- Å slakte ned til 75 er et avviklings vedtak og man lurer på hva som egentlig foregår. Ingen kan leve av dette, og for meg hadde det vært mye lettere å psykisk forholde meg til total nedslakting.

Skal fjernes av staten

Det er liv og latter i stua. Praten går lett og kaffekoppene blir mange. I sentrum kravler Risten Maret Anne Sara (1) fra fang til fang og pludrer med alle. Det er snart jul men julepynten mangler. Årets julegave for Jovsset Ante Sara (26) har allerede ankommet. Reinflokken, hans livsverk, skal slaktes ned av staten.


Jovsset Ánte, moren og besøket Beaska Niillas og Sara Marielle Gaup diskuterer saken., mens Maret Anne spiser med faren før det er leggetid

Mor Anne Marie og gjestene Beaska Niillas og Sara Marielle Gaup drar med lykkeønskninger for fremtiden for den unge reineieren. Risten Maret Anne koser litt med far før hun skal legges. Det blir stille i huset. Veldig stille.

Tung tid

Alene i sofaen sitter Jovsset Ante. Han knuger hendene rundt guksien med kaffe i. Tankene begynner å vandre. Det er så stille at man kan høre det.

- Å få en slik endelig og plutselig beskjed. At flokken min skal slaktes til kun 75 rein, og enda nå før julen…


Å få beskjeden før jul gjør at ord og følelser ligger dypt. Det er ikke alltid like lett å finne frem orden på hva jeg føler.

Den unge mannen og reineieren leter etter ord.

- Vi fikk forrige vedtak også før julen i fjor, sier han stille.Så at det igjen kommer en slik beskjed like før jul, det har jo blitt et mønster de (red. Anm.) staten ser ut til å ha valgt bevisst. Som en julegave til meg, fortsetter han ironisk.

Man kan merke at han velger sin ord med omhu og at tankene kverner i hodet mens han forteller.

- Det gjør jo selvsagt noe med en. Man merker det ekstra på kroppen da, selv om tiden er tung nok fra før. Vanligvis skal man glede seg med familien , gjøre klar til kvalitetstid og glede, spesielt for familien og min datter. Man klargjør mat fra nistereinen og passer flokken med glede i denne tiden, men nå…
Jovsset Ante leter etter ord, mens han ser ned i guksien med mørke øyne, som om han leter etter svar i guksien.

Husker barndommen med glede

Han begynner plutselig å snakke om barndommen.

- Jeg vet ikke når jeg ble interessert i reindrift. Jeg føler på en måte at den alltid har vært der. Min slekt har alltid drevet med rein, far og bestefar drev med reindrift, så jeg vokste jo opp i reindrifta.  Jeg husker spesielt en gang. Jeg brukte å ta skolebussen rett fra flokken til skolen og tilbake igjen. Og da jeg kom fra lavvuen som sto der ved Folldal, der Nussir gruva nu skal drives, så lurte sjåføren og de andre på hvor jeg kom fra. Sjåføren spurte meg om dette, og da jeg sa jeg bodde i lavvu inn i skogen, så trodde verken sjåføren eller de andre at jeg, en guttunge kunne bo der, ler Jovsset Ante.


Han blir glad og smilende når han tenker og snakker om pbarndommen og oppveksten sin.

Stemningen i stua har endret seg. Jovsset Ante smiler og ler innimellom og øynene lever.

- Jeg visste jeg skulle drive med dette da allerede, og ville egentlig ta over med en gang da de andre avviklet. Jeg interesserte meg ikke for spill og det andre var opptatt av.  Livet endrer seg hele tiden. Bestefar ble for gammel å drive, mens far ble syk, men reindriften la vi aldri bort. Jeg tenkte jeg kunne overta da jeg var 16 år for vi hadde enda en del rein, men det gikk ikke etter loven, så jeg begynte på reindriftsskolen. Men fra jeg fylte 18 år begynte jeg, og for familien var dette naturlig selv om jeg hadde hatt muligheter å gå videre på skolen.

Utenkelig

Når han da overtok reindriften, så var det naturlig at det var plass, for familien hadde jo drevet i generasjoner og fra myndighetenes side fikk man jo etableringstilskudd.

- Det falt meg aldri inn at staten skulle komme og bestemme at jeg ikke kunne være i reindriften. Selv om beskjeden i 2012-13 kom, så virket det heller ikke så alvorlig til og begynne med. Man spurte seg om det virkelig kunne være sånn, at staten kunne tvinge oss bort. Ikke visste jeg om loven som var kommet og jeg hadde jo fått etableringstilskudd.
Jovsset ante forteller om en tung tid etter dette.


- Jeg tenker spesielt på Risten og hennes fremtid. Jeg hadde sett for meg å lære henne det samme jeg har lært som barn. Nå kan det være at jeg heller må konsentrere meg på å lære henne pluss og minus og alfabetet istedenfor, og senere fortelle henne om reindrifta som et eventyr, forteller han ironisk mens han tvinger frem et smil.

- Årene før vedtaket om å slakte ned var lette og fine , men når vi havnet i rettssystemet så har det vært mye frem og tilbake og livet har endret seg og innimellom går det tungt.  Jeg har etablert en liten familie og jeg tenker mer på på fremtiden, spesielt for min datter.

Igjen går blikket til den unge mannen ned i bordet, mens han fingrer med guksien.

 

Vedtaket svir

Han vil ikke tenke for mye på en fremtid etter tvangsslakting.

- Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, kan ikke tillate meg det, må heller konsentrere om det jeg kan gjøre med saken.  Om staten får det som de vil, så vil vedtaket være veldig merkelig, nesten en vits.

- Hva tenker du da?

- Å slakte ned til 75 er et avviklings vedtak og man lurer på hva som egentlig foregår. Ingen kan leve av dette, og for meg hadde det vært mye lettere å psykisk forholde meg til total nedslakting.

Flere sammenligner Saras sak med det som skjedde i Kautokeino i 1852. Den gang gjorde staten som de ville. Flokker ble slaktet ned og de tråkket på samene. Det handlet kun om tvang, og ingen indre forståelse eller dialog.

– Har man ikke kommet lengre i dag? Spør han seg høyt.
– Reindrifta har kommet med forslag basert på egen kunnskap, men der man prøver å få til en dialog, så ender man opp med å få lov å si sin mening, for å ende opp med vedtak fra staten basert på overformynderi og tvang, når man ikke er enig. Det staten gir oss, er kun egentlig rett å bruke ytringsfriheten, sier Sara tørt.

Sint

Jovsset Ante føler seg rettsløs ved at staten tvinger gjennom et så drastisk vedtak før FN har fått mulighet til å vurdere saken. Han er også bekymret for helsa i fremtiden, både for seg selv og andre unge reindriftsutøvere som kjemper kamper mot staten.


Jovsset-Ánte føler at han har mistet alle sine rettigheter.

- Enda har jeg ikke kommet dit, da det foreløpig er utenkelig. Men om staten får gjennomført sitt vedtak, uten å vente på behandlingen i menneskerettighetskommisjonen, så vet jeg ikke hvordan det går. Jeg har en liten familie å brødfø også, sier han med senket stemme. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men dette tar veldig på og ingen tenker på vår psykiske helse i fremtiden, og også jeg må skyve dette foran meg, legger han til.

- Blir du sint?

- Ja. Innimellom blir man det.

Blir alt bare et eventyr

Jovsset Ante kler på seg fjellklærne for å dra ut. Han innrømmer at dette ikke er like lett som før.

- Dette er livet mitt, og det har det vært hele livet. Nå vet jeg ikke hva fremtiden vil være, så noen ganger føler man på dette. Hva er vitsen? Blir dette bare et eventyr å fortelle om i fremtiden…