjektet blir jeg rørt av å være fra Nord-Norge.

«Så lenge det varer»

Edvart Falch Alsos har sendt inn filmen «Så lenge det varer». Den handler om smitteutsatte i hans egen bygd, Laukvik i Lofoten – portretter av familier og enkeltpersoner som er isolerte på grunn av koronapandemien.

– Jeg har prøvd å lage en lun stemning i filmen, lydlegge med stemmer som er på ulike steder i livet. Her er to som har opplevd krigen, en pensjonert sykepleier på 90 år som så gjerne kunne tenkt seg å bidra i koronasituasjonen, og to barnefamilier som viser hvordan de lever sin isolerte tilværelse. 

Bilde fra filmen. Foto: Edvart Falch Alsos

Alsos vil formidle sosial distansering, at man ikke har anledning til å være i lag og hvordan det påvirker folk.  

– Jeg syns «Tidskapsel» er et godt tiltak som dokumenterer den rare tiden vi lever i. Og så gir det litt penger til fattige filmskapere. Kanskje kommer jeg med flere bidrag. 

«Tidskapsel» – en nordnorsk dugnad

Prosjektet startet med et møte med Filmfond Nord der det ble drøftet tiltak som kunne settes i verk for filmbransjen. 

Det var Gjermund Gisvold som kom med idéen om «Tidskaplsel», forteller Tor Vadseth. 

– Så tok Filmfond Nord og Nordnorsk Filmsenter idéen videre og utviklet prosjektet sammen til slik det er i dag. Samfunnsløftet SNN, Innovasjon Norge og TIFF er alle med som samarbeidspartnere.

Prosjektet er delt inn i perioder, der første frist var 17.april. Neste frist er mandag 4. mai, og alle i filmbransjen kan sende inn ett bidrag til hver runde. 

– Vi har i utgangspunktet lagt opp til tre runder, men om oppslutninga blir stor vil vi vurdere å utvide, sier Vadseth og avslutter:

– Målet å lage en sammenfattet festivalversjon som får premiere på TIFF 2021. Hvordan denne versjonen skal produseres blir bestemt når vi ser materialets omfang.

Han bestefar…

Jeg fant et gammelt bilde av han bestefar her om dagen. Det er han til venstre med pipe, kasjettlue og et lurt smil. Han sitter i lugaren i fiskeskøyta si en gang i 1963. Jeg ble født samme året. Bak på bildet står det: «Vi koser oss ombord! Capten, Gunnar Henningsmoen og Frank Nikolaisen.» Det …

Jeg fant et gammelt bilde av han bestefar her om dagen. Det er han til venstre med pipe, kasjettlue og et lurt smil. Han sitter i lugaren i fiskeskøyta si en gang i 1963. Jeg ble født samme året.

Bak på bildet står det: «Vi koser oss ombord! Capten, Gunnar Henningsmoen og Frank Nikolaisen.» Det er ingen opplysninger om hvem de to andre var eller hvem som er fotografen.

Men jeg kjenner på en måte lukta der nede; Solar, røyk, brent kaffe og fisk. Og sånn som han bestefar sitter der i lugaren.

Jeg husker også når han stod på trappa og så ut i været mens han pattet på ei utent pipe og så bekymret ut. Da skjønte vi at det enten handlet om høyet som var blåst av hesjene i august-stormen eller at «ungene herja og åt ham ut av huset», som han uttrykte det.

Men han sa ingenting. Det var det liksom det verste. Tausheten.

Jeg ser ham også for meg da han nikket og smilte hvis jeg, mot alle protester i denne verden, hadde klart å vaske utedoen. Den med to hull, sånn at man kunne sitte der i lag og prate mens man gjorde sitt fornødne med brudebildet av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja til pynt på veggen.

Han bestefar tilhørte en annen tid. Den var allerede på hell da jeg ble med i fjøset og fikk lære og melke Litago. Hun ble slaktet i 1975 og var den siste kua.

Men for han bestefar var det fisket som var hans liv. Det var der han var i sitt rette element. Det er så tydelig på det gamle bildet; de smilende øynene og måten pipa ligger på skrå i munnviken.

Jeg ser ham for meg der han seiler ut fjorden grytidlig på morran mens han hører Erik Bye synge «Hildringstimen» på den skurrete radioen i styrhuset.

Vi må våkne. Og la elva leve.

– Jeg er møkka lei hele Alta-saken og ønsker ikke å svare på noe. Det var Synnøve Persens første reaksjon da Ole Giævers team kontaktet henne høsten 2018. Nå har Giæver og Mer Film AS fått 9 millioner kroner fra Norsk Filminstitutt til produksjon av filmen «La Elva Leve». Produksjonsbudsjettet er 40 millioner. Filmen skildrer …

– Jeg er møkka lei hele Alta-saken og ønsker ikke å svare på noe.
Det var Synnøve Persens første reaksjon da Ole Giævers team kontaktet henne høsten 2018.

Nå har Giæver og Mer Film AS fått 9 millioner kroner fra Norsk Filminstitutt til produksjon av filmen «La Elva Leve». Produksjonsbudsjettet er 40 millioner. Filmen skildrer folkeaksjonen mot den planlagte vannkraftutbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget for over 40 år siden.

Synnøve Persen. Foto: Susanne Hætta

Til tross for at Synnøve hadde sagt nei til å snakke om Alta-saken ga ikke Giæver seg så lett. 

– Gjennom en felles bekjent kontaktet han meg da jeg var på Forfatterforeningens 125 års jubileum i Oslo november 2018, vi hadde en halvtime i foajeen på Grand hotell før seminaret startet. 

Jeg hadde omtrent ikke vært der siden sultestreiken oktober 1979 da vi i begynnelsen benyttet toalettene på Grand, fordi de var nærmest, dette ble det imidlertid satt en stopper for og på høyt politisk plan på Stortinget ble det bestemt at samene kunne benytte Senterpartiets toaletter, også like ved.

Denne lille historien om toalettene åpnet opp for kontakten med Ole Giæver. 

Synnøve forteller:

– Vi har hatt lange samtaler, jeg har lest manus. Å lage film om en slik sak, som noen har kalt for Norgeshistoriens mest vellykkede politiske aksjon, dreier seg om å berøre, finne bildene som formidler hvordan og hvorfor noen mennesker går til slike drastiske skritt som vi som unge gjorde den gang. 

– Jeg merket med en gang at han lyttet på en helt annen måte enn alle utallige intervjuer jeg har hatt i saken i løpet av 40 år. Det åpnet opp for de lange linjene, for fortellingen fra dybdene.

Et spesielt forhold til Alta-saken

Til Montages.no, et nettmagasin om film, forteller Ole Giæver at han fra barnsben av har en tilknytning til Alta-saken:

– Etter Mot naturen og Fra balkongen ønsket jeg å gjøre en film som orienterte seg mer mot samfunnet. Jeg er bekymret for de individualistiske tendensene i vår tid og drodlet en stund på hvordan jeg kunne prøve å tematisere det i en spillefilm, da Alta-saken dukket opp i minnet mitt. 

– Familien min bodde i Alta da demonstrasjonene fant sted. Jeg var bare 2-3 år da, men faren min satt i styret i Folkeaksjonen mot utbyggingen, så [den historien] har alltid vært der, som en del av min oppvekst.

Giæver mener «La Elva Leve» skiller seg mest åpenbart fra hans tidligere filmer ved at det er en periodefilm, et historisk drama basert på virkelige hendelser. 

– Men det viktigste for meg som filmskaper, uansett konsept eller historie, er at filmen skal være sann, sier han til Montages.no.

Innspilling av La Elva Leve skal etter planen starte i august 2020 og blir premiereklar i siste halvdel av 2021, forutsatt at ikke koronakrisen forskyver tidsplanen. 

Ettertiden har skildret Altasaken feil

– Ettertiden har feilaktig skildret Altasaken, som om det var en miljøaksjon som ble til en samesak. Historiske fakta viser at dette ikke er riktig.

Det sier Bjarne Store Jakobsen som under Altakampen var leder for den radikale samebevegelsen. Han sto også i spissen for den 30 dager lange sultestreiken i Oslo i 1981.

Bjarne Store-Jakobsen. Foto: Privat

Han har en klar beskjed til filmskaperen bak La Elva Leve: 

– Nå har Ola Gievær mulighet til å fortelle både det som faktisk skjedde og «The Story behind the Story». Slik vil han kunne skape en film som står seg historisk og som forteller om de dramatiske begivenhetene som førte til en ny, samisk tid. 

– Og kanskje vil han også kunne gi et bilde av det urfolks samarbeidet som skjedde mellom Amerika, Australia og Sápmi. Kanskje vil han også få folk til å forstå at «bruaksjonen» i Stilla ikke dreide seg om en brusprengning, men en advarsel mot å fortsette å ødelegge natur og livsgrunnlag for folk. 

– Om lysgranater hadde kraft til en sprenge en usedvanlig kraftig dimensjonert bru, så ville jo det vært en sensasjon!

Foto: Niilas A. Somby

Synnøve Persen er glad for å ha orket å gå inn i historien enda en gang. 

– Dette er et drama fra virkeligheten 40 år tilbake tid. Ole Giæver formidler det forbilledlig. De store spørsmålene fra den gang er hyperaktuelle: Hva gjør vi med jorda vår, hvor langt kan vi strekke strikken, klimaendringene slår oss i ansiktet, likevel fortsetter våre politikere som om ingenting skulle ha en ende.

Vi behøver denne filmen. Vi behøver at noen går inn i dramaet og bruker filmens sterke virkemidler for å formidle hvor viktig denne kampen fremdeles er. 

Vi må våkne. Og la elva leve.

______________________________________________________


Norsk Filminstitutts informasjon om og vurdering av filmen

Regissør og manusforfatter Ole Giævers spillefilmdebut Fjellet (2011) ble valgt ut til Panorama-seksjonen under filmfestivalen i Berlin.  Hans andre film Mot Naturen hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i 2014, og europeisk premiere på Berlinalen i 2015, hvor den også vant Europa Cinemas-prisen i Panorama-seksjonen. Giævers neste spillefilm, Fra balkongen, kom i 2017, og fikk også sin verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin. La elva leve er pitchet både på Fiction Norway i Tromsø, og var som eneste nordiske spillefilmprosjekt valgt ut til samproduksjonsmarkedet ved Berlinalen i år (kilde: NFI).

Med La Elva Leve vil Ole Giæver ta publikum helt tett på Alta-aksjonen via hovedkarakteren Esters unge øyne. Ved å følge hennes dramatiske reise fra skam og fornektelse til frihet og opposisjon, ønsker filmen å gi oss muligheten til å reflektere over våre egne verdier og opphav, og inspirere oss til å ta et standpunkt i stedet for å ikke bry oss. La Elva Leve vil dra publikum inn gjennom en utrolig spennende historie, aktualisere Alta-aksjonen på ny og sette den i et relieff til noen av samtidens viktigste temaer: Klimautfordringer, politikk og mangfold.